Posts tagged ‘slaktevekt’

Auka pris for gode okseslakt – vil du få full uttelling ?

Av Åse
Det ligg an til ca. 10.000 tonn for lite norsk storfekjøtt i år. Det vart gjort enkelte grep i jordbruksoppgjøret for å få opp produksjonen. Eitt tiltak er å etablere eit kvalitetstilskott for alt storfeslakt med kvalitet O og betre, med unntak av kategorien ku. Det er lagt til grunn at 55 prosent av samla slaktekvantum på storfe vil fylle krava. Da vil avsatte midler til dette kvalitets-tilskottet rekke til ein sats på om lag 3,70 kroner per kg. Tilskottet skal utbetalast via slakteria til produsent for slakt levert frå og med januar 2014. I praksis bør dei fleste i kategorien Ung okse oppfylle kravet til kvalitetstilskott, medan ein nokså beskjeden andel av Ung ku vil gjera det.
Oksar som har att velså ½ år til slakting er altså potensielle kandidatar for kvalitets-tilskottet. Målet bør vera å greie minst 90 – 95 % av Ung okse-slakta i så god klasse (O el. bedre) at dei får tilskottet. På ein 300 kg ‘s okse utgjer det 1.110 kr. ekstra.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA I eit utplukk av 20 tilfeldige buskapar som alle leverte minst 15 okseslakt i 2012, fann eg fylgjande resultat på ung okse i middel: Tabell okseslakt

Det er logisk at «store» buskapar oppnår noko betre resultat enn i mindre buskapar fordi det er lettare å få til jevngamle dyr i kvar binge når det er mange å ta av. Variasjonen i talmaterialet var likevel påfallande stor. Nokre buskapar hadde låge tilvekst-tal; heilt ned mot 400 g slaktevekt /dag. Dei same buskapane hadde låge slaktevekter. Med andre ord tek oksane opp fjøsplass lenge, men veks sakte og har låge slaktevekter trass i «normal» alder. I denne gruppa fanst det buskapar der berre 50 % av oksane havna i O el. bedre. I 4 av dei 20 buskapane oppnådde kvar einaste okse O el. bedre. Slaktevektene hjå desse varierte frå 281 til 313 kg, og slaktetilveksten frå 490 til 580 g/dag.
Vinteren 2013/14 vil bli utfordrande for mange når det gjeld grovfôrtilgang. Korleis få til gode okseslakt med lite grovfôr ? Dette blir ekstra viktig nå når slakteprisen i enda større grad er avhengig av kvaliteten på slakta ! Vi veit om buskapar som oppnår over 600 g/dag på lite grovfôr og istaden mykje og fiberrikt kraftfôr. Det kan vera ei løysing der tilgang og frakt-kostnader gjer det dyrare å kjøpe grovfôr enn kraftfôr.
Vi vil gjerne høyre om både gode og dårlege erfaringar her på bloggen om planer for okse-framfôringa i forhold til både fôrsituasjon og styrka økonomi for gode slakt ! Det kan koma mange til nytte.

Advertisements

juni 21, 2013 at 5:15 pm 2 kommentarer

For lite storfekjøtt også

Av Åse

Eg har akkurat lese i Bondebladet om aukande import – både av ost, yoghurt og ikkje minst storfekjøtt.  Det står dårleg til i forhold til målet i landbruks- og matmeldinga om at norsk matproduksjon skal auke i takt med folketalet.

For storfekjøtt vart importen nærare 18.000 tonn i 2012 og utgjorde rundt 19 % av forbruket, og det  er mange slakteskrottar!  Årsaken er innlysande; i løpet av dei 11-12 siste åra har talet på mjølkekyr minka med cirka 50.000, medan antal ammekyr har auka med berre 19.000 i same perioda.  Vi produserer fortsatt grovt rekna rundt 1500 mill. liter mjølk i året. Men den sterke struktur-rasjonaliseringa på mjølk gjer at mange fleire nå vil utnytte avdråttsevna til kyrne.  Tilskotta pr. ku dekker ikkje meirkostnaden til ekstra fôr, fjøsplass og arbeid i buskapar over 16 kyr.  Og sidan stadig fleire kyr er i store buskapar får vi stadig færre mjølkekyr å produsere kalvar på. Altså mindre kjøtt.

