Posts tagged ‘energi’

For høgt ureainnhold i mjølk

Av Ingunn

I siste nummer av Buskap (1/2012) hadde Harald ein artikkel om urea i mjølk, med fokus spesielt på for høgt ureanivå. Bakgrunnen var at urea i mjølk steig jamnt utover haustmånadene i fjor, og låg tett opp mot 6 mmol/l i gjennnomsnitt for haustmånadene. Trenden dei siste åra har også gått mot høgare ureaverdiar, og nokre regionar nærmar seg 6 mmol/l i gjennomsnitt for året. TINE brukar som kjent 6 mmol/l som øvre grense for kva som er anbefalt, og når gjennomsnittsverdiane kjem så høgt så er det på tide å reagere. Noko av fôrklaringa til høge ureaverdiar i haust kan vere at grovfôret hausta i sommar har høgare råprotein og lågare energiverdi og sukkerinnhald enn året før. 

Fôrrasjonar som gir høge ureaverdiar er dårleg balansert med omsyn til protein og energi. I artikkelen påpeikar Harald viktigheita med å synkronisere nedbrytinga mellom protein og karbohydrat i vomma. Når grovfôret inneheld meir råprotein og mindre sukker vil synkroniseringa mellom nedbrytinga av energi og protein for å danna mikrobeprotein bli dårlegare. Ved å velge kraftfôr med karbohydrat som har nedbrytingshastigheit som passar til nedbrytingshastigheita av proteinet, vil ein kunne redusere tap av protein i vomma i form av ammoniakk.

Les meir om synkronisering av protein og energi i vom, og kva ein høgare andel ufordøyeleg NDF i årets grovfôr vil bety, om kor stort energitapet ved høge ureaverdiar vil kunne utgjere i kg mjølk, om korleis du skal redusere ureaverdiane, om kvifor høge ureaverdiar er uheldig og mykje meir i den nevnte artikkelen i Buskap.

Eg oppfordrar sterkt til å lese artikkelen, og vil gjerne høyre dykkar erfaringar med å redusere ureaverdiane i mjølk. Kva gjer de for å redusere urea , og er det vanskeleg å få ned verdiane?

februar 16, 2012 at 8:56 pm 8 kommentarer

Høge ureaverdier i beiteperioden

Av Line

Ingunn skrev en utførlig artikkel om urea her på bloggen for ca et år siden. Jeg vil her ta for meg noen momenter som er spesielt aktuelle i forhold til å kunne holde ureaverdier innenfor ønskede verdier i beiteperioden. I det området jeg jobber i (hovedsakelig Jæren) er den typiske utviklingen at ureaverdier på beite er moderate fra starten av sesongen, mens fra slutten av juli og utover får mange problem med at urea ligger for høgt. Det er ikke uvanlig med tankmelkverdier på 7 tallet, mens noen få havner enda høgere. Beitene i området er for en stor del dyrka mark, men også en del kulturbeite. Det brukes en del raigras, men mange bruker også en del timoteiblandinger.

 Hvorfor får vi denne dårlige utnyttingen av proteinet som fører til at dyra må bruke energi for å kvitte seg med overskuddet i form av urea?

Målinger av PBV i graset gjennom sesongen i området har vist at urea svinger en hel del i løpet av sesongen, prøvene lå generelt på et høgt nivå gjennom hele beiteperioden. Spesielt høge prøver kunne relateres til at de var tatt ut forholdsvis kort tid etter gjødsling. Kontinuerlig beiting på samme areal er vel det som byr på mest utfordringer i denne sammenheng. I praksis prøver en del å unngå diss svingningene ved å dele opp gjødslingen av arealet dyra går på slik at halvdelen er nygjødsla.

 Tilleggsfôr med rundballer/silo inne kan med fordel ha et moderat proteininnhold og moderat/høgt innhold av fiber. Slik sett kan nok årets 1. slått i området her passe godt, da mange fikk en sein slått p.g.a. det dårlige været. Mange fôrer mer inn enn det som er vanlig dette året, da mye regn fører til opptråkkede beiter. Det skulle derfor ligge til rette for å kunne få til en fôrrasjon med nok fiber, noe som ofte er vanskelig i en beitesituasjon. Dette har nok i alle fall tidligere år vært en medvirkende årsak til høge ureaverdier, når spruten står ut bak er ikke utnytting av næringsstoffene (inkludert proteinet) på noen måte optimal.

 

Mange opplever for høge ureaverdier selv om de bruker et kraftfôr med lågt proteininnhold, hva gjør man så?

