Posts tagged ‘vombelastning’

Hvor mye kraftfôr kan kyrne tåle?

Av Erik

Det et brennaktuelt spørsmål for alle som har dårligere grovfôr i år enn vanlig, etter en meget vanskelig høstesesong. Svaret er naturlig nok ikke enkelt, og leder oss mot flere spørsmål vi må ta stilling til;

Hvorfor skal kua ete så mye kraftfôr, hun er jo en drøvtygger?

Gjæringa og omdanninga av fiberrikt materiale som skjer ved hjelp av mikroorganismene i vomma står for en stor del av energitilførselen hos kua. Allikevel er det slik at når grovfôrkvaliteten blir for dårlig dels på grunn av utsatt høstetid, men kanskje også dårlig gjæringskvalitet under ensileringa, reduseres kyrnes evne til å fordøye det fiberrike grovfôret. Det er dette vi i NorFôr betegner som grovfôrets fylleverdi. Seint slått gras har mer fiber med lavere fordøyelighet enn gras som er slått på et tidligere utviklingsstadium og vil oppta større plass. Ofte kan fiberandelen komme over 600 gram NDF per kilo tørrstoff (60 prosent av tørrstoffet) etter at skytinga har starta. I tillegg er kanskje en stor andel av fibrene totalt ufordøyelige (iNDF) selv for kua.

Hver ku har en gitt kapasitet til å ta opp fôr. Den vil variere med rase, oppstalling, størrelse, hold, alder, melkeytelse og hvilket laktasjonsstadium kua befinner seg i. Når grovfôret er av en slik karakter at det fyller opp ekstra mye av kuas totale opptakskapasitet og samtidig representerer en for kua begrenset næringsmengde, må vi nødvendigvis supplere med mer kraftfôr som har betydelig lavere fylleverdi, slik at vi kan supplere kua med den mengden næringsstoffer vi vil for at hun skal kunne melke som vi ønsker.

Vil ikke økt kraftfôrandel påvirke vommiljøet?

Vombelastningen er en viktig parameter i NorFôr som beskriver forholdet mellom lettløselige stivelse og sukkerforbindelser og mer tregt fordøyelige celleveggstoffer (NDF) som krever gjæring i vomma for at kua skal få nytte av energien. Enkelt forklart kan en si at vombelastningen angir kuas totale opptak av kraftfôrmidler i forhold til grovfôr.

Dersom vi må øke kraftfôrmengden for at kyrne skal kunne ta opp mer energi innenfor den opptakskapasiteten de har, økes vombelastningen ettersom andelen lettløselig sukker og stivelse stiger på bekostning av fiber.

Vi definerer vanligvis en kritisk grense for vombelastningen på 0,6. Sukker og stivelse utgjør da vanligvis om lag 30 prosent av totalrasjonen. Vomma og livet der vil nok i mange tilfeller bli påvirket lenge før vi når den kritiske grensen for vombelastningen, så pass på!

Hvor stor vombelastningen blir vil ikke bare avhenge av mengde kraftfôr. Kraftfôrmidlene er ulike både med tanke på energikonsentrasjon og innhold av sukker og stivelse. De ulike kraftfôrtypene har også stivelse som i større eller mindre grad lar seg bryte ned i vomma for på den måten å skåne vommiljøet litt ekstra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Får kua nok å tygge på?

Et annet mål på om hvor godt kua fungerer er den totale tyggetida. I NorFôr beregner vi tyggetida som summen av tiden kua bruker på å ete, tygge og drøvtygge en gitt rasjon. Mens kyrne bruker under 60 minutter på å tygge ett kilo tørrstoff av et grovfôr med under 100 gram iNDF, bruker de 80 min på grovfôr med 200 g iNDF pr kg tørrstoff. Til opplysning viser landsgjennomsnittet av innsendte surfôrprøver i år en beregnet tyggetid på rundt 75 minutter pr kg tørrstoff. Til sammenligning er beregnet tyggetid for kraftfôr 4 minutter pr kg tørrstoff.