Kan mjølkeprodusentane likevel bidra til å tette ein del av gapet mellom behov og norsk produksjon av storfekjøtt, og kva er i så fall tiltaka for å få det til ?  Politikken er ikkje så lett å påvirke, men enkelte faktorar styrer vi sjølve i driftsoplegget. Statistikken viser at 16 % av alle «ung okse» er under 250 kg slaktevekt.  Mykje skuldast sikkert plassmangel, særleg når den fyrste snøen kjem kvar haust…  Gjennom fôringa kan vi påvirke framfôringstida mykje, så med god planlegging kan oksane bli vesentleg tyngre enn 250 kg og slaktemodne på 14-15 månader om vi berre fôrar dei deretter. OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kvigeslakt utgjer 8 % av alle storfeslakt.  Mykje av dette er vel kviger som ikkje blir drektige innan rimeleg tid, og i så fall er det lite å gjera med det. Kvigefôringa – kanskje særleg dårleg haustbeite ? – påvirkar nok desse resultata. SpermVital vil kanskje gje oss litt «drahjelp» på dette etter kvart.

Vi ser at det er stor skilnad mellom buskapar på antal kalvingar pr. årsku; midlet er rundt 1,15.  Talet blir høgt viss vi inseminerer «alle» aktuelle kyr og kviger, og utrangerer tilsvarande hardt. Høg utrangering for å lage mange kalvar er positivt med tanke på kjøttforsyninga; medan høg utrangering som fylgje av jurhelseproblem er dyrt.

Iflg. Kukontrollen er 3,8 % av kalvane daudfødte eller krepert; dvs. ca. 9000 kalvar på mjølkebruka.  Dette er kjempelågt i forhold til andre land.  Kanskje kan det likevel bli enda betre, og kalvefôringa og miljøet kalvane får påvirkar uansett tilveksten og dermed kanskje slaktevektene i neste omgang.

Vi skal sjølvsagt vera glade for avdråttsauken så lenge den er og har vore nødvendig for å få dekke behovet for mjølk (og mjølkefett !).  Konsekvensen er at stadig meir av norsk kjøttbehov må dekkast gjennom fleire ammekyr eller import av kjøtt.  Det er kanskje tid for ein djupare diskusjon om korleis norske fôrressursar best skal utnyttast, der målet er å dekke behovet både for mjølk og storfekjøtt.  Kombinasjon mjølk/kjøtt på same rase gjev iflg. forskninga høgast samla energiutnytting og minst utslepp av klimagassar.

Dette vart mange spørsmål og relativt lite fôring,  men sikkert problemstillingar som mange har gjort seg tankar om.  Nå er det fritt fram på bloggen !

 

januar 9, 2013 at 9:57 pm Legg igjen en kommentar

PMR til kyrne = TMR til oksane ?

Av Åse

PMR = partiell mixed ration = ”fullfôr” med bruk av tilleggskraftfôr attåt. 

TMR = total mixed ration = fullfôr som einaste fôr til dyra.

Dei som har investert i ein fullfôrmiksar vil som regel bruke fullfôr både til kyrne og ungdyra.  Og viss buskapen ikkje er veldig stor skal helst same blandinga brukast både til kyrne og til oksane.

Eg har satt opp nokre kuPMR-miksar som også skal brukast til oksane, men er alltid usikker på korleis dei vil fungere i praksis. Og spørsmåla nedanfor skulle eg gjerne hatt synspunkt på frå bønder med praktisk erfaring på dette !

  • Kor sterk bør ku-miksen vera for å passe til oksane også ?
  • Er det nødvendig å gje tilleggskraftfôr til dei yngste oksane ?
  • Kva tilvekst oppnår døkk med fullfôr til oksane i høve til ved tradisjonell separat tildeling av dei same fôrmidla ?
  • Blir klassifisering og fett-trekk betre, uendra eller verre ?

Her kjem eit eksempel for å illustrere problemstillinga:

Ut frå vilkåra i det aktuelle kufjøset og ynskja avdrått velger eg å lage ein PMR til 23 kg EKM. PMR’n ser slik ut:

Blandeoppskrifta er tilpassa 4 rundballar â 700 kg pr. miks.