 Sjekk energitilførselen generelt. Får dyra nok kraftfôr i forhold til grovfôropptaket? Dårlig vær og til dels noe vanskelige beiteforhold kan gi et tildels betydelig nedsatt fôropptak. Lettest å følge med på dette om en gir rundballer/silo som tilleggsfôr og kan følge med på hvilke mengder som går med av dette.

Sjekk om den høge ureaverdien kan skyldes at vommikrobene får tilført for lite lettløselige karbohydrater til å utnytte proteinet i fôret. Sukkerinnholdet i graset har vel stort sett lagt på et labert nivå med det været vi har hatt i sommer. Gir du en kraftfôrtype som gir nok (men ikke for mye) stivelse til vommikrobene? Det kan være aktuelt å skifte til et kraftfôrslag som gir mer stivelse til vommikrobene eller å gi en  grunnrasjon av bygg til alle kyr i tillegg til det kraftfôrslaget man allerede gir. Bygg vil i tillegg bidra med en låg PBV verdi i seg selv.

Er avføringen for laus og du ikke har mulighet til å justere dette med annet tilleggsfôr, er det et alternativ å gi tilskudd av betfiber/roesuper eller lignende. I tillegg til å ha en positiv innvirkning på vommiljøet har dette fôrmidlet også et lågt innhold av PBV.

Aktuelt å skifte til et kraftfôr med enda lågere PBV? Hvis den høge ureaen skyldes svært høge PBV verdier i graset, kan det være aktuelt å skifte til kraftfôr med enda lågere PBV. Urea Respons fra Felleskjøpet er et eksempel på en slik type kraftfôr.

august 5, 2011 at 6:23 am Legg igjen en kommentar

Strukturrikt og energifattig fôr- hva skal man med det?

Av Gayle

Våronna er i full gang mange steder, mens enkelte har vært ferdige ei stund. Noen uker fram i tid braker det løs igjen, da med 1. slåtten. Fokuset er stort på tidlig slått og energirikt fôr. Det er viktig å ha fokus på dette, men ikke alle dyra i fjøset har godt av det samme energirike fôret. Ei sinku og ei kalveferdig kvige vil lett ete seg for feite med fri tilgang på ”mjølkekufôr”. Fôrrasjonen til disse dyra bør inneholde strukturrikt og energifattig grovfôr (halm), dvs seint slått grovfôr med en energikonsentrasjon på 0,75-0,80 FEm/ kg TS. Det tilsvarer gras slått ca ei god uke etter skyting. Når aksene kan kjennes, men ikke sees, vil energiinnholdet tilsvare ca 0,90+ FEm. Dette er det grovfôret som passer best til mjølkekua, men vil få uheldige konsekvenser for sinkua. I et blogginnlegg i mars i år, skrev Ann Turi om sinkufôring. Der nevner hun alle de uheldige konsekvensene ved å fôre sinkua med for godt grovfôr (Feite kyr → melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining, redusert fruktbarhet). Mange produsenter bruker halm i rasjonen til sinku og eldre kviger, og det er et ypperlig fôrmiddel til denne gruppa. Dessverre er halm en mangelvare mange steder, så hvis du har planer om en tidlig slått i år, kan det være gunstig å la det stå igjen litt gras ei uke eller to ekstra. Da har du energifattig og strukturrikt grovfôr, som passer ypperlig til sinku og eldre kviger.

Husk mineraltilskudd til dyr som får lite/ingenting kraftfôr.

 – Jeg avslutter med Ann Turi sine ord: En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

mai 9, 2011 at 7:43 pm Legg igjen en kommentar

Sinkufôring – grunnlaget for neste laktasjon

Av Ann Turi

Hvordan vi fôrer og steller sinkyrne har betydning for både melkeytelse, helse og fruktbarhet i den påfølgende laktasjonen. Utfordringen i mange besetninger er at sinkyrne blir for feite, og dessverre er sinkufôringen ofte også et litt «glemt» kapittel.

Den optimale lengden på sintiden er 6-8 uker. En kortere sintid enn dette vil gi en negativ effekt på melkeytelsen i den påfølgende laktasjonen, mens forsøk viser at en lengre sinperiode (10 uker) kan gi en liten ytelsengevinst. Dette siste forutsetter selvsagt at kyrne ikke blir feite før de skal kalve, og det vil vel også være et spørsmålet om den ekstra ytelsen kan forsvare kostnaden med å la kyrne stå borte en lengre periode.

