Posts tagged ‘hold’

Sinperiode og neste laktasjon

Av Bozena

Kyr og grindTidligere forskning har nesten entydig konkludert med at sinperioder under 60 dager fører til store produksjonstap i neste laktasjon.  TTF- anbefalinger er en sinperiode på 7-8 uker (les Sinkubrosjyra). I praksis har vi en del variasjoner mellom besetninger når det gjelder lengde av sinperiode, og ikke minst mellom kyr innen samme besetning.  Det finnes mange grunner til det. Det kan være bevisst planlegging i forhold til valgt opplegg med konsentrert kalving, beitesesong, eller kvotetilpasning at vi velger å sine kyrne tidligere enn 7-8 uker før kalving. Men det kan også være pga dårlig fruktbarhet, fôring, helse eller driftsledelse at melka uteblir alt for tidlig i laktasjonen og kyrne må avsines.  Kyr inseminert 4-5 måneder ut i laktasjonen eller senere, får forlenget laktasjon og dermed større sannsynlighet for lang sinperiode.  Noen av disse kyrne produserer såpass mye i senlaktasjon at det ikke vil være et økonomisk tap for produsenten. Men kyr med lav ytelse vil få forlenget sinperiode da de produserer så lite at det er lite hensiktsmessig å melke dem. Det er nesten umulig å styre med kuas hold når melkemengden har gått under 20 kg og det er fortsatt noen måneder til kalvingsdato. En må velge mellom noen få melkeliter per dag og overfeit ku (om kua står videre på melkekufôring), eller tidlig avsining og sinkurasjon for å unngå fedme.

Hva velger du i en situasjon når kua melker under 20 liter, går i løsdrift og har 3-4 måneder til kalving? Det enkleste er kanskje å sende kua til slakt. Men om du har flere kyr i samme situasjon og samtidig stort behov for melk. Hva gjør du da? En sinperiode på 70-90 dager er et alternativ, og har du godt fungerende sinkuavdeling, så unngår du fete kyr. Men hvordan påvirker det avdråtten i neste laktasjon?

O. Aas og A.M. Kjeldsen har analysert data fra danske KK-besetninger fra perioden 2009-2011 med hovedfokus på betydningen av sinperiodenslengde på ytelse og helse. De analyserte 2.kalvskyr som ei gruppe og eldre kyr som ei annen. I tillegg så de på forskjeller mellom kuraser: RDM, DH og Jersey.

Oppsummering av resultater:

1. Stor spredning i sinperiodens lengde.

Det er registrert stor variasjon i sinperiodens lengde. Helt fra noen få dager til over 130 dager. Snittet var på 52-53 dager.

2. Melkeytelsen første 100 dager i laktasjonen var påvirket av sinperiodens lengde og melkemengden ved avsining.

Korte sinperioder reduserte betydelig dagsavdrått de første 100 dager av neste laktasjon. Forlenging av sinperiode ut over 6-7 uker hadde liten eller ingen betydning på ytelse. Sinperioder på over 10 uker hadde negativ virkning på ytelse. Bare høyest ytende kyr responderte positivt på forlenging av sinperiode utover 6-7 uker. Høy dagsavdrått ved avsining ga høy melkeproduksjon første 100 dager etter kalving, Figur 1 og 2.

3. Proteinprosenten i neste laktasjon var redusert med økende sinperiodelengde.

Høyest proteinprosent var registrert ved korte sinperioder. Fettprosenten var påvirket i veldig liten grad.

4. Det var færre mastittilfeller med lengre sinperiode.

5. Lengre sinperiode ga større risiko for ketose. Men kyr med høy melkemengde ved avsining hadde mindre ketose enn de med lav melkemengde. En kan tenke at årsaken til det ligger i holdet.

Konklusjon fra Danmark:

Sinperiode på 6-7 uker er optimal, men det er ikke stor ulempe hverken med 5 eller 8 uker.  Det er ingen fordeler med lange sinperioder.

Hva er dine erfaringer med sinperiodens lengde?

Per i dag foreligger det ikke en liknende oppsummering for NRF-kyr, så jeg vil gjerne be om lesernes kommentarer. Hva er optimal sintid for NRF-kyr? Er det 40, 50 eller 60 dager?

Bozena jan13_1

 Figur 1. Betydning av sinperiodenslengde for ytelse av EKM de første 100 dager i laktasjonen (Aas,O. 2012)

Bozena jan13_2

Figur 2. Ytelse de første 100 dager etter kalving avhengig av sinperiodens lengde og ytelsen ved avsining (eldre Dansk Holstein) (Aas,O. 2012)

januar 20, 2013 at 8:30 pm 19 kommentarer

Sinkufôring – grunnlaget for neste laktasjon

Av Ann Turi

Hvordan vi fôrer og steller sinkyrne har betydning for både melkeytelse, helse og fruktbarhet i den påfølgende laktasjonen. Utfordringen i mange besetninger er at sinkyrne blir for feite, og dessverre er sinkufôringen ofte også et litt «glemt» kapittel.

