Sammenheng mellom brystmål og vekt

Av Harald

I den siste tiden har jeg vært lite aktiv på bloggen. Det skyldes at jeg har vært opptatt med å skrive ferdig boka om NorFor (NorFor 2011). Det er en vitenskaplig dokumentasjon av systemet slik at vi kan dokumentere for resten av verden hvordan systemet er bygget opp, og hvordan vi bruker det i praksis. Jeg satser derfor nå å komme med noen flere faglige bidrag på bloggen.  I det siste året har vi i Topp Team fôring arbeidet mye med dokumentasjon og anbefalinger for et effektivt kvigeoppdrett, når målsettingen er både holdbare, robuste og høytytende kviger. Dette er tidligere omtalt på bloggen. For å se om kvigene utvikler seg som ønsket har vi også utviklet TINE Produksjonskontroll. Som mjølkeprodusent finner du den under planlegging i ”min buskap” på http://medlem.tine.no/tp/forside. For å ha kontroll med kvigenes vektutvikling anbefaler vi at dere tar brystmål av kvigene for å se om vekten utvikler seg som forventet (Figur 1).  Når dere legger inn brystmålet i Kukontrollen blir den omregnet til vekt. Sammenhengen mellom brystmål og vekt er basert på masteroppgaven til Merete Bekkevoll og Arild Helberg som blant annet så på sammenhengen mellom vekt og brystmål. Deres arbeid baserte seg på veiing av kviger ned mot 100 kg i vekt. Det har i ettertid blitt stilt spørsmål hvor godt egner brystmål seg for å bestemme vekta på kviger under 100 kg. Vi har derfor bedt Arild om også å brystmåle dyr som er mellom 40 og 100 kg. Dette er nå gjennomført og Figur 2 viser sammenhengen mellom vekt og brystmål. Generelt er det en meget god sammenheng. Vi har ut fra dataene utviklet en ligning for beregning av vekt ut fra brystmålet. Tester av ligninga basert på de nye veiedataene for kviger under 100 kg viste at vi ”bommer” på vekta med bare 5 kg når vi brystmåler sammenlignet med å veie dyra. Siden vi nå har utviklet en egen ligning mellom brystmål og vekt basert på norske dyr anbefaler vi derfor at dere legger inn brystmålet istedenfor den vekta som står på målebåndet når dere registrerer i Kukontrollen.

Godt utvikla kviger er viktig for avdrått, men de må ikke bli for feite

Av Harald

Jeg vil gjerne komme med en oppfølging av innlegget til Bozena. Store og godt utvikla kviger ved kalving er en viktig utgangspunkt for å få en høy avdrått på førstekalvskyrne. I TINE anbefaler vi derfor en innkalvingsvekt på 560 kg ved en innkalvingsalder på 24 mnd. Det betyr at ei kvige i gjennomsnitt bør ha en tilvekst på 720 gram/dag. Et viktig spørsmål er imidlertid om tilveksten bør være forskjellig gjennom oppdrettsperioden. Tidligere anbefalinger har vært at tilveksten ikke må være for høy (550-650 gram/dag) i den prepubertale fasen (3 mnd – 12 mnd alder) da det kan gå utover etableringen av kjertelvev i juret. Nye forsøk har imidlertid kommet frem til at tilveksten i denne perioden gjerne kan være høyere, og at det faktisk er en forutsetning dersom man skal nå en innkalvingsvekt på 560 kg. Det er nemlig slik at tilveksten bør styres slik at den er høy i første fase av oppdrettsperioden og lavere inn mot kalving for å unngå at kvigene blir for feite. Figur 1 viser etter min mening en ideell vektutvikling hos kviger som skal bli 560 kg ved 24 mnd.

Figur 1. Vektutvikling for kvige som skal veie 560 kg ved 24 mnd

Med utgangspunkt i Figur 1 viser Figur 2 anbefalte tilvekster for ulike aldersintervaller. Når kvigene blir 16-17 mnd må tilveksten styres ned for å unngå at de blir for feite inn mot kalving. Et problem i denne perioden er at fôropptakskapsiteten er vesentlig høyere enn det som trengs for å vokse 550-650 gram/dag.

Figur 2. Anbefalt tilvekst hos kviger ved forskjellig alder

Feite kviger ved kalving har vist seg å ha dårligere fruktbarhet i første laktasjon, noe som er vist i Tabell 1. Resultatene er fra et forsøk (Carson et al., 2002) hvor kvigene hadde forskjellig vekt og hold ved kalving. Kvigene som var tyngst ved kalving hadde det høyeste holdpoenget (skala 1-5) og de hadde også det høyeste holdtapet etter kalving. Det resulterte i en høyere mjølkeytelse, men samtidig også en dårligere fruktbarhet. Holdtapet for gruppa med det høyeste holdet ved kalving var større enn det vi anbefaler (0,6-1,0).

Tabell 1. Effekt av vekt og hold ved kalving på fruktbarhet og mjølkeytelse (etter Carson et al., 2002)

En optimal fôringsstrategi for god fruktbarhet må derfor først og fremst sees i sammenheng med størrelsen og hvor lenge kyrne er i negativ energibalanse. Hold nivået i seg selv har mindre effekt på fruktbarheten, men det er endringen i hold fra kalving og fram til bedekking som har avgjørende betydning. I praksis betyr det å ha en fôringsstrategi som gir kontroll på kvigenes endring i hold både i slutten av oppdrettsperioden og i første del av laktasjonen.