Bonden ynskjer at oksane skal bli 300 kg slaktevekt på maks 16 månader, dvs. ein slaktetilvekst på 575 g/dag i middel. Oksens vekstkurve er forventa å sjå slik ut (iflg TINE Produksjonskontroll):

Så set eg opp fôrplan til den ynskja oksen på to måtar:

  1. Med alle fôrmidla tildelt enkeltvis.
  2. Med PMR’n + tilgang på meir Elite 90 og mineralblanding om nødvendig. 

I båe tilfella rekna tilnærma appetittfôring av surfôr eller miks (ca.96 %).

Tabell 1: Berekna fôrforbruk og kostnad frå oksen er 100 kg levandevekt og fram til slakting ved 587 kg levandevekt (300 kg slaktevekt).

* Salt og mineralnæring går som kraftfôr her.

Oksane skal altså i teorien greie seg med mindre kraftfôr med separat tildeling av alle fôrmidla enn når vi brukar fullfôr, som i eksemplet har kraftfôr-andel på 24,9 % av tørrstoffet. Ved bruk av fullfôr gjev ikkje miksen nok energi til unge oksar, og OptiFôr Ungdyr reknar at det er behov for tilleggskraftfôr fram til ca. 12 månaders alder.  Dei siste månadane er derimot kraftfôrandelen høgare enn oksen treng.

I eksemplet er det forutsatt at bonden faktisk gjev tilleggskraftfôr slik OptiFôr bereknar behovet fram til oksane er rundt 12 månader gamal, og rasjonen blir da 240 kr dyrare pr. okse ved bruk av miks enn med separate fôrmiddel. Av praktiske grunnar vil vi sjølvsagt gjerne avslutte tilleggskraftfôret lenge før, og håpe at oksane kompenserer godt nok med å vera ekstra ”glupske” på miksen. La oss tenkje at oksane får 1,5 kg tilleggskraftfôr på fôrbrettet til dei er ½ år gamle, men da er det slutt… Vil dei greie å bli 300 kg slaktevekt på 16 månader da også?  I så fall aukar ikkje fôrkostnaden ved bruk av fullfôr slik reknestykket i tabell 1 viser likevel… 

Sannsynlegvis er det fullfôrmiksar på over 200 mjølkebuskapar i Tine nå. Nokre brukar den berre til å blande ulike grovfôrkvalitetar, og tilset ikkje kraftfôr.  Blant resten tippar eg at dei aller fleste brukar mjølkeku-miksen til oksane også.  I så fall sit mange bønder med mykje praktisk erfaring om korleis dette best skal gjerast. Håpar mange vil dele  erfaringane sine via bloggen – sjå dei fire spørsmåla mine i starten !

mars 15, 2011 at 7:37 pm 2 kommentarer

Hva kan årsutskriften fortelle oss om fôringen?

Av Ann Turi

Kukontrollen inneholder store mengder informasjon om den enkelte besetning, og der er mange resultater som kan linkes opp mot hvordan fôringen i bestningen fungerer.

Årsutskriften fra kukontrollen er et sammendrag av registreringene som blir gjort gjennom året, og vi skal her se litt på  hva denne kan fortelle oss om hvordan fôringen har fungert i året som gikk.

Kvotefylling, avdrått og melkekvalitet

Kg melk pr årsku – er denne som ønsket/forventet? Klarer du å fylle kvota? NRF-kua har et potensiale til å produsere 10.000 kg melk pr år (og kanskje ennå mer enn det), og om man gjennom avlsarbeidet har lagt til rette for at det genetiske potensialet i kua er til stede, er det først og fremst fôringen som styrer ytelsen. I KK får man også oppgitt ytelsen pr årsku som kg EKM (energikorrigert melk). Dette vil si at ytelsen i kg melk er korrigert ut i fra TS-innholdet i melka, og kg EKM bør i utgangspunktet være høgere enn kg melk. Lav EKM tyder på et TS-innhold i melka som ligger under normalområdet. (Man skal være oppmerksom på at stort fettavvik (forskjell i fett% mellom kukontrollprøvene og tankprøvene) gir feil i beregnigen av energikorrigert melk). TS-innholdet i melka får man oppgitt både under ”Avdrått i kontrollen” og under Meierileveranse”. Normalområdet er for fett 3,9-4,0 og for protein 3,2. Produksjonen av TS i melka er kompleks, men i grove trekk kan man si at det er grovfôret (innholdet og kvaliteten på NDF) som styrer produksjonen av melkefett, mens det er AAT- og energitilgangen som styrer produksjonen av melkeprotein.