Hva ønsker vi så å oppnå med sintiden? Fôringen i sinperioden skal dekke næringsbehovet til vedlikehold, drektighet og jurutvikling. Sinperioden skal være med på å forberede juret, så vel som kua, på å produsere melk igjen, og det grunnlaget vi legger i sintiden vil påvirke fôropptak og ytelse i kommende laktasjon. Av den grunn vil sintida også påvirke fôreffektivitet og produksjonsøkonomi. Gjennom sinperioden ønsker vi å minimere risikoen for infeksjoner og stoffskiftesykdommer, samt å forbereder kua på god fruktbarhet etter kalving. For de fleste vil det i tillegg være et mål å optimalisre fôrkostnadene og arbeidsforbruket i denne perioden.

Sinperioden kan deles inn i 3 perioder; avsiningsperioden, forberedelsesperioden og overgangsperioden. Avsiningsperioden varer i ca 1 uke, og i denne perioden er det viktig å ivareta jurhelsen. Forberedelsesperioden varer i 4-5 uker, og her er det viktig å oppnå et stabilt fôropptak og riktig næringstilførsel. Den siste perioden, overgangsperioden, varer fra ca 2 uker før kalving til og med 3 uker etter kalving. I denne perioden skal kua (og vommikrobene) vennes til en ny fôrrasjon, og det er viktig å ta hensyn til at fôropptaket går ned, samtidig som næringsbehovet øker. 

Den fôringsstrategien man velger i sintiden bør gi et stabilt fôropptak tilpasset kyrnes energibehov, og man bør unngå overfôring og økning av hold for kyr med holdpoeng over 3,5. Magre kyr (holdpoeng under 3 ved sining) bør legge på seg slik at de ligger på rundt 3,5 i hold ved kalving. Sinkyr har evne til å ta opp langt mer fôr enn det de har behov for, og ved fri tilgang på godt grovfôr vil dette lett gi en overfôringssituasjon. Fôrstyrken bør derfor reguleres med grovfôr med lav energikonsentrasjon, dvs seint slått grovfôr eller halm som gir mye struktur og lite energi (mindre enn 5,3 MJ/kg TS, tilsvarende ca 0,75 FEm/kg TS). Kyr som blir for feite vil akkumulere fett i leveren, noe som gjør at leverfunksjonen blir dårligere. Feite kyr vil også ha en økt risiko for helseproblemer (melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining) og på grunn av redusert fôropptak vil de også være i større fare for stort holdtap etter kalving med bl.a redusert fruktbarhet som konsekvens. Riktig mineralsammensetning er også viktig i fôrrasjonen til sinkyr, og det er speielt kalium, magnesium og selen man bør ha fokus på.

Hvordan skal man så få til en god sinkufôring i praksis? Sinkyrne krever et grovfôr med et lavere energiinnhold enn de kyrne som står i produksjon, og det vil derfor kreve at man har tilgang på grovfôr med ulike kvaliteter (energiinnhold). Grovfôrhånderingen vil nok også være avgjørende for mange, og det bør være enkelt å bruke ulike grovfôrkvaliteter samtidig for at dette skal bli gjennomført i praksis. Man må også ha mulighet og vilje til å gruppere dyrene. De fleste nye fjøsene bygges med egen sinkuavdeling, og på båsfjøs har man mulighet for å flytte dyr slik at man kan samle sinkyrne f.eks ved ene enden av fôrbrettet. Den største utfordringen blir nok i de løsdriftsfjøsene hvor man ikke har mulighet for å ta sinkyrne ut av melkekuavdelingen.

Så en liten oppsummering til slutt:

  • Fôring og stell av sinkyrne har betydning for melkeytelse, helse og fruktbarhet i påfølgende laktasjon 
  • Streb etter å holde et konstant hold på kyrne i sinperioden. Kyr som er feite ved kalving er mer utsatt for helse- og fruktbarhetsproblemer 
  • Grovfôr med lite energi og mye fiber er viktig for å styre/ha kontroll på fôropptaket i sintiden
  • Gi mineraltilskudd
  • En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

mars 23, 2011 at 8:29 pm Legg igjen en kommentar

Sett mål for kalveoppdrettet

Av Ingvild

Noen momenter fra Workshop om Kalv-Kalvefôring på Husdyrforsøksmøtet 2011

En stor bolk på Husdyrforsøksmøtet 2011 (HFM) var avsatt til workshop om kalv –melkefôring. Utgangspunktet for workshoppen var en ny utredning om melkefôring på kalv, utarbeidet av ei prosjektgruppe satt sammen av forskere og rådgivere fra HiNT, IHA/UMB, TINE og Nortura. De har hatt som mål å komme fram til et felles grunnlag for rådgivingen på kalv. Prosjektgruppa hadde tre innlegg på workshopen der de fokuserte på kalvehelse, og energi- og proteinbehov hos kalv, og presentasjon av generelle fôrplaner for kalv. Stine Gulliksen (Helsetjenesten for storfe/TINE), Hanne Hansen (HINT), og Øystein Havrevold (Nortura) fra prosjektgruppa stilte til paneldebatt sammen med Marthe Engesland fra Felleskjøpet Fôrutvikling.