Et vellykket kvigeoppdrettet krever derfor at man har en bevist plan for både innkalvingsalder og vekt og at man er bevist på at tilveksten må være forskjellig gjennom oppdrettsperioden. I Topp Team Fôring har vi for tiden full fokus på kvigeoppdrettet og vi er i full gang med utarbeiding av forskjellig informasjonsmateriell og forslag til fôrplaner som vi vil presentere i løpet av våren. Har du kommentarer til oppdrett av kviger tar vi gjerne i mot synspunkter på bloggen

Viktig med nok struktur

Av

Harald

Fra Jørn V er det nok en gang kommet noen interessante betraktninger. Temaet han setter fokus på denne gangen er behovet for struktur i forrasjonen, og hans kommentarer er knyttet til innlegget jeg skrev om helsæd. Temaene han berører er ulike mål for struktur og hva innholdet av ufordøyelig NDF (INDF) er i helsæd. Han tar også opp sammenhengen mellom lignin og INDF. Opp gjennom tidene er det brukt ulike mål for fôrrasjonens strukturverdi. Eksempel er fôrrasjonens innholdet av trevler, NDF, ADF (acid detergent fibre) og tyggetid. Hvilket begrep som benyttes rundt omkring er i stor grad bestemt av tradisjon og faglig oppfatning.  Struktur er viktig fordi det har sammenheng med både vommiljø og fôropptak. I et annet innlegg på bloggen har jeg vist hvordan Vombelastingen, som vi bruker i TINE OPtiFôr, påvirker fordøyelsen av NDF, og hvordan vi tar hensyn til dette begrepet ved optimering av fôrrasjoner. Fôrets fysiske strukturverdi er først og fremst knytet til hvordan det påvirker tyggeaktiviteten og dermed produksjonen av spytt. Det er igjen er avgjørende for bufringa av vomma og dermed for å oppretthode et godt vommiljø. Tyggeaktiviteten er først og fremst knytet til innholdet av fiber i fôret og i dagens fôrmiddelvurdering er ADF og NDF mye brukt som mål på innhold av fiber i fôret. NDF er den resten vi har igjen etter at en fôrprøve det er kokt i en såpeløsning som har en pH på 7 (nøytral). Derfor er den engelske betegnelsen for NDF Neutral Detergent Fibre (detergent = såpe) og på norsk kaller vi det nøytral løselig fiber. ADF står for acid detergent fiber og analystisk er det den resten man har igjen i fôret etter at det er kokt i en sur (acid) såpeløsning. I USA har man hatt lang tradisjon for å bruke ADF som et fibermål og det er sagt at en fôrrasjon bør ha et innhold på 18-22 % for å sikre nok struktur og et godt vommiljø. I Norge har vi hatt tradisjon for å bruke trevler som mål på innhold av fiber i fôret, selv om vi egentlig ikke har brukt det som mål for å angi et optimalt innhold av struktur i fôret. Vi har først og fremst brukt trevlene som et mål på tungtfordøyelige karbohydrater knyttet mot fôrets energiverdi. Ellers er det verdt å merke seg at i gras og grasprodukter er ADF og trevler tilnærmet det samme. NDF har vært mye brukt for å angi fôrets strukturverdi. Problemet er på samme måte som for ADF at det ikke blir riktig å bruke et bestemt innhold som mål en optimal verdi.  Forsøk har vist at strukturverdien til NDF også i stor grad er knyttet til det absolutte opptaket, dvs. hvor mange kg med NDF som ei ku spiser per dag. Det har nok sammenheng med at det er totalmengden med NDF som i stor grad bestemmer tyggeaktiviteten. I stedet for å sette et krav til NDF i % av fôrrasjonen er det derfor mer riktig å sette et krav til NDF per kg kroppsvekt. Forsøk har vist at et optimalt opptak av NDF i forhold til både energiopptak og vommiljø er i området 12,5 til 13,5 gram per kg kroppsvekt. Hvordan det påvirker kravet til NDF i fôrrasjonen uttrykt som g/kg TS ved ulike mjølkeytelser er vist i Figur 1. Når Fôropptaket ligger mellom de røde linjene er NDF opptaket mellom 12,5 og 13,5 g/kg kroppsvekt. Figuren viser at ved 40 kg mjølk bør NDF innholdet i fôrrasjonen være mellom 30 – 32 %, mens ved 20 kg mjølk er det optimale innholdet 40-43 %.  Ut fra disse vurderingene skal vi derfor være forsiktig med å si at NDF innholdet i fôrrasjonen skal ligge innenfor et bestemt intervall, for eksempel mellom 32-36 %. 

Figur 1. Anbefalt nivå for NDF i fôrrasjonen ved ulik mjølkeytelse

            I sin kommentar antyder Jørn at det er en sammenheng mellom INDF og lignin, og han spør også om iNDF innholdet i helsæd. For å ta det siste først så er INDF innholdet i helsæd helt avhengig av andelen halm. Som Jørn sier så er innholdet av NDF forholdsvis lavt og det skyldes at ved økt utviklingsstadium øker stivelsesinnholdet mer enn NDF innholdet og NDF kan derfor være forholdsvis lavt (400-450 g/kg TS ). INDF innholdet uttrykt per kg NDF øker imidlertid raskt med økt utviklingsstadium og innholdet av INDF ligger ved anbefalt høstetidspunkt mellom 180 og 250 g/kg NDF. Det er den viktigste årsaken til at næringsholdet i helsæd faller med økt utviklingsstadium. Et økt innhold av INDF skyldes et økt innhold av lignin. Det er sik at et økt innhold av lignin er den viktigste årsaken til økning i INDF.  I sitt doktorgradsarbeid fant Hege Nordheim (Nordheim et al., 2009) en klar sammenheng mellom lignin og innholdet av INDF i timotei (Figur 2). Innhodet av lignin forklarte hele 86 % av variasjonen av INDF. Når innholdet av lignin økte med ett gram per kg NDF økte innholdet av iNDF med 5,7 gram. Hun sammenlignet også med det amerikanske formiddelvurderingssystemet CNCPS. I systemet brukes lignin for å beregne INDF og en økning på ett gram lignin gir et økt innhold av INDF på 2,4 g per kg NDF. Altså vesentlig mindre enn hva som ble observert i norsk gras. Noe av det forklares ut fra forskjellig metoder for å bestemme INDF, men den viktigste forklaringen er at det er andre typer grovfôr som ligger bak beregningene i det amerikanske systemet. Denne sammenligningen viser at på tvers av grovfôrsalg skal vi være forsiktig med å trekke for klare sammenhenger lignin og INDF, og at det derfor er vanskelig å bruke lignin som et generelt mål på struktur og ufordøyelig fiber i fôrrasjonen.