Den optimale lengden på sintiden er 6-8 uker. En kortere sintid enn dette vil gi en negativ effekt på melkeytelsen i den påfølgende laktasjonen, mens forsøk viser at en lengre sinperiode (10 uker) kan gi en liten ytelsengevinst. Dette siste forutsetter selvsagt at kyrne ikke blir feite før de skal kalve, og det vil vel også være et spørsmålet om den ekstra ytelsen kan forsvare kostnaden med å la kyrne stå borte en lengre periode.

Hva ønsker vi så å oppnå med sintiden? Fôringen i sinperioden skal dekke næringsbehovet til vedlikehold, drektighet og jurutvikling. Sinperioden skal være med på å forberede juret, så vel som kua, på å produsere melk igjen, og det grunnlaget vi legger i sintiden vil påvirke fôropptak og ytelse i kommende laktasjon. Av den grunn vil sintida også påvirke fôreffektivitet og produksjonsøkonomi. Gjennom sinperioden ønsker vi å minimere risikoen for infeksjoner og stoffskiftesykdommer, samt å forbereder kua på god fruktbarhet etter kalving. For de fleste vil det i tillegg være et mål å optimalisre fôrkostnadene og arbeidsforbruket i denne perioden.

Sinperioden kan deles inn i 3 perioder; avsiningsperioden, forberedelsesperioden og overgangsperioden. Avsiningsperioden varer i ca 1 uke, og i denne perioden er det viktig å ivareta jurhelsen. Forberedelsesperioden varer i 4-5 uker, og her er det viktig å oppnå et stabilt fôropptak og riktig næringstilførsel. Den siste perioden, overgangsperioden, varer fra ca 2 uker før kalving til og med 3 uker etter kalving. I denne perioden skal kua (og vommikrobene) vennes til en ny fôrrasjon, og det er viktig å ta hensyn til at fôropptaket går ned, samtidig som næringsbehovet øker. 

Den fôringsstrategien man velger i sintiden bør gi et stabilt fôropptak tilpasset kyrnes energibehov, og man bør unngå overfôring og økning av hold for kyr med holdpoeng over 3,5. Magre kyr (holdpoeng under 3 ved sining) bør legge på seg slik at de ligger på rundt 3,5 i hold ved kalving. Sinkyr har evne til å ta opp langt mer fôr enn det de har behov for, og ved fri tilgang på godt grovfôr vil dette lett gi en overfôringssituasjon. Fôrstyrken bør derfor reguleres med grovfôr med lav energikonsentrasjon, dvs seint slått grovfôr eller halm som gir mye struktur og lite energi (mindre enn 5,3 MJ/kg TS, tilsvarende ca 0,75 FEm/kg TS). Kyr som blir for feite vil akkumulere fett i leveren, noe som gjør at leverfunksjonen blir dårligere. Feite kyr vil også ha en økt risiko for helseproblemer (melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining) og på grunn av redusert fôropptak vil de også være i større fare for stort holdtap etter kalving med bl.a redusert fruktbarhet som konsekvens. Riktig mineralsammensetning er også viktig i fôrrasjonen til sinkyr, og det er speielt kalium, magnesium og selen man bør ha fokus på.

Hvordan skal man så få til en god sinkufôring i praksis? Sinkyrne krever et grovfôr med et lavere energiinnhold enn de kyrne som står i produksjon, og det vil derfor kreve at man har tilgang på grovfôr med ulike kvaliteter (energiinnhold). Grovfôrhånderingen vil nok også være avgjørende for mange, og det bør være enkelt å bruke ulike grovfôrkvaliteter samtidig for at dette skal bli gjennomført i praksis. Man må også ha mulighet og vilje til å gruppere dyrene. De fleste nye fjøsene bygges med egen sinkuavdeling, og på båsfjøs har man mulighet for å flytte dyr slik at man kan samle sinkyrne f.eks ved ene enden av fôrbrettet. Den største utfordringen blir nok i de løsdriftsfjøsene hvor man ikke har mulighet for å ta sinkyrne ut av melkekuavdelingen.