Melka analyseres også for andre verdier som kan fortelle oss noe om fôringen, og da spesielet urea og frie fettsyrer. Urea kan brukes som et mål på om fôringa er riktig balansert med hensyn til energi- og proteinforsyningen, og ureaverdier i området mellom 3 og 6 mmol/l regnes som normale. Verdier under 3 kan tyde på at fôrrasjonen har negativ PBV (dvs lite nedbrytbart protein i vom), mens verdier over 6 kan tyde på at fôrrasjonen inneholder unødvendig mye protein, for lite energi eller en kombinasjon av disse to. Både lavere og høgere ureaverdier enn det som er anbefalt normalområde, kan ha negativ innvirkning på produksjon, fruktbarhet og helse. Frie fettsyrer (FFS) i melk er et indirekte mål på om melka har besk/harsk smak. Elitemelksgrensa for FFS er på 1,1 (fra 1.mai 2010 vil denne grensa være 0,9). Det er flere forhold som kan påvirke FFS, men underfôring med energi er antakeligvis den viktigste årsaken til høge frie fettsyrer.

Helse og fruktbarhet

Ketose og melkefeber er to produksjonssykdommer som er direkte relatert til fôringen. Ketose er en stoffskiftelidelse hos melkeku som skyldes sterk nedbryting av fett og lavt innhold av glukose i blodet i første delen av laktasjonen. Kuas hold ved kalving (feite dyr er mer utsatt) og passe rask opptrapping av fôringen etter kalving er de to viktigste faktorene i forhold til forebygging av ketose. Melkefeber opptrer først og fremst i tiden rundt kalving, og er en stoffskiftelidelse som kommer av at kalsiumkonsentrasjonen i blodet blir for lav. Også for melkefeber vil riktig hold være en viktig faktor i forhold til forebygging. I tillegg er fôringen i sinperioden avgjørende, og da spesielt balansering av mineraler i fôrrasjonen (kation/anion-balansen og tilgangen på magnesium).

Fruktbarhet og fôring er relatert til hverandre, og ved å se på ant omløp (ikke omløps-prosent), måneder mellom kalvingene, FS-tallet og behandlinger for brunstproblemer kan vi se om det er problemer med fruktbarheten i besetningen. Ved å se på fruktbarhetsproblemene opp mot resultatene for bl.a FFS, urea, ytelse, helsestatus og hold på dyrene kan vi avgjøre om problemet er fôringsbetinget.

Under fruktbarhet får vi også oppgitt alder ved første kalving, noe som kan gi oss en pekepinn på kvigeoppdrettet i besetningen (høg innkalvingsalder kan tyde på lav tilvekst). For mer info om kvigefôring og tilvekst på kviger henviser jeg til tidligere blogg av Hege Overein.

Slakteresultat

Slakteresultatene gir oss grunnlag for å vurdere resultatene i okseoppdrettet, og også for oksene er fôringen en av de viktigste faktorene for å lykkes. Både tilvekst/slaktevekt og fettklassifiseringen forteller oss om fôringen har fungert ut i fra de målene som er satt.

Men slakteresultatene kan også fortelle oss noe om fôringen av kyr og kviger. Fettklassifiseringe på kyr som er slakta kan gi oss informasjon om det generelle holdet i besetningen, og om det er slaktet kviger kan disse resultatene gi oss en indikasjon på kvigefôringen (forutsetter at de kvigene som er slakta er representativ for resten av kvigeoppdrettet). 

Fôring

Det er en egen bolke på årsutskriften som omhandler fôring, og flere produsenter (og rådgivere) er nok vant til å bruke FEm kr.fôr pr 100 kg EKM som et mål på fôringen i besetningen. Det man skal være oppmerksom på, er at dette er et tall som baserer seg på den beregna kg EKM pr årsku og de kraftfôrmengdene som registreres inn sammen med melkeveiingen. Som tidligere nevnt, så vil kg EKM være feil om der er et fettavvik mellom KK-prøvene og tankprøven. I tillegg kan mengden kraftfôr som rapporteres inn i KK være feil på grunn av f.eks manglende kalibrering av tildelingsutstyr for kraftfôr (evt manuell tildeling med tilhørende ”trynefakor”) eller ved at det rapporteres i kg kr.fôr og det er forskjell mellom kg og FEm (1 kg kraftfôr inneholder mer eller mindre enn 1 FEm. Dette er noe som vi nå kan ta hensyn til ved innrapportering). Begge disse forholdene vil utgjøre en usikkerhet i forhold til forbruket av kraftfôr pr 100 kg EKM. For å se på effektiviteten i fôringen, vil jeg heller anbefale at det beregnes en fôreffektivitet med bakgrunn i det faktiske fôrfôrbruket og ytelsen i besetningen.