Figur 2. Sammenehng mellom lignin og innholdet av INDF i gras. Fra Nordheim et al. 2009

Ved siden av et mål på fordøyeligheten av NDF er INDF interessant som mål på fôrets strukturverdi. Det er fordi INDF påvirker tyggetiden til fôret og dermed spyttproduksjonen. Generelt er det slik at ved et høyere innholdt av INDF kreves det mer tid for å tygge en viss mengde med NDF. Det betyr at ved samme innhold av NDF i grovfôr vil kyrne bruke mer tid på tygging på det grovfôret som har det høyeste innholdet av INDF. I NorFor og dermed i TINE OptiFôr bruker vi tyggetid som et mål på fysisk strukturverdi. Vi bruker også Vombelastningen, men det er et mål på hvordan vommiljøet påvirker fordøyeligheten av NDF, mens tyggetiden er et mål på forrasjonens fysiske struktur. Årsaken til at vi i NorFor har valgt å bruke tyggetid som strukturmål i stedet for NDF eller ADF er at tyggetiden inneholder flere ulike strukturelementer. I NorFor beregnes tyggetiden i grovfôr ut fra fôrets innholdt av både NDF og iNDF. Det betyr at vi får tatt hensyn til begge effektene i ett strukturmål. I tillegg tar tyggetiden hensyn til fôrets partikkelstørrelse (snittelengde) som også har betydning for struktureffekten. Et finsnitta fôr (10-20 mm) har lavere tyggetid enn et grovfôr som har en snittelengde på 50-60 mm. I NorFor har vi en nedre grense for innhold av tyggetid i fôrrasjonen og det er 32 minutter per kg TS. Figur 3 viser hvordan innhold av INDF påvirker tyggetida i grassurfôr med et NDF innhold på 450, 500 og 550 g/kg TS. Figuren viser at tyggetida øker med økt innhold av INDF. I dette innlegget har jeg prøvd å gi noen svar på Jørn sine betraktninger.

Figur 3. Sammenehng mellom INDF og tyggetid

Vommiljø og grovfôrets struktur er et vanskelig tema, men det er helt avgjørende for at vomma skal fungere. Det er vanskelig å gi noen generelle råd. Derfor er det viktig at det blir gjort vurderinger i hvert enkelt tilfelle og det er årsaken til at vi i Topp Team Fôring anbefaler individuelle fôrplaner istedenfor at man kun fôrer etter generelle anbefalinger. Spesielt viktig er det at man har grovfôranalyser å legge til grunn når man skal optimere fôringa, ikke minst i forhold til å få til et godt vommiljø.

Helsæd – interessant grovfôr til mjølkeku?

Av Harald

Jeg blir rett som det er spurt om alternative eller supplerende grovfôrslag til grassurfôr. Grovfôrets næringsverdi er i hovedsak bestemt av fordøyeligheten hvor fordøyelsesegenskapene til NDF betyr mest. Derfor er det viktig at når supplerende grovfôrsalg vurderes så bør de ha minst like høy fordøyelighet som grassurfôret. Hvilke alternativer har vi så? Et alternativ er helsæd av korn, først og fremst av bygg og hvete. I flere land er det økt interesse for å bruke det som et supplement til grassurfôr, spesielt i områder hvor det ikke er mulig å dyrke mais på grunn av for kort vekstsesong. Hvorfor er helsæd interessant? En årsak er det dyrkingsmessige som ledd i et vekstskifte og en bedre utnyttelse av husdyrgjødsla i et grovfôrbasert produksjonssystem. Fôringsmessig er det interessant fordi det kan tilføre næringsstoffer som utfyller grassurfôret. Vommikrobene trenger tilførsel av både lettfordøyelige (sukker og stivelse) og tungtfordøyelige karbohydrater (NDF) for å oppnå en høy fordøyelse av fôret. Fersk gras har vanligvis et høyt innhold av sukker (10 -25 % av tørrstoffet; ofte kalt vannløselige karbohydrater), men i forbindelse med ensilering blir en stor andel omdannet til mjølkesyre som vi er helt avhengig av for å få en lagringsstabil masse. Mjølkesyre har samelignet med sukker lavere energiverdi for vommikrobene og det er derfor viktig å tilføre lettfordøyelige karbohydrater for å stimulere mikrobeaktiviteten i vomma. Ved siden av korn til modning er grovfôr som inneholder stivelse et interessant supplement. Surfôr av mais er aktuelt bare noe få steder, mens helsæd av hvete og bygg er aktuelt mange steder i landet. Utfordringen med helsæd som fôr er å få til den riktige balansen mellom stivelse og NDF (korn/halm forholdet). For tidlig høsting gir lite stivelse mens for sen høstig gir et høyt innhold av NDF og dermed en lavere fordøyelighet. En stor utfordring er derfor å finne/treffe det riktige høstetidspunktet. Det generelle bildet fra en rekke forsøk er at helsæd gir et lavere grovfôropptak og mindre mjølk dersom man ikke oppnår samme fordøyeligheten som i graset eller at næringsstoffer i helsæden ikke utfyller næringsstoffene i graset. Fôringsmessig er derfor helsæd mest interessant sammen med tidlig høsta gras med lavt NDF innhold og høyt proteininnhold. Helsæd i blanding med en slik graskvalitet vil gi en fôrrasjonen mer struktur (bedre vommiljø) og en bedre proteinutnyttelse ved at overskuddsprotein i graset (PBV) blir fanget opp av et overskudd av lettfordøyelig stivelse i helsæden. Det vil gi mer mikrobeprotein og dermed en høyere AAT tilførsel.

Basert på to finske forsøksserier (Jaakkola et al, 2001) med bygghelsæd vil jeg vise hvordan høstetidspunkt og blandingsforhold påvirker grovfôropptaket og mjølkeytelse. Tabell 1 viser hvordan utviklingsstadium (høstetidspunkt) påvirker den kjemiske sammensettingen i helsæden.