Når vi optimerer en rasjon vil vi at den totale tyggetida aldri skal gå under 32 minutter pr kg tørrstoff. Med seint slått surfôr skal det mye til at beregnet tyggetid kommer under dette nivået, selv ved svært høye kraftfôrnivåer. Et annet spørsmål er om ekstremt høy kraftfôrandel kan påvirke den faktiske tyggetida.   

Management, har det noen betydning?

Alle beregninger og grenseverdier i NorFôr bygger på forsøksdata. En eller flere av forutsetningene vi beregner rasjoner ut i fra vil ofte svikte i praksis.

Er det appetittfôring med grovfôr, slik at vi sikrer at alle dyr får utnyttet sitt fulle opptakspotensiale?

Hvordan er holdet i besetningen, vi vet at feite kyr har begrenset evne til å ta opp fôr?

På hvilken måte skjer tildelingen av kraftfôr ? –  store porsjoner kan gjøre stor skade.

Vomma kan derimot fungere rimelig bra selv om vombelastningen er nokså høy, forutsatt at alle fôrskifter og endring av fôrstyrke skjer gradvis.

Hvordan få svar på disse spørsmålene?

  1. 1.      Gjør beregninger, selv om det kan være krevende og ofte belemret med grad av usikkerhet er det langt bedre enn prøve og feile metoden!
  2. 2.      Gjennomfør jevnlige målinger av fôreffektiviteten, det hjelper for å få en pekepinn på om forutsetningene som er satt i beregningene stemmer med virkeligheten! 

Slik måler du fôreffektivitet

Vei opp alt fôret til melkekyrne i et eller flere døgn avhengig av hvor nøye du vil være. Ta ut en tørrstoffprøve av grovfôret for å kontrollere tørrstoffinnholdet eller bruk analyseresultat om du har.  Summer opp hvor mange kg tørrstoff fôr (alle fôrmidler) kyrne eter i døgnet. Del så på antallet melkende kyr, så finner du kyrnes gjennomsnittlige tørrstoffopptak.

Gjennomsnittlig melkemengde regnes ut ved å summere melkemengden som havner i tanken og melka som skilles ut til kalvemelk eller unormal melk og dele på antallet melkende kyr. For at det skal bli helt korrekt bør det regnes om til energikorrigert melk.

Fôreffektivitet =               Melkemengde (kg EKM pr ku) / Mengde fôr (kilo tørrstoff pr ku)

TTF stiller gjerne opp for å hjelpe til med å komme i gang med målinger av fôreffektivitet og tolkninger av resultatet. Resultatet av målingen gir samtidig et bedre grunnlag for videre beregninger av fôringsregime.

Se etter faresignalene

  • Dårlig drøvtygging/Gulpeballer foran i båsen/liggebåsen
  • Sløve kyr med dårlig vomfylling, se etter varseltrekanten oppe på kyrnes venstre flanke
  • Mye lange ufordøyde fiber og boblete konsistens på møkka
  • Fallende forhold mellom fett og protein i melka (individnivå)
  • Nedgang i fettprosenten i tankmelka
  • Høye ureaverdier i tankmelka

 

Lykke til med en krevende øvelse!

 Topp Team Fôring oppfordrer leserne om å dele egne erfaringer og gode råd med alle de som akkurat nå sliter med langt dårligere surfôr enn hva som var planlagt!    

 

oktober 24, 2011 at 7:06 pm 1 kommentar

Er det riktig å bruke ”toppkraftfôrene” og er de gode nok?

Av Noralv

Vi er alle enige i at vomma er selve motoren i kua. Omkring 70 % av energien og proteinet som kua har disponibelt til vedlikehold og produksjon stammer fra vomnedbrutte næringsstoffer. For å få vomma til å fungere er det behov for ulike næringstoffer. Proteiner som hovedsakelig er ”byggesteiner” samt karbohydrater som energikilder.

I ulike fagblader og tidsskrifter så nevnes oftest de protein- og energirike blandingene. Men er disse gode nok for å utnytte vomma?