Så en liten oppsummering til slutt:

  • Fôring og stell av sinkyrne har betydning for melkeytelse, helse og fruktbarhet i påfølgende laktasjon 
  • Streb etter å holde et konstant hold på kyrne i sinperioden. Kyr som er feite ved kalving er mer utsatt for helse- og fruktbarhetsproblemer 
  • Grovfôr med lite energi og mye fiber er viktig for å styre/ha kontroll på fôropptaket i sintiden
  • Gi mineraltilskudd
  • En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

mars 23, 2011 at 8:29 pm Legg igjen en kommentar

Feittklasse og utrangeringsårsaker

Av Ingunn

I forrige innlegg skreiv eg om at feittmengda på slakta kyr har hatt betydning for mjølkeavdråtten i tida før slakting. I dette innlegget vil eg vise eit par utrangeringsårsaker der feittmengda på slakta har hatt betydning for kva bonden rapporterer som utrangeringsårsak. Den eine utrangeringsårsaken er kanskje ikkje uventa dårleg mjølkeavdrått, og det stadfester dei berekningane som vart gjort i forrige innlegg. Figuren under viser at til feitare dyra vert til fleire rapporterer at utrangeringsårsaken skuldast dårleg avdrått. Dårleg avdrått for 1.laktasjonskyr ligg høgast i frekvens uavhengig av feittmengde, men frekvensen stig også til feitare kvigene er. Dette var vanskeleg å påvise ved modellering av mjølkekurvene i forrige innlegg, der nedgangen i avdrått i høgste feittklasse var på mellom 2 og 3 %.

Figuren under viser frekvensen av rapportert utrangeringsårsak ”dårlege bein” for kvar feittklasse. Her ser vi ein klar samanheng mellom feittmengde på skrotten og utrangeringsarsak dårlege bein. Frekvensen av dårlege bein er svært høg på spesielt tynne dyr og avtar til høgare feittklasse. Dette kjem truleg av at kyr som har så store beinproblem at dei blir utrangert har stått i besetningen ei stund med dårleg fôropptak og mobilisering av kroppsreservar før dei blei utrangert.

desember 6, 2010 at 7:27 pm Legg igjen en kommentar

Har feittklasse på slakta kyr betydning for mjølkeavdråtten?

Av Ingunn

I helga har eg sitte å skrive manus til innlegg på Husdyrforsøksmøtet som skal vere 14. og 15. februar. Fristen er 1.desember, så med 5 stk så er det berre å stå på for å få dei ferdig. Det eine innlegget er om korleis feittklasse hos slakta kyr påverkar mjølkeavdråtten. Feittklassen seier noko om hold på kyrne ved slakting, og holdet er jo viktig for både avdrått og helse….. Med opplysningar om holdet på kyrne kan ein betre berekne behovet for vedlikehold og tilvekst gjennom laktasjonen, og ein kan få eit betre uttrykk for effektiviteten i mjølkeproduksjonen. I dag blir kg EKM per kg opptak av tørrstoff (eller per energienhet) mykje brukt som mål for effektivitet. Men sidan mobilisering og avleiring har mykje å sei for effektiviteten vil det vere ein stor forbetring å få eit uttrykk der dette kan inkluderast.

Holdet på kyrne varierar mykje mellom besetningar, og kroppsvekta aleine seier lite om holdet. I dag er det ikkje obligatorisk å holdvurdere i kukontrollen, og derfor manglar mange besetningar opplysningar om holdet på kyrne. Derfor ser vi etter andre måtar å vurdere holdet på, og her kjem feittklasse frå slakta kyr inn som eit alternativ. I dag nyttar vi slaktevekter for å finne kroppsvektene til kyrne i besetningane og på same måte ønskar vi å finne ut om vi kan bruke opplysningar om feittklasse til å kunne sei noko om holdet. I første omgang har vi derfor sett på om feittklasse kan relaterast til mjølkeavdråtten kyrne hadde før dei blei slakta. Kyr som er slakta eit stykkje ut i laktasjonen (200 til 365 dagar etter kalving) og som har hatt ein periode med mjølking før dei blei slakta er brukt til å lage mjølkekurver. For å redusere antal kurver så er feittklassane på same talnivå slått saman og representerer klassane ”feittfri” (-1,1,+1), ”tynt feittlag” (-2,2,+2), ”normalt feittlag” (-3,3,+3), ”rikeleg feittlag” (-4,4,+4) og ”store feittmengder” (-5,5,+5).  

Figur 1 viser modellering av mjølkekurver for 3.laktasjonskyr for kvar av dei 5 feittklassifiseringane. Kurvene viser at kyr klassifisert som ”feittfrie” har ei flatare mjølkekurve enn kyr frå dei andre feittklassane, dvs. at dei ikkje kom like høgt i toppavdrått og at nedgangen etter toppen er mindre. Kurvene viser at til feitare kyrne er til høgare i avdrått ligg dei, men forskjellen i avdrått er størst etter at toppen er nådd 4-7 veker etter kalving. Frå toppavdrått og utover i laktasjonen viser kurvene at til meir feitt kyrne har på kroppen til raskare fell avdåtten. Kyr i 2., 4. og >=5.laktasjon hadde tilsvarande kurver som 3.laktasjonskyrne, altså til feitare kyrne er til meir toppa er laktasjonskurvene. For kyr i 1.laktasjon hadde feittklassifiseringa liten betydning for mjølkekurvene.

Figur 1. Mjølkekurver for ulike feittklassar.