Engasjement fra salen med representanter fra både forskning, næring og rådgiving viste et bredt bilde av hvordan man lykkes med kalveoppdrettet i praksis, og at det fortsatt er behov for mer kunnskap, blant annet om vurdering av proteinkvalitet i melkefôrmidler og kraftfôr til kalv. 

Prosjektgruppa oppfordret til å sette mål for kalveoppdrettet. Skal kvigekalven bli ei god og robust førstekalvsku må det settes mål for tilveksten alt i kalveperioden. Hvordan målet nås må diskuteres og tilpasses den enkelte gården, f.eks ved valget mellom helmelk og melkeerstatninger som det er skrevet om tidligere på TTF- bloggen.

Betydningen av nok råmelk med god kvalitet kan ikke gjentas ofte nok. Panelet viste til to norske prosjekter (Beitstad-prosjektet og Kalvehelseprosjektet) som viser at det er et stort forbedringspotensiale med hensyn til immunstatus hos kalver i norske besetninger ved at en stor andel av kalvene hadde for lavt innhold av IgG i   blodserum. De oppfordrer til å overvåking av immunstatus hos kalv i alle besetninger.

Refraktometer. Bilde fra Helsetjenesten for storfe.

Refraktometer måler totalmengde protein i prøven, som hos ukesgamle kalver samsvarer godt med innhold av IgG i serum, og er et aktuelt verktøy i overvåking av immunstatus hos spekalv.

Kolostrometer. Bilde fra Go’kalven (Helsetjenesten for storfe) 
 
Kolostrometer er et enkelt verktøy som alle kan bruke for å få en indikasjon på råmelkskvalitet.
 

Prosjektgruppa understrekte at råmelka er den viktigste enkeltfaktoren for kalvens helse og livskraft. Det ble også pekt på studier som viser sammenheng mellom kalvens helse og tilvekst, og fruktbarhet, mastitt og melkeproduksjon i første laktasjon. Det er imidlertid ikke gjort mye forskning på dette området enda.

Martha Engesland viste i sin masteroppgave ved UMB våren 2010 gjennom Meta – analyse av uavhengige forsøk at intensiv fôring i spekalvperioden har effekt på daglig tilvekst før avvenning og melkeytelse første laktasjon.  Hun konkluderte i sitt innlegg på HFM blant annet med at det kan være grunn til å utvide horisonten på begrepet ”kritisk periode.”

Det ble også satt i gang et større prosjekt i Norge i 2010 der målet er å finne ut mer om hvordan kvigekalvens helse og strategier for tilvekst i ulike perioder av oppdrettet påvirker produksjonsresultater senere i livet.

Mange er flinke til å sette mål for ungdyra og følge opp med tilvekstmålinger. Konklusjon fra kalve – workshopen på HFM må bli at det er like viktig å sette mål for kalveoppdrettet. Bruk målbandet helt fra kalvestadiet, og lag rutine på å vurdere tilvekst og helse opp i mot målet. 

Normer til kalv (Hansen m.fl., Husdyrforsøksmøtet, 2011)

Hansen m.fl., Husdyrforsøksmøtet 2011

februar 23, 2011 at 10:26 pm 4 kommentarer

Er det riktig å bruke ”toppkraftfôrene” og er de gode nok?

Av Noralv

Vi er alle enige i at vomma er selve motoren i kua. Omkring 70 % av energien og proteinet som kua har disponibelt til vedlikehold og produksjon stammer fra vomnedbrutte næringsstoffer. For å få vomma til å fungere er det behov for ulike næringstoffer. Proteiner som hovedsakelig er ”byggesteiner” samt karbohydrater som energikilder.

I ulike fagblader og tidsskrifter så nevnes oftest de protein- og energirike blandingene. Men er disse gode nok for å utnytte vomma?

Etter min mening er det få av dere som skal bruke disse blandingene. Jeg velger videre i innlegget å fokusere på det som er svært sentralt for å få vomma til å fungere. Foruten at det stilles krav til et gitt innhold av fiber (NDF) for å ha god vommotorikk er det viktig å tilføre nok stivelse. Stivelse er en svært viktig energikilde for mikrobepopulasjonen. Ulike råvarer har som de fleste kjenner til ulike egenskaper. Dette ble beskrevet av Anita Stevnebø i et blogginnlegg i fjor. I kraftfôr der det benyttes durra og mais har en mye av det en kaller resistent. I for eksempel hvete, havre og bygg vil ca 90 % av stivelsen bli brutt ned i vom.