Etter min mening er det få av dere som skal bruke disse blandingene. Jeg velger videre i innlegget å fokusere på det som er svært sentralt for å få vomma til å fungere. Foruten at det stilles krav til et gitt innhold av fiber (NDF) for å ha god vommotorikk er det viktig å tilføre nok stivelse. Stivelse er en svært viktig energikilde for mikrobepopulasjonen. Ulike råvarer har som de fleste kjenner til ulike egenskaper. Dette ble beskrevet av Anita Stevnebø i et blogginnlegg i fjor. I kraftfôr der det benyttes durra og mais har en mye av det en kaller resistent. I for eksempel hvete, havre og bygg vil ca 90 % av stivelsen bli brutt ned i vom.

Store mengder med stivelse (mye kraftfôr), hurtig nedbryting og få tildelinger kan gi kritisk lav pH og en lav fiberfordøyelighet (NDF) og økt risiko for bl.a. vomacidose (sur vom), ketose og klauvproblemer.

Men er det optimalt å ha kraftfôr med høyt innhold av råvarer som mais og/eller durra når en snakker om kraftfôrmengder under 14 kg?

Min påstand er at dette som oftest er dårlig utnyttelse av vomma. Det tilføres for lite lett nedbrytbar stivelse. Dette resulterer i at mye av tilgjengelige ”byggesteiner” går til spille. Det vil gi en lavere mikrobiel effektivitet og lavere mengde AAT disponibelt for melkeproduksjon.

I TINE Optifôr har vi mulighet til å se på flere ”ledd” av næringsstoffomsetning i kua. Effektiv nedbrytingsgrad stivelse (hvor stor andel som blir brutt ned i vomma. Uttrykt i prosent), og total mengde tilført stivelse (gram pr. dag) er to av disse. Flere av oss rådgivere i Topp Team Fôring bruker disse og flere andre parametre i tillegg til ”standardene” i optimering av rasjonene. I et regneeksempel, optimert for ca 40 kg EKM, hvor en bruker 11 kg tørrstoffopptak av ”toppkraftfôrene” og med 12,7 kg tørrstoffopptak av surfôr (NEL20 og PBV20 er henholdsvis 6,30 og 45) finner en stor variasjon både mellom og innen leverandør. Effektiv nedbrytingsgrad av stivelse varierer fra ca 72 prosent til 87 prosent. Mengde tilført stivelse varierer fra ca 3 500 gram pr. dag til 4 300 gram pr. dag. Optimeringsresultatene er presentert i tabell 1.

Tabell 1: Stivelsesopptak (gram pr. dag), effektiv nedbrytingsgrad stivelse (prosent) og vombelastning. Optimert med 11 kg tørrstoff kraftfôr og 12,7 kg TS av surfôr. Det er sammenlignet to ulike produksjonssteder innen leverandør

Jeg mener det er alt for stort fokus på å bruke importerte råvarer! Selv ser jeg at flere av de melkeprodusentene jeg følger opp, lykkes ved å bruke de ”billigste” sortene, de som ligger i mellomsjiktet eller en kombinasjon av bunn- og toppsortiment. Det skal mye til for å få for stor vombelastning. Jeg er bekymret for at den kan bli for lav hos en del av dere. Spesielt langt ute i laktasjonen og ved lave kraftfôrmengder. Det er viktig å se på råvaresammensetning av kraftfôret. Det er da mulig å ”simulere” hvor gode disse vil være. Det forklarer nok hvorfor noen kraftfôr gir bedre respons enn andre. Det er mange måter å få kraftfôrseddelen til å vise ønsket AAT, PBV og FEm, men hva er mest gunstig?