Figur 2 viser berekna 305-dagars avdrått for 3.laktasjonskyr med ulike feittklassifisering. Kyr med numerisk høgast 305-dagars avdrått er kyr klassifisert med ”tynt feittlag” (-2,2,+2). Kyr i feittklassane nærmast desse (”feittfrie” og ”normalt feittlag”) har ikkje nemneverdig  lågare avdrått, men 305-dagars avdråtten synk jamnt til feitare kyrne er. For kyr med rikeleg feittlag (+/- 4) og kyr med store feittmengder (+/- 5) er avdråtten redusert med respektive 5,2 og 8,9 %. Tendensane var lik for kyr frå 2.laktasjon og høgare laktasjonar som for 3.laktasjonskyrne presentert her. Det ein skal vere litt oppmerksom på med desse kurvene er at feittmengda desse kyrne har ved slakting sannsynlegvis er lågare enn dei hadde ved kalving, at dei ikkje har nådd tilbake til holdet ved kalving. Det kan vere årsak til at kyr med «tynt feittlag» kjem numerisk best ut. Sannsynlegvis hadde dei eit hold som var nærmare «normalt feittlag» ved kalving.

Figur 2. Berekna 305-dagars avdrått for kyr i ulike feittklassar.

Desse berekningane viser kor viktig holdet er for mjølkeavdråtten. Så håpar eg de synes det var interessant å få nokre tal som viser det, og at vi kan få nytte av feittklassane til å lage gode berekningar for behov og effektivitet.

november 28, 2010 at 7:30 pm Legg igjen en kommentar

Ser du god brunst og inseminerer til rett tid – igjen og igjen?

Av Gayle

Da har jeg en trøst til deg, den er riktignok mager, men du er ikke aleine!

Omløp er et kjent problem for de fleste. I forrige uke var jeg hos en produsent som sleit med nettopp dette. FS-tallet var 11 og antall insemineringer i snitt var 1.9 i besetninga (2.4 for 1. kalverne). Snittet i fylket (Østfold) ligger på 1.8. Jeg har absolutt sett høyere verdier, men produsenten syntes dette var for høyt.

For å forstå noe av årsaken til dette problemet, har jeg funnet en figur fra Geno som forklarer dette på en god måte. Forklaring under figuren.

Den horisontale linja viser dager før og etter kalving. Det grå feltet viser energibalansen fra ukene før kalving til ca 4 mnd etter kalving. Allerede 14 dager før kalving går energibalansen til kua nedover, og rundt to-tre uker etter kalving er det stort underskudd på energi. Den vertikale linja til venstre viser eggløsninger etter kalving. De horisontale ”prikkene” viser follikkelens utvikling fram til eggløsning i påfølgende syklus. Negativ energibalanse i tidlig laktasjon reduserer kvaliteten på egg som løsner 60 – 100 dager etter første eggløsning. Kua viser normal brunst, men pga den dårlige eggkvaliteten, ender ikke insemineringa opp med drektig ku.

Målsettinga blir derfor å fôre kua slik at energiunderskuddet etter kalving (og rundt kalving) blir minst mulig. Det betyr et stort fôropptak og energirikt fôr etter kalving. Mange faktorer avgjør dyrets evne til å ta opp mye fôr (størrelse, alder, rase, laktasjonsstadie, struktur på grovfôr, smakelighet osv.). Grunnlaget for høyt fôropptak legges lenge før kua kalver. Riktig fôring av kua i sintida er svært viktig for påfølgende laktasjon. Det er alt for lite fokus på dette, så her er det mye å hente. Som regel blir dyra fôra for godt i sintidsperioden. De blir for feite, og får et dårlig fôropptak etter kalving, kommer i sterk negativ energibalanse og løper om – igjen og igjen.

Ei ku skal hverken slankes eller legge på seg i sintida. (Dårlig hold i utgangspunktet – Maks 0,5 økning i holdpoeng.) Det ideelle er at kua er i samme hold ved avsining som ho var ved kalving. Det ho taper i hold i starten av laktasjonen, bør ho legge på seg utover i laktasjonen, for så å holde seg stabil i sintida. For å oppnå stabilt hold i sintida, trenger dyra moderat fôring. Seint slått grovfôr med mye struktur og lite energi. Eller en uttynning av mjølkekuenes fôrblanding med halm. I praksis forutsetter dette at en har mulighet til å skille mjølkende ku fra sinku.

Oppfôring mot kalving er veldig viktig. To-tre uker før kalving øker næringsbehovet, samtidig som fôropptaket går ned. Derfor er det viktig at kua får tilgang på mer energirikt fôr. Ellers ender ho opp i sterk negativ energibalanse ved kalving. Det er også viktig at vommikrobene får tid til å venne seg til nye fôrmidler, slik at utnyttelsen av fôret blir maksimal etter kalving.