Tabell. Effekt av utviklingsstadium (høstetidspunkt) på kjemisk sammensetting av bygghelsæd (BH)

	BH1	BH2	BH3
Dager fra såing til høsting	69	76	82
Dager fra skyting	14	21	27
Tørrstoff, g/kg	318	391	441
Råprotein, g/kg TS	99	93	95
NDF, g/kg TS	434	406	417
Stivelse, g/kg TS	187	270	278
Vannløselige karbohydrater	44	40	96
Mjølkesyre, g/kg TS	46	41	29
Avlingsmengde, kg TS/daa	540	670	680

 

Innholdet av stivelse er tydelig påvirket av høstetidspunktet, og ved en høsting 21 dager etter skyting er NDF og stivelsesinnholdet på samme nivå som vi finner i norsk maissurfôr. Grassurfôret (GS) som ble brukt i dette forsøket var av middels kvalitet og hadde et NDF innhold på 502 g/kg TS. I de forsøksleddene hvor det ble brukt en blanding av gras og helsæd var blandingsforholdet 60:40. Tabell 2 viser produksjonsresultatene fra forsøket.

Tabell 2. Effekt av grassurfôr (GS) og bygghelsæd (BH) på opptaket av grovfôr og produksjonsresultater

	GS	BH2	GS + BH1	GS+BH2	GS+BH3
Kraftfôr, kg/d	10,8	10,5	10,8	10,4	10,5
Grovfôr, kg TS/d	10,7	10,5	11,9	12,0	12,2
Mjølk, kg/dag	27,6	27,5	29,3	28,7	28,9
EKM, kg/dag	28,3	28,2	30,4	30,2	29,6
Protein, g/kg	32,5	33,7	33,5	34,1	33,6
Fett, g/kg	42,8	41,7	42,6	43,6	41,7
Urea, mM/l	3,5	4,0	3,5	3,5	3,7
Fordøyelighet, %
Organisk stoff	69,9	68,2	69,5	69,1	69,1
NDF	58,1	41,9	54,1	53,1	54,0
Vektendering, g/dag	280	-200	370	220	500

 Sammenlignet med bare grassurfôr ga en blanding av gras + helsæd et grovfôropptak som i gjennomsnitt var 1,3 kg tørrstoff høyere, men forskjellen var ikke statistisk sikker. Heller ikke forskjellene i mjølkeytelse og kjemisk sammensetting var statistisk sikre selv om forskjellen i EKM var 1,7 kg/dag. Derimot var det i gjennomsnitt en større vektøkning hos kyrne som fikk en blanding av de to grovfôrsalgene. Sammen med mjølkeresultatene viser vektendringene at energiopptaket var noe høyere for blandingsrasjonene og grassurfôr en i rasjonen hvor helsæd ble brukt alene. Dette forsøket viser samme resultatet som mange andre forsøksserier at det kan være lite å hente ved å bruke helsæd av korn dersom man har et grassurfôr som har et NDF innhold høyere enn 500 g/kg TS. Derimot er det observert positive effekter når NDF innholdet i graset er under 500 g/kg TS. Det kan skyldes at helsæden da gir en positiv effekt på strukturen i rasjonen. Dette forsøket viser at er viktig å holde oppe fordøyeligheten av organisk stoff og samtidig unngå for mye ufordøyelig NDF. Ut fra en vurdering av avlingsmengde og stivelsesinnhold bør helsæden høstes ca 3 uker etter begynnende skyting. Andre forsøk har vist at blandingsforholdet mellom gras og helsæd bør ligge på ca 70:30. Gras og helsæd bør fôres sammen i en blanding og ikke hver for seg. Samtidig er det viktig at helsæden snittes til en kuttelengde på 3-4 cm for å sikre et høyt opptak.

Et interessant alternativ til forsøket beskrevet ovenfor er å høste helsæden ved en høyere stubbehøyde (eksempel 10 cm under akset). Da vil innholdet av stivelse øke betraktelig samtidig som innholdet av NDF går ned. Det vil gi et fôr med en vesentlig høyere fordøyelighet. Bruker man samtidig en tidlig byggsort og dekkvekst av gras kan det gi en interessant gjenvekst som kan passe utmerket som fôr til sinkyr og eldre kviger. 

 Hvis noen av leserne av bloggen har egne erfaringer med bruk av helsæd vil vi gjerne høre om dem.

Kation-anion differansen i fôret. Virkning på syre-base forholdene i kroppen

Av Harald

I et tidligere innlegg har jeg fokusert på sammenhengene mellom fôring og fruktbarhet. Jørn og Tomas har i sine kommentarer til innlegget tatt opp betydningen av mineraler. Årsaken er at kroppens mineralbalanse har stor betydning for pH i blodet og dette har igjen blitt satt i sammenheng med forhold som mjølkefeber, tilbakeholdt etterbyrd og fruktbarhet. Tomas har i sin kommentar en interessant betrakting i forholdt til fruktbarhetsproblemer når han beskriver at kyrne viser tydelig brunst, men at det ser ut til at egget enten ikke blir befruktet eller fester seg. Det kan ha sammenheng med pH i børen, noe Jørn også er inne på når han omtaler mineralene kalium og natrium. Surgjørende fôrrasjoner har vist seg å være effektive for å forebygge mjølkefeber og da disse rasjonene reduserer pH i blodet og dermed påvirker flere sentrale hormoner som regulerer kroppens kalsiumomsetting. Nyere forsøk har vist at det er en sammenheng mellom pH i blodet og pH i ulike sekreter i børen og at det kan han sammenheng med fruktbarheten.

Kroppens syre-base regulering

            Blodets pH er bestemt av kroppens syre-base regulering og pH måles som konsentrasjonen av H⁺ ioner i kroppsvæskene. Vann er den viktigste bestanddelen i kroppsvæskene, hvor blodet igjen er en av de dominerende. I alle vannløsninger og i kroppen som helhet er det krav til elektronøytralitet. Det vil si at det er like mange positive som negative ladninger til stede. I rent vann er antall H⁺ (syre) og OH^– (base) like stort (likevekt). Når vi tilfører elektrolytter til vann, for eksempel mineraler, påvirkes likevekten for vannet avhengig av differansen mellom antallet positive (kationer) eller negative (anioner) ioner som dannes. En løsning av et salt som f.eks. natriumklorid (koksalt; NaCL) vil ikke påvirke pH i løsningen fordi det gir opphav til nøyaktig like mange positive (Na⁺) og negative ioner (CL^–). Tilsetter vi imidlertid et salt bestående av natrium og eddiksyre som kalles natruimacetat (NaAcetat) vil det bli dannet flere Na⁺ ioner enn negative acetat ioner fordi ikke alle acetationene løser (dissosierer) seg til negative ioner, men heller binder til seg noen H⁺ ioner som finnes i vannet. H⁺ ionene kan komme fra vann og det fører til at det dannes et overskudd av OH^– ioner noe som fører til at pH i løsningen øker (blir basisk). Sammenlignet med saltsyre (HCl) er eddiksyre en svak syre og både i fôret og i forbindelse med vomgjæringa dannes det mange svake syrer (eddiksyre, propionsyre, smørsyre. Kationer og anioner som dissosierer (løses) fullstendig kalles sterke ioner, og et eksempel på et sterkt anion er kloridionet i HCl som dissosierer fullstendig i H⁺ og Cl^–.