januar 11, 2011 at 12:46 pm 13 kommentarer

Høg avdrått og feittprosent

Av Ingunn

I forrige innlegg lurte eg på om sur vom (SARA) er eit problem i Norge. I den forbindelse kom det opp dette med feittprosenten i mjølka, og at den ofte er låg når innhaldet av lettfordøyelege karbohydrat i fôrrasjonen er høgt. Eg har plukka ut ein del tal frå besetningar med høg avdrått i kukontrollen for å sjå korleis feittprosenten og ein del andre tal for desse besetningane ser ut. Besetningar med høg avdrått er plukka ut fordi desse må ha eit høgt fôrnivå på kyrne, og fordi det set større krav til energiinnhald i fôrrasjonen. Besetningar med over 9000 kg mjølk per årskyr i 2009 vart satt som grense og då fekk eg ut 230 besetningar. Tabellen under viser gjennomsnittstal for desse besetningane. I gjennomsnitt låg besetningane på knapt 9500 kg/årsku i avdrått, men dei leverte ca. 10% mindre mjølk enn dei har kvote for. Feittprosenten er over 4 og kan derfor ikkje relaterast til noko problem med for mykje lettfordøyelege karbohydrat i rasjonen. Når eg så tel opp antal besetningar med feittprosent under 3,8 så får eg fram 43, eller 19% av dei 230 besetningane, altså ein høg andel! Her kan vi kanskje sjå eit potensiale for å nøste i noko! Motsatt så er det 64 av besetningane som har feittprosent høgare enn 4,2 (og har også bra protein%). Eg skulle gjerne visst kor mange av dei 230 produsentane som brukar TINE Optifôr til å balansere fôrrasjonane? TINE Optifôr er eit godt hjelpemiddel for å oppnå høg avdrått og samtidig ha kontroll på vomma gjennom variablar som ”vombelastning” og ”tyggetidsindeksen”. Desse dataene tyder også på at mange produsentar er dyktige med å få til både høg avdrått og god feitt- og proteinprosent. Lurer på kva desse produsentane legg vekt på i fôringa, t.d. grovfôrkvalitet og om dei vel kraftfôrblandingar med låg vombelastning (t.d. mais, durra)?

Mjølk pr årsku 9486
Leverings% 89,7
Antal årskyr 27,7
Feitt% 4,05
Protein% 3,38
Laktose% 4,68

oktober 27, 2010 at 7:46 pm 20 kommentarer

Test av fullfôrmixer og innblanding av halm

Av Noralv

Den siste tiden har det på bloggen vært mye diskusjon omkring fordeler og ulemper ved ulike fullfôrløsninger og fullfôrvogner. Diskusjonene har gått på utfordringer knyttet til bruk av TMR og PMR. Et annet fokusområde har vært effekten av fysisk struktur i fôrrasjonen på fôropptak, mjølkeytelse og fôreffektivitet. Det finnes en rekke ulike mål på fôrrasjonens fysiske struktur. Vanligvis skiller vi mellom kjemisk og fysisk. NDF brukes som mål på kjemisk struktur og vanligvis settes det krav til både minimum og maksimumsnivåer i fôrrasjonen. Det skyldes at det er en sammenheng mellom innhold av NDF og fôropptaket og fôrrasjonens energikonsentrasjon. Fysisk struktur er knyttet til partikkelstørrelse og det har betydning både for tyggeaktivtet (viktig for buffring av vomma), fibermatta i vomma og fôrets passasjehastighet ut av vomma. I NorFor bruker vi tyggetid som et mål på fysisk struktur. Tyggetida er sammensatt av flere faktorer og er avhengig av partikkelstørrelse, NDF innhold og en hardhetsfaktor for NDF som beregnes ut fra innhold av ufordøyelig NDF (iNDF). Det betyr at to fôrmidler som har samme NDF, men forskjellig innhold av iNDF vil ha forskjellig tyggetid.