Vil du høre mer om fôring og fruktbarhet, så blir det fagmøter/gruppemøter om ”Friskere egg” i regi av Helsetjenesten for storfe i høst/vår 2011. (Dette gjelder i første omgang Tine Øst)

november 1, 2010 at 8:18 pm 1 kommentar

Kraftfôrtildeling før kalving – hvor mye er passe?

Av Anitra

Det er to hovedårsaker til at det er anbefalt å gi kraftfôr til kyr i god tid (2-3 uker) før de kalver. Da responderer kyrne både med å melke bedre frå starten, og de tåler bedre videre kraftfôropptrapping etter kalving når dette blir gjort.

1)      Kua har et helt mikrobesamfunn i vomma med mange ulike arter. Grovt sagt kan en si at hver stamme har sine egne spesialiteter og fôrtyper som de foretrekker å leve på og fordøye, og dermed vil sammensetninga av mikrobesamfunnet i vomma bli tilpassa den fôrrasjonen som kua eter. Det å bygge opp og ned bakteriestammer i fordøyelsessystemet er ikke gjort over natta. Ved å gi kua gradvis økende mengde kraftfôr fra noen uker før kalving, vil hun bygge opp de mikrobestammene som er gode på kraftfôrfordøyelse, slik at ikke livet som nykalva ku med relativt store daglige kraftfôrrasjoner kommer som ’julekvelden på kjerringa’ på fordøyelsen hennes.

2)      Kraftfôret kua får før kalving gir henne ekstra energi og signal om gode tider, og at her er det bare å sette i gang og melke mye.

Men – det er også en del negative effekter av å gi betydelige kraftfôrmengder før kalving, slik at prinsippet ’jo mer jo bedre’ er en dårlig regel for forberedelsesfôringa.

Kua har lavt energibehov de månedene hun bare går høydrektig uten å melke, og for mye kraftfôr for lenge får henne til å legge på seg. Det er sjelden noe problem at kyrne er for tynne når de sines her i landet, og da er det lite heldig at de legger på seg enda mer før de kalver igjen. At kua har godt hold når hun kalver virker positivt på melkeytelsen, fordi holdet på samme måte som kraftfôr i tida før kalving gir kua signal om å melke. Men en negativ bieffekt av godt hold, er redusert grovfôropptak og økt fare for produksjonssjukdommer. Det å få mest mulig energi inn i ei nykalva ku vil være en målsetning for de som ønsker høy ytelse. Men ei ku vil begynne å fungere rimelig dårlig når kraftfôret begynner å komme over 60-70% av tørrstoffet av det hun eter. Dess mer grovfôr ei ku eter, dess større daglige kraftfôrrasjoner kan hun altså takle. Ei feit nykalva ku vil altså fortere få trøbbel med å takle store kraftfôrrasjoner etter kalving enn ei som er i passe hold. Det vil også være en mye større utfordring å fôre slik at en unngå mjølkefeber ved kalving og for stort tap i hold med påfølgende fare for husmannssjuke/ketose hos ei feit ku. Fokus på holdet ved kalving er derfor svært viktig, og vi anbefaler at det bør ligge på 3,5-3,75.

En annen negativ bieffekt av for store kraftfôrmengder før kalving, er faren for melkespreng før kua har kalvet og dermed jurhelseproblemer.

Vi vet altså en god del om HVORFOR en verken skal gi for mye eller for lite kraftfôr før kua kalver, men det er mye vanskeligere å svare på hvor mange kg som er akkurat passe på kalvingsdatoen til ei ku. Ute i det praktiske liv vet jeg at det går helt greit i besetninger som har rutine på å trappe opp til både 1, 2, 3 og 4 kg kraftfôr på beregna kalvingsdato, mens andre besetninger som gjør akkurat det samme har problemer. Vil en fremme et godt grovfôropptak er det viktig at kraftfôrmengda ikke er for høy (substitusjonseffekt). Kraftfôr er dyrt og derfor bør en heller ikke gi mer enn det som det er behov for.

Etter diskusjon og vurderinger internt i Topp Team Foring har vi kommet fram til følgende opptrappingsanbefalinger, som er lagt ut som en lenke under ’Hjem/arkiv’ under fôrplanleggingsprogrammet Optifôr.

Dette er noe svakere anbefalt tildeling før kalving enn det som har vært anbefalt tidligere – hvordan stemmer anbefalingene overens med erfaringer og rutiner hos dere ’ute i felten’? I tabellen ovenfor er kraftfôrmengden før kalving relatert til ønska årsytelse, men noe som også har svært stor betydning er grovfôrkvaliteten – hvis man har en grovfôrkvalitet som tilsier at en jevnt over må opp på 14 kg kraftfôr på topp til kyr som skal få 9000 kg i årsytelse skal man kanskje ligge på 3-4 kg på kalvingsdato, mens de som oppnår 9000 kg på kyr som ikke får mer enn 10-11 kg kraftfôr på topp heller ikke gir mer enn et par kg før kua faktisk har kalva.

september 10, 2010 at 1:38 pm 11 kommentarer

Erfaringer med bruk av Tine Optifôr Ku

Av Ingvild

Mange forhold rundt bruk av fôrplanleggingsprogrammet er tatt opp andre steder i bloggen, og jeg har lyst til å ta opp noen av de praktiske erfaringer/forhold jeg har møtt på hos produsenter som bruker programmet.