            I blod er pH vanligvis 7,4. Syrebalansen i kroppen og dermed også i blodet reguleres av to organer, nemlig lungene og nyrene. Lungene er viktig for opptak av oksygen og fjening av karbondioksid (CO₂), mens nyrene er viktig i forbindelse med utskillelsen av salter (ioner) i urinen. I forbindelse med omsettingen av næringsstoffer i kroppens celler dannes det store mengder CO₂ som kroppen må kvitte seg med via lungene. Men før CO₂ kan utåndes gjennom lungene må den transporteres til lungene via blodet. Denne transporten skjer i de røde blodlegemene ved at CO₂ reagerer med vann (H₂O) og danner kullsyre (H₂CO₃). I de røde blodlegemene er det følgene likevekt:

            H₂O + C0₂   <—->   H₂CO3  <—->   H⁺ + HCO3^–

Når vi puster ut CO₂ vil reaksjonen i ligningen over gå mot venstre. Det betyr at H⁺ ionene reagerer med HCO3^– og til slutt omdannes til CO₂. Det gjør at blodet blir mindre surt ved at det blir færre H⁺ ioner i blodet. Dersom det skjer en økt konsentrasjon av H⁺ ioner i blodet vil det kompenseres ved at vi øker pusten og dermed slipper ut mer CO₂. Dermed vil reaksjonen i ligningen ovenfor igjen gå mot venstre. Nyrene regulerer innholdet av syrer og baser i kroppen ved å skille ut en urin som er sur (pH < 7,4) når kroppen er utsatt for en syrebelastning og en basisk urin (pH > 7,4) når det er et overskudd av OH^– ioner i kroppen.

Konsentrasjonen av CO₂ og ulike næringsstoffer i blodet er sterkt regulert gjennom ulike mekanismer, bla ved hjelp av ulike hormoner som styrer opptaket av næringsstoffer i vev og organer. Det betyr at det først og fremst er differansen mellom sterke kationer og anioner i fôret som har betydning for pH i blod og urin. Denne ionedifferansen som ofte kalles cation-anion difference (CAD) beregnes fra fôrrasjonens innhold (g/kg TS) av Na, kalium(K), Cl og svovel (S). I NorFor og TINE OptiFôr bruker vi følgende ligning:

  CAD=((K/39,1)+Na/23,9))-((Cl/35,5)+(S/16))

CAD i fôret utrykkes i milliekvivalenter (mEkv) per kg tørrstoff. Årsaken til at disse fire elementene er så dominerende for syre-base balansen er et de finnes i relativt høye konsentrasjoner i våre vanligste fôrmidler. Spesielt gjelder det K som vi finner høye konsentrasjoner og store variasjoner av i gras (10 – 40 g/kg tørrstoff). I tillegger har disse mineralelementene en høy tilgjengelighet i fôret og suges raskt opp i blodet. Undersøkelser har vist at det er innholdet av K som varierer mest i gras og spesielt i situasjoner hvor det er gode kaliumreserver i jorda og der hvor det benyttes mye husdyrgjødel på eng kan vi finne et høyt innhold. Et problem er at gras kan ta opp mer K enn det som trengs til planteveksten. Når innholdet av K i gras overstiger 20-24 g/kg tørrstoff er det vanskelig å forebygge mjølkefeber ved å prøve å kompensere med økt innhold av anioner (Cl og S) i fôrrasjonen. En viktig gjødselstrategi for å forebygge mjølkefeber er derfor å unngå høye K verdier i grovfôret.

CAD i fôr og pH i blod og urin

Hvis CAD verdien i en fôrrasjon er i nærheten av 0 vil pH i urin være omlag som pH i blod nemlig 7,4. Fôrrasjoner til drøvtyggere, som vanligvis har en høy andel grovfôr, har vanligvis et overskudd av K og Na enn Cl og S. Kroppen vil imidlertid hele tiden prøve å oppnå en elektronnøytralitet og siden det er høyere opptak av kationer enn anioner fra fôret betyr det at det må være andre anioner i kroppen, og det er blant annet HCO₃^– som dannes i forbindelse med omsettingen av ulike næringsstoffer i kroppen. Gjennom urin vil kroppen skille ut et overskuddet av K⁺ og Na⁺ med HCO₃^– og dermed opprettholde en nøytral pH i blodet, mens pH i urinen blir basisk. Normal pH i urin hos ei lakterende mjølkeku er derfor i intervallet 7,8 til 8,2. En effektiv metode for å forebygge mjølkefeber er å gi ekstra tilskudd av anion salter i sinperioden. Aktuelle salter er magnesiumklorid eller magnesiumsulfat. I en sinkurasjon bør CAD verdien være minus 150 til minus 100 mEkv. Hos lakterende kyr er den optimale CAD verdien pluss 250-400 mEkv. Et problem med anionsaltene er at de har dårlig smaklighet og opptaket kan derfor bli for dårlig for at det kan ha en forebyggende effekt på mjølkefeber. Et annen mulighet er å gi tilskudd av saltsyre (HCl) på fôret. For tiden driver vi utprøving med dette og ulike mineralsalter. For å kontrollere om ekstra tilskudd av anioner har gitt en god forebyggende virkning på mjølkefeber kan man måle pH i urin den siste uka før forventet kalving. Målet er å oppnå en pH i urin mellom 6,2 og 6.8. Hvis pH kommer under 6.0 er det en risiko for forsurning av kroppen og det må unngås. For de som av erfaring vet at de har kyr i risikosonen for mjølkefeber anbefaler jeg at de får målt pH i urin 1-2 uker før kalving for å sjekke sinkurasjonen.