Kort oppsummert så er fôringen en viktig faktor for de fleste forholdene i melkeproduksjonen, og en balansert og tilpasset fôring er derfor avgjørende for å oppnå gode resultater og dermed også god økonomi.

mars 10, 2010 at 7:25 pm Legg igjen en kommentar

Mer og bedre grovfôr – forsøk på okser

Av Ingunn

Siden vi nå var innom kjøttproduksjon på okser i forrige innlegg og diskuterte kraftfôrmengder, vil jeg nå presentere noen av resultatene som ble gjort på forsøk med okser i  prosjektet ”Mer og bedre grovfôr”. Spørsmål som ble stilt i forsøket var bl.a. om det var mulig å produsere storfekjøtt intensivt på en stor andel grovfôr når en har svært god surfôrkvalitet. Forsøket ble presentert av Åshild Randby og lenken til presentasjonen finnes ved å klikke på tittelen på foredraget:

Grovfôrbasert storfekjøttproduksjon – ulike grovfôrkvaliteter til NRF-okser

I forsøket ble det brukt tre ulike grovfôrkvaliteter: Veldig tidlig slått, tidlig slått og normalt slått. Surfôret var godt, restriktivt gjæra uten smørsyre, med lavt innhold av syrer og høgt sukkerinnhold, men med noe høyere NH3-verdier enn ønsket. Innhold av råprotein og fett ble redusert med økt utviklingstrinn, mens innholdet av fiber (NDF) som forventet økte. Mer om høsting av graset og kvaliteter på fôret kan dere lese om i det første innlegget mitt fra prosjektet ”Mer og bedre grovfôr” som ble lagt på bloggen den 19.februar. Kraftfôret var basert på hovedsakelig norske råvarer og hadde et råproteininnhold på 16,5 %.

Trettiseks okser på ca. 7-8 måneder (288 kg) ble inndelt i 6 grupper med de nevnte tre surfôrkvalitetene og med/uten kraftfôr. Surfôr etter appetitt. Kraftfôr ble gitt 2 kg fram til 385 kg, så 3 kg fram til 500 kg og 4 kg fram til slakting ved 575 kg.

Når oksene fikk surfôr som var høsta til normal tid, spiste de 7,8 kg tørrstoff per dag og hadde en tilvekst på 936 g/dag. Opptaket av surfôr økte når det var høsta tidligere. Både tidlig høsting og tilskudd av kraftfôr økte energiopptaket. Daglig tilvekst økte ved tidlig høsting, og tida fram til slakting ble tilsvarende redusert. Maksimal tilvekst og kortest oppfôringstid ble oppnådd ved bruk av svært tidlig slått surfôr eller tidlig slått surfôr med kraftfôr. Tilveksten var på 1570 g/dag og var opp mot dyras genetiske kapasitet. Høye tilvekster viste at oksene responderer meget godt på surfôr av ypperste kvalitet. Er surfôret høsta til ”normal tid” eller seinere, vil oksene gi meget god respons for tilskudd av kraftfôr.

Forsøket viste at det er mulig å produsere okseslakt intensivt på grasprodukter alene. Svært tidlig høsta surfôr fra ca. 7 måneders alder ga okseslakt på 300 kg ved 15 mnd alder. Når oksene fikk 2-4 kg kraftfôr i tillegg til tidlig eller veldig tidlig høsta surfôr oppnådde de 300 kg slaktevekt allerede 14 mnd gamle.

Normalt høsta surfôr sammen med 2-4 kg kraftfôr ga nesten like god tilvekst som svært tidlig høsta surfôr alene. Oksene som fikk normalt høsta surfôr uten kraftfôr oppnådde 300 kg slaktevekt først etter 18 mnd, og dette fôringsregimet ga det klart største totale forbruket av fôr.

Mer om fôreffektivitet og slaktekvalitet finner dere i presentasjonen til Åshild.

mars 3, 2010 at 7:11 am Legg igjen en kommentar


Arkiv