I forhold til generelle fôrplaner gir Optifôr mulighet til å skreddersy en fôrplan til enkeltbesetninger og til enkeltdyr. For å utnytte denne muligheten bør forutsetningene i fôrplanen stemmer godt med virkeligheten. 

Hvor høyt er egentlig grovfôropptaket i min buskap?
Hvilken appetittfôringsprosent i Optifôr Ku tilsvarer grovfôropptaket i min buskap? To besetninger er ikke like, og i tillegg til forhold ved fôr og dyr som Optifôr tar hensyn til, spiller mange ”management” -faktorer inn på hvor mye grovfôr kyrne har tilgang på og i virkeligheten tar opp. En grov tommelfingerregel er at 100 % appetittfôring betyr 5-10 % rester på fôrbrettet. Kyrne skal altså ha mulighet til å vrake fôr, men rest-mengden kan være vanskelig å anslå på øyemål. Mange synes tvert om det virker som om kyrne eter mer grovfôr hvis de må ete tomt av og til, men er det virkelig sånn? En fôrkontroll over en eller flere dager vil gi et reelt svar på hvor mye grovfôr som faktisk tas opp i løpet av et døgn. Det vil være et godt utgangspunkt for å legge inn riktig appetittfôringsprosent i Optifôr. Forutsetter kjent tørrstoffinnhold i grovfôret.

Hvor store er egentlig kyrne mine? 
Standardvektene i Optifôr Ku er en beregning basert på gjennomsnittlig slaktevekt i Kukontrollen. Hvis det finnes slaktedata på minst 20 dyr innen et laktasjonsnummer i egen buskap vil dette være grunnlaget for hvilken vekt programmet foreslår der. Dette gir en indikasjon på hvor store dyr du har, men representerer ikke nødvendigvis de kyrne som står i fjøset og som det skal lages fôrplan for. Du har derfor mulighet til å endre både de generelle vektene og vekt på enkeltkyr. Husk å justere ned vekten på spesielt store kyr i programmet. Vurder også hvor mye av brystmålet som skyldes avvik fra holdpoeng 3, som jo er utgangspunktet for beregningene i Optifôr Ku.

Hvor mye melk har kua på prøvetakingsdagen?
Brunst, sykdom og andre forhold kan gjøre at enkelte kyr får store svingninger i melkemengde mellom veiinger uten at det er dette vi ønsker å fôre etter. Det kan være nødvendig å gå inn og justere melkemengden i slike tilfeller. En gårdbruker jeg snakket nylig med tente på ideen med strategifôring, men ønsker fortsatt å lage individuell fôrplan hver måned. Nå har hun lagret generelle fôrplaner etter laktasjonsuke for noen aktuelle avdråttsnivåer. Hun vil ha et sideblikk på disse planene når hun lager individuell fôrplan etter ny veiing. Sånn får hun et inntrykk av hvordan enkeltkyrne ligger an i forhold til forventa utvikling fram mot avsining. Melkemengde på de tre siste kontrollene sees også i skjermbilde ”dyr” og gjør det lett å oppdage avvikende melkemengder som kan skyldes spesielle forhold på veiedatoen.

Avstand ingen hindring for oppfølging
Kukontroll – medlem og rådgiver kan være pålogget medlemssiden til produsenten samtidig, og rådgiver kan også opprette ”nettmøte” mellom seg og produsent der begge ser samme skjermbilde. Dette gjør det enkelt for rådgiver og produsent å samarbeide om å lage gode kraftfôrlister.

mai 11, 2010 at 8:01 am Legg igjen en kommentar

Godt utvikla kviger er viktig for avdrått, men de må ikke bli for feite

Av Harald

Jeg vil gjerne komme med en oppfølging av innlegget til Bozena. Store og godt utvikla kviger ved kalving er en viktig utgangspunkt for å få en høy avdrått på førstekalvskyrne. I TINE anbefaler vi derfor en innkalvingsvekt på 560 kg ved en innkalvingsalder på 24 mnd. Det betyr at ei kvige i gjennomsnitt bør ha en tilvekst på 720 gram/dag. Et viktig spørsmål er imidlertid om tilveksten bør være forskjellig gjennom oppdrettsperioden. Tidligere anbefalinger har vært at tilveksten ikke må være for høy (550-650 gram/dag) i den prepubertale fasen (3 mnd – 12 mnd alder) da det kan gå utover etableringen av kjertelvev i juret. Nye forsøk har imidlertid kommet frem til at tilveksten i denne perioden gjerne kan være høyere, og at det faktisk er en forutsetning dersom man skal nå en innkalvingsvekt på 560 kg. Det er nemlig slik at tilveksten bør styres slik at den er høy i første fase av oppdrettsperioden og lavere inn mot kalving for å unngå at kvigene blir for feite. Figur 1 viser etter min mening en ideell vektutvikling hos kviger som skal bli 560 kg ved 24 mnd.