I dette innlegget har jeg prøvd å gi et svar på spørsmålet fra Jørn, men som dere skjønner er det et vanskelig tema. Vanskelige spørsmål krever ofte vanskelige svar. Dette temaet er også en av årsakene til at jeg anbefalte Tomas å gi ekstra tilskudd av ei magnesiumrik mineralblanding for å prøve å senke pH i børen. De testene han har gjort viser en pH på 7,7. Det tyder på at han har fått en virkning og at han bør prøve denne strategien videre til neste insemineringsrunde. Dersom leserne av bloggen synes dette temaet er interessant kan jeg gjerne skrive et senere innlegg hvor temaet er forebygging av mjølkefeber og tilbakeholdt etterbyrd.

Fôring og fruktbarhet

Av Harald

Godt nytt år til alle lesere av bloggen!

Fra Tomas har jeg fått et viktig spørsmål omkring fôring og fruktbarhet som jeg veldig gjerne kommenterer. I Buskap nr 1 i 2009 skrev jeg om dette temaet, men jeg gjentar gjerne noen av hovedpunktene her. Det er først og fremst to fôringsmessige forhold som er satt i sammenheng med dårlig fruktbarhet. Det er sterk energimobilisering i første del av laktasjonen og en fôrrasjon med høy PBV. Sannsynligvis er det en kombinasjon av disse to faktorene som gir den største negative effekten. En høy PBV og samtidig en god energiforsyning behøver derfor ikke gi en negativ effekt på fruktbarheten. Dårligere fruktbarhet er observert når urea i mjølk kommer over 7,3-7,5 mmol/L. Av andre fôringsrelaterte faktorer som har vist seg å ha betydning er god glukoseforsyning viktig. En forbedra glukoseforskyning i begynnelsen av laktasjonen kan man oppnå ved å velge kraftfôrblandinger som har stivelseskilder som er motstandsdyktig mot nedbryting i vomma. Slike stivelseskilder er først og fremst mais og durra. Kraftfôrblandinger med en høy andel av disse råvarene har også en lavere vombelastning (se et tidligere innlegg på bloggen om sur vom) og vil derfor indirekte være gunstig for å sikre en bedre energiforsyning i begynnelsen av laktasjonen ved å forebygge sur vom. For de som ønsker høy ytelse og som samtidig har erfaringer med dårligere fruktbarhet hos kyrne vil jeg ha valgt en energirik kraftfôrblanding med en lav vombelastning. Studer derfor innleggsedlene for innhold av råvarer i kraftfôrblandingene. Beregninger som jeg tidligere har gjort viser til dels store forskjeller mellom kraftfôrblandingene i vombelastning. Ved siden av riktig kraftfôrblanding er det viktig å tilpasse kraftfôrnivået til grovfôrkvaliteten og ønska ytelsesnivå. Det er godt dokumentert at et høyt holdpoeng (>4) ved kalving fører til et høyt holdtap i påfølgende laktasjon, og at det fører til en dårligere fruktbarhet. For å unngå et høyt holdtap bør holdet ved kalving ikke overstige 3,5 poeng. Deretter er det viktig å velge riktig fôringsstrategi i første del av laktasjonen som ikke gir for stort holdtap. I praksis betyr det at holdtapet de første 6-7 ukene ikke bør overstige 0,5 poeng. I TINE OptiFôr legges det opp til en fôringsstrategi med styrt energimobilisering de første 80 dagene av laktasjonen (Figur 1).

Figur 1. Styring av energibalansen i første del av laktasjonen i TINE OptiFôr

Denne strategien innebærer en moderat underfôring for å unngå for stort holdtap (om lag 7 % underfôring på dag 20). Eksempelvis vil en fôring etter standard laktasjonskurve og en avdrått på 8500 gi et holdtapet de første 80 dagene på 0,35 poeng. Ved en avdrått på 10 000 kg blir det beregnede holdtapet 0,4 poeng. Det betyr at TINE OptiFôr legger opp til en fôringsstrategi i første del av laktasjonen som forebygger for høyt holdtap i den kritiske perioden frem til inseminering. Effekten av AAT på fruktbarheten er uklar. Det er imidlertid godt dokumentert at en høy AAT tilførsel stimulerer mjølkeytelsen i begynnelsen i laktasjonen ved at det stimulerer mobiliseringen av fett og dermed reduserer holdtapet (Figur 2). For å unngå for stort holdtap er det derfor viktig at man kombinerer en høy energi og AAT tilførsel dersom man ønsker økt avdrått og samtidig redusere risikoen for fruktbarhetsproblemer.  

Figur 2. Effekt av fôrrasjonens energi (Netto-Energi Laktasjon per kg tørrstoff) og AAT innhold på holdendringen de første 10 ukene av laktasjonen (Etter Schei et al., 2005)

 Et annet interessant tema i forhold til fôring og fruktbarhet er opptrappingshastigheten på kraftfôret de første dagene av laktasjonen. Som jeg har nevnt tidligere har vi nettopp gjennomført et større feltforsøk hvor dette er tema. For tiden pågår oppgjør av dette forsøket og vi vil presentere resultater fra forsøket så snart de er klare.

En riktig God Jul!

På vegne av Topp Team Fôring vil jeg ønske dere alle en riktig god jul. For oss som driver med rådgiving og forskning på kufôring er det inspirerende å arbeide sammen med dyktige mjølkeprodusenter. Gjennom et godt samarbeid skal vi gjøre norsk mjølkeproduksjon enda bedre! Etter at vi startet bloggen har vi hatt over 1000 besøkende hver uke og det synes vi er en bra start. Så får vi bare håpe at vi også i 2010 får til noen gode diskusjoner. Har dere faglige spørsmål som dere vil ha belyst er det bare å kaste seg ut i diskusjonen. Husk at sammen blir vi gode! Mvh Harald

Unngå sur vom!