Store mengder med stivelse (mye kraftfôr), hurtig nedbryting og få tildelinger kan gi kritisk lav pH og en lav fiberfordøyelighet (NDF) og økt risiko for bl.a. vomacidose (sur vom), ketose og klauvproblemer.

Men er det optimalt å ha kraftfôr med høyt innhold av råvarer som mais og/eller durra når en snakker om kraftfôrmengder under 14 kg?

Min påstand er at dette som oftest er dårlig utnyttelse av vomma. Det tilføres for lite lett nedbrytbar stivelse. Dette resulterer i at mye av tilgjengelige ”byggesteiner” går til spille. Det vil gi en lavere mikrobiel effektivitet og lavere mengde AAT disponibelt for melkeproduksjon.

I TINE Optifôr har vi mulighet til å se på flere ”ledd” av næringsstoffomsetning i kua. Effektiv nedbrytingsgrad stivelse (hvor stor andel som blir brutt ned i vomma. Uttrykt i prosent), og total mengde tilført stivelse (gram pr. dag) er to av disse. Flere av oss rådgivere i Topp Team Fôring bruker disse og flere andre parametre i tillegg til ”standardene” i optimering av rasjonene. I et regneeksempel, optimert for ca 40 kg EKM, hvor en bruker 11 kg tørrstoffopptak av ”toppkraftfôrene” og med 12,7 kg tørrstoffopptak av surfôr (NEL20 og PBV20 er henholdsvis 6,30 og 45) finner en stor variasjon både mellom og innen leverandør. Effektiv nedbrytingsgrad av stivelse varierer fra ca 72 prosent til 87 prosent. Mengde tilført stivelse varierer fra ca 3 500 gram pr. dag til 4 300 gram pr. dag. Optimeringsresultatene er presentert i tabell 1.

Tabell 1: Stivelsesopptak (gram pr. dag), effektiv nedbrytingsgrad stivelse (prosent) og vombelastning. Optimert med 11 kg tørrstoff kraftfôr og 12,7 kg TS av surfôr. Det er sammenlignet to ulike produksjonssteder innen leverandør

Jeg mener det er alt for stort fokus på å bruke importerte råvarer! Selv ser jeg at flere av de melkeprodusentene jeg følger opp, lykkes ved å bruke de ”billigste” sortene, de som ligger i mellomsjiktet eller en kombinasjon av bunn- og toppsortiment. Det skal mye til for å få for stor vombelastning. Jeg er bekymret for at den kan bli for lav hos en del av dere. Spesielt langt ute i laktasjonen og ved lave kraftfôrmengder. Det er viktig å se på råvaresammensetning av kraftfôret. Det er da mulig å ”simulere” hvor gode disse vil være. Det forklarer nok hvorfor noen kraftfôr gir bedre respons enn andre. Det er mange måter å få kraftfôrseddelen til å vise ønsket AAT, PBV og FEm, men hva er mest gunstig?

januar 11, 2011 at 12:46 pm 13 kommentarer

Grovfôrkvalitet 2010

Av Arnt Johan

Gjennomsnittsverdier fra årets surfôranalyser viser generelt en økning for både protein og energi, selv om variasjonen selvfølgelig er stor.

Grunnlaget for tabellene under er surfôr som er høstet i sesongen 2010 og analysert til og med november. Tallene i parentes er tilsvarende tall fra 2009. Totalt er det analysert like mange 1.slåtts prøver i 2010 som i 2009, mens det for 2. slått har vært en økning på 330 prøver. Gjennomsnittlig innhold av råprotein har økt i alle regioner. Innholdet av NDF har gått ned i alle regioner, og når innholdet av ufordøyelig fiber (iNDF) også har gått ned så fører det til en økning i energiverdi (NEl20). Dette gjelder for både for 1. og 2. slått.

Tabell 1. Antall prøver og gjennomsnittlig næringsverdi fra 1. slått

*NDF - fiber, **iNDF – ufordøyelig fiber, ***NEl20 – energiverdi i megajoue

Tabell 2 er antall og gjennomsnittstall fra 2.slått, men også prøver fra 3. og 4. slått inngår her.

Tabell 2. Antall prøver og gjennomsnittlig næringsverdi fra 2., 3. og 4. slått

*NDF - fiber, **iNDF – ufordøyelig fiber, ***NEl20 – energiverdi i megajoue

desember 21, 2010 at 8:54 pm 2 kommentarer

Eldre innlegg


Arkiv