Figur 1. Vektutvikling for kvige som skal veie 560 kg ved 24 mnd

Med utgangspunkt i Figur 1 viser Figur 2 anbefalte tilvekster for ulike aldersintervaller. Når kvigene blir 16-17 mnd må tilveksten styres ned for å unngå at de blir for feite inn mot kalving. Et problem i denne perioden er at fôropptakskapsiteten er vesentlig høyere enn det som trengs for å vokse 550-650 gram/dag.

Figur 2. Anbefalt tilvekst hos kviger ved forskjellig alder

Feite kviger ved kalving har vist seg å ha dårligere fruktbarhet i første laktasjon, noe som er vist i Tabell 1. Resultatene er fra et forsøk (Carson et al., 2002) hvor kvigene hadde forskjellig vekt og hold ved kalving. Kvigene som var tyngst ved kalving hadde det høyeste holdpoenget (skala 1-5) og de hadde også det høyeste holdtapet etter kalving. Det resulterte i en høyere mjølkeytelse, men samtidig også en dårligere fruktbarhet. Holdtapet for gruppa med det høyeste holdet ved kalving var større enn det vi anbefaler (0,6-1,0).

Tabell 1. Effekt av vekt og hold ved kalving på fruktbarhet og mjølkeytelse (etter Carson et al., 2002)

En optimal fôringsstrategi for god fruktbarhet må derfor først og fremst sees i sammenheng med størrelsen og hvor lenge kyrne er i negativ energibalanse. Hold nivået i seg selv har mindre effekt på fruktbarheten, men det er endringen i hold fra kalving og fram til bedekking som har avgjørende betydning. I praksis betyr det å ha en fôringsstrategi som gir kontroll på kvigenes endring i hold både i slutten av oppdrettsperioden og i første del av laktasjonen.

Et vellykket kvigeoppdrettet krever derfor at man har en bevist plan for både innkalvingsalder og vekt og at man er bevist på at tilveksten må være forskjellig gjennom oppdrettsperioden. I Topp Team Fôring har vi for tiden full fokus på kvigeoppdrettet og vi er i full gang med utarbeiding av forskjellig informasjonsmateriell og forslag til fôrplaner som vi vil presentere i løpet av våren. Har du kommentarer til oppdrett av kviger tar vi gjerne i mot synspunkter på bloggen

april 6, 2010 at 8:08 pm 5 kommentarer

Hva kan årsutskriften fortelle oss om fôringen?

Av Ann Turi

Kukontrollen inneholder store mengder informasjon om den enkelte besetning, og der er mange resultater som kan linkes opp mot hvordan fôringen i bestningen fungerer.

Årsutskriften fra kukontrollen er et sammendrag av registreringene som blir gjort gjennom året, og vi skal her se litt på  hva denne kan fortelle oss om hvordan fôringen har fungert i året som gikk.

Kvotefylling, avdrått og melkekvalitet

Kg melk pr årsku – er denne som ønsket/forventet? Klarer du å fylle kvota? NRF-kua har et potensiale til å produsere 10.000 kg melk pr år (og kanskje ennå mer enn det), og om man gjennom avlsarbeidet har lagt til rette for at det genetiske potensialet i kua er til stede, er det først og fremst fôringen som styrer ytelsen. I KK får man også oppgitt ytelsen pr årsku som kg EKM (energikorrigert melk). Dette vil si at ytelsen i kg melk er korrigert ut i fra TS-innholdet i melka, og kg EKM bør i utgangspunktet være høgere enn kg melk. Lav EKM tyder på et TS-innhold i melka som ligger under normalområdet. (Man skal være oppmerksom på at stort fettavvik (forskjell i fett% mellom kukontrollprøvene og tankprøvene) gir feil i beregnigen av energikorrigert melk). TS-innholdet i melka får man oppgitt både under ”Avdrått i kontrollen” og under Meierileveranse”. Normalområdet er for fett 3,9-4,0 og for protein 3,2. Produksjonen av TS i melka er kompleks, men i grove trekk kan man si at det er grovfôret (innholdet og kvaliteten på NDF) som styrer produksjonen av melkefett, mens det er AAT- og energitilgangen som styrer produksjonen av melkeprotein.