Av Harald

Å unngå at pH i vomma blir for lav er en forutseting for å oppnå en høy fordøyelse av fôret og en høy fôrutnyttelse. I vomma finnes det to hovedklasser av bakterier, de cellulolytiske og de amylolytiske. De cellulolytiske har spesialisert seg på å fordøye NDF og de er ømfintlige for lav pH i vomma (pH under 6,0). De amylolytiske bakteriene fordøyer sukker og stivelse, og de er i stand til å overleve selv om pH i vomma blir lav (5,5 – 5,8). En høy andel av sukker og stivelse i fôrrasjonen øker risikoen for en lav pH. Spesielt er det kritisk i begynnelsen av laktasjonen da grovfôropptaket i denne perioden (0-50 dager) er lavt. Det kan føre til at vi fremprovoserer et dårlig vommiljø, spesielt i perioden hvor vi trapper opp kraftfôret etter kalving. Vanligvis er ikke grovfôropptaket på topp før etter 10-12 uker og frem til denne perioden er vommiljøet spesielt kritisk. Vi kan derfor fôre oss inn i et uføre som det er vanskelig å reparere på grunn av et permanent lavere grovfôropptak.  

I NorFor bruker vi uttrykket vombelasting for å kontrollere og å sikre at vi har en fôrrasjon som ikke gir et dårlig vommiljø. Vombelastingen beregnes ut fra forholdet mellom mengden av stivelse + sukker som er blitt fordøyd i vomma og opptaket av NDF. Enkelt sagt er det forholdet mellom lett fordøyelige og tungt fordøyelige karbohydrater i fôrrasjonen. Vombelastingen setter vi også krav til når vi skal optimere en fôrrasjon i TINE OptiFôr og vanligvis setter vi en øvre grenseverdi på 0,6.

            I Danmark har de nylig avsluttet et stort forskningsprosjekt hvor de har sett på ulike stivelseskilder til mjølkeku, og hvordan de gjennom ulike behandlingsmetoder kan påvirke fordøyelsen av stivelse. Mogens Larsen, en av forskerne på prosjektet, har med utgangspunkt i data fra prosjektet sett på sammenhengen mellom beregna vombelasting etter NorFor og nedbrytingshastigheten for NDF i fôrrasjoner bestående av grovfôr og ulike stivelseskilder (Figur 1). Figuren viser med unntak av ett fôrmiddel (havre) en god sammenheng mellom vombelastingen og vomfordøyelsen av NDF.

Figur 1. Sammenheng mellom fôrrasjonens vombelasting og nedbrytingshastigheten av NDF. Etter Mogens Larsen. Aarhus Universitetet. Det Jordbrugsvidenskablige fakultetet

Hvordan vombelastingen påvirker fordøyelsen av NDF tar NorFor hensyn til når den beregner fôrrasjonens næringsverdi, og figuren bekrefter hvor viktig det er å ta hensyn til vommiljøet når man skal balansere/optimere en fôrrasjon. Samme forsøksserie viste også en god sammenheng mellom vombelastingen og pH i vomma. Når vombelastingen øker fra 0,2 til 0,6 betyr det at nedbrytingshastigheten for NDF reduseres med nesten 20 %. Omregnet til energi i grovfôr betyr det at energiverdien reduseres med ca 0,44 MJ/kg TS (0,06 FEm per kg TS). Ved et grovfôropptak på 10 kg tørrstoff betyr det et energitap tilsvarende 1,3 kg mjølk. I tillegg kommer effekten av et redusert grovfôropptak som fort tilsvarer et energitap på 3-4 kg mjølk. Dette regneksemplet viser hvor viktig det er å ta hensyn til vommiljøet når vi planlegger fôringa. Det er derfor viktig å velge riktig kraftfôrblanding i forholdt til grovfôrkvalitet og planlagt kraftfôrmengde. Et annet viktig tiltak for å å forebygge et dårlig vommiljø er å gi kraftfôret på flere fôringer. Man bør unngå å gi mer enn 3 kg kraftfôr per fôring og det bør være minst 2,5-3 timer mellom hver tildeling. Kraftfôrblandingene som finnes i dagens marked har til dels stor variasjon i vombelasting. Beregninger vi har gjort viser at når kraftfôrmengden kommer over 10 -11 kg i begynnelsen av laktasjonen bør man velge kraftfôrblandinger som har en lav vombelasting. Dersom du er usikker på hvilken kraftfôrblanding du skal velge og hvor mye kraftfôr du skal gi, ta kontakt en av TINEs fagrådgivere på fôring eller med en av medlemmene i Topp Team Fôring.

Effektiv sinlegging

Av Harald

Jeg blir til stadighet spurt om hva som er en effektiv metode for å avsine kyr. En rask og effektiv sinlegging er viktig for å spare arbeid, sikre god jurhelse og unngå stress hos kyrne. For en tid tilbake satt jeg i en bedømmelseskomite for en svensk doktoravhandling (M. Odensten, 2006) hvor temaet var ulike fôringsstrategier ved sinlegging. Målsettingen var å få til en avsining i løpet av fem dager også hos kyr som mjølket godt over 20 kg. For å få kyrne til å slutte å mjølke er det viktig å få til en rask nedtrapping av næringstilførselen, samtidig som man må unngå stress hos kyrne.  I denne undersøkelsen ble det testet ut to fôringsstrategier: 1) appetittfôring med halm og 2) et tilskudd av surfôr (ca 4 kg tørrstoff; 16 kg ved et tørrstoffinnhold på 25 % og 10 kg ved en tørrstoffprosent på 40) + appetittfôring med halm.

Viktige resultater og praktiske tiltak:

• Viktig å forlenge mjølkingsintervallet til mer enn 40 timer. Første mjølking på dag 3 deretter på dag 5. På dette laktasjonsstadiet skjer det en effektiv tilbakedannelse av juret dersom det blir stående mjølk i juret
• Gi tilskudd av litt surfôr (3-4 kg tørrstoff) og appetittfôring med ubehandla halm. Bare halmfôring fører til litt for rask nedgang i energitilførselen og kyrne vil begynne å mobilisere for mye energi. Spesielt er det førstekalvskyrne som kan få problemer. For de som ikke har tilgang på halm er det viktig å gi surfôr med en lav energikonsentrasjon (< 0,75 FEm per kg TS) eller prøve å gi begrensa mengder med grovfôr, men det har vist seg å gi en høy stressreaksjon hos kyrne. Viktig at kyrne får tilgang på mineraler. Anbefalt mengde er 200 gram av en mineralblanding.
• Kyrne bør flyttes til en annen avdeling før man starter avsininga. Bytte av miljø påskynder avsininga, sannsynligvis fordi det øker stressnivået og det i seg selv reduserer mjølkeytelsen. Å flytte kua ut av mjølkeavdelingen er også positivt da det viser seg å forhindre at hun begynner å gi ned når de andre kyrne skal mjølkes.