 På bloggen har flere argumentert for å blande halm inn i en fullfôrrasjon for å forbedre den fysiske strukturen og dermed vommiljøet. I tillegg har det vært argumentert for at måten halmen blir prosessert på i en fullfôrblander har betydning for den fysiske strukturen. Fra Keenan har det blitt argumentert med at deres blander gir et renere kutt av halmen mens f. eks skrueblandere gir en ”mosing”. Det finnes liten vitenskaplig dokumentasjon på hvordan prosessering påvirker den fysiske strukturen, vommiljøet og mjølkeytelsen. I april ble det publisert resultater (British Society of Animal Science Conference, Belfast) fra et forsøk gjennomført ved universitetet i Reading og her vil vi gjengi resultatene. Resultatene ble også kommentert i Farmers weekly i forrige uke. Hensikten med forsøket var å studere effekten av halminnblanding i TMR og å sammenligne to ulike fullfôrblandere, Keenan (horisontal padle/haspel blander) og en vertikal blander (Auger Mixer). Forsøket testet tre ulike fôrrasjoner: En kontrollrasjon (blandet med Keenan mixeren) som besto av 37 % maissurfôr, 18 % grassurfôr og 45 % kraftfôr, og to rasjoner som var tilsatt 4 % halm og blandet med de to fullfôrblanderne. De to blanderne ga forskjellig partikkelstørrelse på fôret, og gjennomsnitten ble målt til 12,2 (kontroll), 11,7 (Keenan med halm) og 14,2 (Auger mixeren) millimeter. Tabell 1 viser produksjonsresultatene fra forsøket.

Sammenlignet med kontrollen ga en innblanding av halm et lavere fôropptak, men forskjellen var statistisk sikker bare i forhold til vertikal mikseren. Keenan mixeren ga et høyere fôropptak enn Auger mixeren. Det høyere fôropptaket for kontrollen gjenspeilte seg i både raskere spisetid og spisehastighet. Mjølkeytelsen var lavest for Auger mixeren, mens en innblanding av halm i Keenan mixeren ga ingen positiv effekt på mjølkeytelsen i forhold til kontrollen. Produksjonen av energikorrigert mjølk ble beregnet til henholdsvis 38,5, 37,5 og 37,1 kg for kontrollen, Keenan og Auger, noe som en redusert mjølkeproduksjon på 2,6 og 3,6 % for de to halmrasjonene. Auger mixeren ga en høyere fettprosent i mjølka enn Keenan, mens protein innholdet i mjølka var høyest for kontrollen. Fôreffektivitetn for de tre rasjonene var 1,60, 1,60 og 1,65 kg EKM per kg tørrstoff for henholdsvis kontrollen, Keenan og Auger. Det ble ikke påvist noen endring i drøvtyggingsaktivitet eller vom pH ved å inkludere halm i rasjonen.

Tabell 1. Effekt av halminnblanding (kontroll mot de to blanderne) og fullfôrmixer (Keenan mot Auger) på fôropptak, vommiljø og mjøkeproduksjon

Konklusjonen fra dette forsøket var at innblanding av halm i en fullfôrrasjon ikke ga noen positiv effekt på mjølkeytelse og at dette kan tilskrives lavere opptak av næringsstoffer når fôret ble prosessert for å gi ulke partikkelstørrelse. En forklaring på at det ikke ble observert noen positiv effekt skyldes er at fôrrasjonen i utgangspuntet hadde tilstrekkelig med NDF. Dette forsøket demonstrerer derfor at man skal være forsiktig med å blande halm inn i en fullfôrrasjon dersom man i utgangspunktet har grovfôr med et tilstrekkelig NDF. Vi har tidligere argumentert for at inkludering av halm gir en rein ”fortynningseffekt” av rasjonen. Dette gjør at energiinnhold og proteinnivå må kompenseres med økt mengde konsentrerte fôrmidler. Det vil kunne øke rasjonskostnaden. Vi mener derfor at det er viktigst å vurdere den kjemiske effekten av NDF. Har du et grovfôr med mye NDF (og iNDF) så vil det være unødvendig å tilsette halm i rasjonen til mjølkekyr. Gjennom å ta hensyn til vombelastning og tyggetid ved optimering av rasjonene vil det være tilstrekkelige faktorer å vurdere med tanke på vommiljøet. Dette er også vist i et forsøk fra Nord-Irland (Ferris et al.) som bekrefter at det ikke har noen hensikt å blande inn små eller moderate mengder med ubehandla halm i en fôrrasjon. Vi vil senere komme tilbake med en omtale av dette forsøket. Dette er spesielt relevant for oss da grovforet som ble brukt i den undersøkelsen hadde både et tørrstoffinnhold og NDF innhold som er sammenlignbart med vårt grassurfôr.

mai 16, 2010 at 5:43 pm 9 kommentarer


Arkiv