Melka analyseres også for andre verdier som kan fortelle oss noe om fôringen, og da spesielet urea og frie fettsyrer. Urea kan brukes som et mål på om fôringa er riktig balansert med hensyn til energi- og proteinforsyningen, og ureaverdier i området mellom 3 og 6 mmol/l regnes som normale. Verdier under 3 kan tyde på at fôrrasjonen har negativ PBV (dvs lite nedbrytbart protein i vom), mens verdier over 6 kan tyde på at fôrrasjonen inneholder unødvendig mye protein, for lite energi eller en kombinasjon av disse to. Både lavere og høgere ureaverdier enn det som er anbefalt normalområde, kan ha negativ innvirkning på produksjon, fruktbarhet og helse. Frie fettsyrer (FFS) i melk er et indirekte mål på om melka har besk/harsk smak. Elitemelksgrensa for FFS er på 1,1 (fra 1.mai 2010 vil denne grensa være 0,9). Det er flere forhold som kan påvirke FFS, men underfôring med energi er antakeligvis den viktigste årsaken til høge frie fettsyrer.

Helse og fruktbarhet

Ketose og melkefeber er to produksjonssykdommer som er direkte relatert til fôringen. Ketose er en stoffskiftelidelse hos melkeku som skyldes sterk nedbryting av fett og lavt innhold av glukose i blodet i første delen av laktasjonen. Kuas hold ved kalving (feite dyr er mer utsatt) og passe rask opptrapping av fôringen etter kalving er de to viktigste faktorene i forhold til forebygging av ketose. Melkefeber opptrer først og fremst i tiden rundt kalving, og er en stoffskiftelidelse som kommer av at kalsiumkonsentrasjonen i blodet blir for lav. Også for melkefeber vil riktig hold være en viktig faktor i forhold til forebygging. I tillegg er fôringen i sinperioden avgjørende, og da spesielt balansering av mineraler i fôrrasjonen (kation/anion-balansen og tilgangen på magnesium).

Fruktbarhet og fôring er relatert til hverandre, og ved å se på ant omløp (ikke omløps-prosent), måneder mellom kalvingene, FS-tallet og behandlinger for brunstproblemer kan vi se om det er problemer med fruktbarheten i besetningen. Ved å se på fruktbarhetsproblemene opp mot resultatene for bl.a FFS, urea, ytelse, helsestatus og hold på dyrene kan vi avgjøre om problemet er fôringsbetinget.

Under fruktbarhet får vi også oppgitt alder ved første kalving, noe som kan gi oss en pekepinn på kvigeoppdrettet i besetningen (høg innkalvingsalder kan tyde på lav tilvekst). For mer info om kvigefôring og tilvekst på kviger henviser jeg til tidligere blogg av Hege Overein.

Slakteresultat

Slakteresultatene gir oss grunnlag for å vurdere resultatene i okseoppdrettet, og også for oksene er fôringen en av de viktigste faktorene for å lykkes. Både tilvekst/slaktevekt og fettklassifiseringen forteller oss om fôringen har fungert ut i fra de målene som er satt.

Men slakteresultatene kan også fortelle oss noe om fôringen av kyr og kviger. Fettklassifiseringe på kyr som er slakta kan gi oss informasjon om det generelle holdet i besetningen, og om det er slaktet kviger kan disse resultatene gi oss en indikasjon på kvigefôringen (forutsetter at de kvigene som er slakta er representativ for resten av kvigeoppdrettet). 

Fôring

Det er en egen bolke på årsutskriften som omhandler fôring, og flere produsenter (og rådgivere) er nok vant til å bruke FEm kr.fôr pr 100 kg EKM som et mål på fôringen i besetningen. Det man skal være oppmerksom på, er at dette er et tall som baserer seg på den beregna kg EKM pr årsku og de kraftfôrmengdene som registreres inn sammen med melkeveiingen. Som tidligere nevnt, så vil kg EKM være feil om der er et fettavvik mellom KK-prøvene og tankprøven. I tillegg kan mengden kraftfôr som rapporteres inn i KK være feil på grunn av f.eks manglende kalibrering av tildelingsutstyr for kraftfôr (evt manuell tildeling med tilhørende ”trynefakor”) eller ved at det rapporteres i kg kr.fôr og det er forskjell mellom kg og FEm (1 kg kraftfôr inneholder mer eller mindre enn 1 FEm. Dette er noe som vi nå kan ta hensyn til ved innrapportering). Begge disse forholdene vil utgjøre en usikkerhet i forhold til forbruket av kraftfôr pr 100 kg EKM. For å se på effektiviteten i fôringen, vil jeg heller anbefale at det beregnes en fôreffektivitet med bakgrunn i det faktiske fôrfôrbruket og ytelsen i besetningen.

Kort oppsummert så er fôringen en viktig faktor for de fleste forholdene i melkeproduksjonen, og en balansert og tilpasset fôring er derfor avgjørende for å oppnå gode resultater og dermed også god økonomi.

mars 10, 2010 at 7:25 pm Legg igjen en kommentar


Arkiv