Avsiningsstrategien omtalt ovenfor gjelder når man har et frist jur. Basert på kukontrolldata viste det samme doktorgradsarbeidet at det var en klar sammenheng mellom celletallet ved siste mjølkeregistrering og risikoen for mastitt både i forbindelse med sinleggingen og ved begynnelsen av neste laktasjon. Kyr som hadde mer enn 200 000 i celletall hadde dobbelt så høy risiko for å få mastitt i sintiden og i begynnelsen av neste laktasjon enn kyr som hadde lavere celletall. Det er derfor viktig å få ned celletallet før man begynner avsiningen.

En økt fokus på høyere ytelse de siste årene kan gi en del utfordringer i forbindelse med sinlegging. Høy ytelse (>20 kg) ved avsining kan øke risikoen for mastitt og stoffskiftesykdommer ved neste laktasjon. Dersom man bevist satser på en høyere ytelse kan en interessant strategi derfor være å satse på et lengre kalvingsintervall. Spesielt hos kviger som har en flatere laktasjonskurve enn voksne kyr kan det være en interessant løsning. For de som vil lese mer om fôring i sinperioden henvises det til en artikkel i Buskap nr 1 2009. Vi vil gjerne høre hvilken erfaring du har med ulike prosedyrer for avsining.

Kalvens tilvekst i mjølkeperioden har betydning for senere mjølkeytelse

Av Harald

Mange har understreket hvor viktig det er å gi kalven en god start. Kalver som får godt stell og vokser godt fra første dag utvikler seg til å bli robuste kyr.

En ny studie fra Cornell University i USA viser at kalvens tilvekst i mjølkeperioden (fødsel til 8-9 uker) er viktig for senere mjølkeavdrått. Forsøket, basert på data fra de siste åtte årene, besto av 792 førstekalvskyr, 451 andrekalvskyr og 181 tredjekalvskyr. Det ble undersøkt hvordan fødselsvekt, alder og vekt ved avvenning, tilvekst i mjølkeperioden, alder ved første kalving, fødselsmåned og energiopptak påvirket senere mjølkeytelse. Gjennomsnittlig tilvekst var 650 gram/dag i mjølkeperioden. Tilvekst mellom dyr varierte fra 130 til 1230 gram/dag.  Resultatene viste at vekt ved avvenning og daglig tilvekst i mjølkeperioden var viktig for senere mjølkeytelse. En forskjell i daglig tilvekst på 100 gram tilsvarte en forskjell i mjølkeytelse i første laktasjon på 107 kg. Forskjellen holdt seg også over i andre og tredje laktasjon. Overraskende fra denne undersøkelsen var at alder ved kalving ikke hadde noen betydning for senere mjølkeytelse. Innkalvingsalderen varierte fra 20 til 30 måneder. Det er i motsetning til hva som er observert fra norske data (Schei og Volden, 2009).

For å få en god utvikling på kvigekalven bør daglig tilvekst i kalveperioden (0-3 mnd) være 700-750 gram/ dag. Det betyr at kalven bør få energi tilsvarende 6 liter helmjølk fram til den er 5-6 uker, og deretter en gradvis nedtrapping til avvenning ved ca 8 uker. Samtidig må de få fri tilgang på kalvekraftfôr og godt grovfôr. For å oppnå den ønska tilveksten bør kalven spise ca 1,1-1,2 kg kraftfôr/dag når den er 9-10 uker gammel. Helmjølk har et energiinnhold på 0,28 FEm per liter og 6 liter gir 1,7 FEm per dag. Ved bruk av mjølkeerstatninger er det viktig at man får i kalven tilsvarende energimengde. Derfor er det viktig å følge oppskriften slik at man får riktig energikonsentrasjon og tørrstoffinnhold. Husk også at fortynning av ferdige blandinger/helmjølk med lunket vann gir en lavere energikonsentrasjon og derfor risiko for svakere energiopptak.

Nyere forsøk har også vist at sammensettingen av startkraftfôret til kalv har betydning for kraftfôropptaket, vomutviklingen og tilveksten. Tabell 1 viser resultatene fra et forsøk (Khan et al., 2007; Khan et al., 2008) hvor bygg, havre, hvete og mais i kraftfôret ble sammenlignet. Kraftfôrblandingene ble sammensatt slik at stivelse og proteininnholdet var lik for blandingene.

 Tabell 1. Sammenligning av bygg, havre, hvete og mais i startkraftfôret til kalver

	Bygg	Havre	Hvete	Mais
Stivelse, g/kg TS	250	249	250	256
NDF, g/kg TS	155	201	134	154
Råprotein, g/kg TS	234	232	233	230
Kraftfôr (dag 1-49), g/dag	216b	226b	251ab	287a
Kraftfôr (dag 50-84), g/dag	977c	1017c	1187b	1402a
pH i vomma, dag 70	5,66c	5,96b	5,95b	6,16a
Kraftfôr %, (dag 1-84)	65	66	65	66
Tilvekst, g/dag (dag 1-84)	584c	618c	798b	859a

^a,b,cForskjellig bokstav innen rad viser at forskjellene er statistisk sikre

 Korntype hadde betydning både for kraftfôropptak, pH i vomma og tilveksten. Best ut kom mais og deretter hvete. Bygg og havre ga derimot en lavere tilvekst og byggblandingen ga en spesielt lav pH i vomma. For voksne kyr er det vist at en så lav pH gir dårligere NDF fordøyelse. Dette forsøket viser at råvarevalget i kraftfôrblandinger til kalv er viktig og kan ha en avgjørende betydning for tilveksten. Samtidig må vi ikke glemme hvor viktig kalvens oppstallingsmiljø er for helse og tilvekst. Det hjelper så lite om kraftfôrblandinga er god hvis dårlig miljø gir diare og sykdom.