Posts tagged ‘energi’

For høgt ureainnhold i mjølk

Av Ingunn

I siste nummer av Buskap (1/2012) hadde Harald ein artikkel om urea i mjølk, med fokus spesielt på for høgt ureanivå. Bakgrunnen var at urea i mjølk steig jamnt utover haustmånadene i fjor, og låg tett opp mot 6 mmol/l i gjennnomsnitt for haustmånadene. Trenden dei siste åra har også gått mot høgare ureaverdiar, og nokre regionar nærmar seg 6 mmol/l i gjennomsnitt for året. TINE brukar som kjent 6 mmol/l som øvre grense for kva som er anbefalt, og når gjennomsnittsverdiane kjem så høgt så er det på tide å reagere. Noko av fôrklaringa til høge ureaverdiar i haust kan vere at grovfôret hausta i sommar har høgare råprotein og lågare energiverdi og sukkerinnhald enn året før. 

Fôrrasjonar som gir høge ureaverdiar er dårleg balansert med omsyn til protein og energi. I artikkelen påpeikar Harald viktigheita med å synkronisere nedbrytinga mellom protein og karbohydrat i vomma. Når grovfôret inneheld meir råprotein og mindre sukker vil synkroniseringa mellom nedbrytinga av energi og protein for å danna mikrobeprotein bli dårlegare. Ved å velge kraftfôr med karbohydrat som har nedbrytingshastigheit som passar til nedbrytingshastigheita av proteinet, vil ein kunne redusere tap av protein i vomma i form av ammoniakk.

Les meir om synkronisering av protein og energi i vom, og kva ein høgare andel ufordøyeleg NDF i årets grovfôr vil bety, om kor stort energitapet ved høge ureaverdiar vil kunne utgjere i kg mjølk, om korleis du skal redusere ureaverdiane, om kvifor høge ureaverdiar er uheldig og mykje meir i den nevnte artikkelen i Buskap.

Eg oppfordrar sterkt til å lese artikkelen, og vil gjerne høyre dykkar erfaringar med å redusere ureaverdiane i mjølk. Kva gjer de for å redusere urea , og er det vanskeleg å få ned verdiane?

februar 16, 2012 at 8:56 pm 8 kommentarer

Høge ureaverdier i beiteperioden

Av Line

Ingunn skrev en utførlig artikkel om urea her på bloggen for ca et år siden. Jeg vil her ta for meg noen momenter som er spesielt aktuelle i forhold til å kunne holde ureaverdier innenfor ønskede verdier i beiteperioden. I det området jeg jobber i (hovedsakelig Jæren) er den typiske utviklingen at ureaverdier på beite er moderate fra starten av sesongen, mens fra slutten av juli og utover får mange problem med at urea ligger for høgt. Det er ikke uvanlig med tankmelkverdier på 7 tallet, mens noen få havner enda høgere. Beitene i området er for en stor del dyrka mark, men også en del kulturbeite. Det brukes en del raigras, men mange bruker også en del timoteiblandinger.

 Hvorfor får vi denne dårlige utnyttingen av proteinet som fører til at dyra må bruke energi for å kvitte seg med overskuddet i form av urea?

Målinger av PBV i graset gjennom sesongen i området har vist at urea svinger en hel del i løpet av sesongen, prøvene lå generelt på et høgt nivå gjennom hele beiteperioden. Spesielt høge prøver kunne relateres til at de var tatt ut forholdsvis kort tid etter gjødsling. Kontinuerlig beiting på samme areal er vel det som byr på mest utfordringer i denne sammenheng. I praksis prøver en del å unngå diss svingningene ved å dele opp gjødslingen av arealet dyra går på slik at halvdelen er nygjødsla.

 Tilleggsfôr med rundballer/silo inne kan med fordel ha et moderat proteininnhold og moderat/høgt innhold av fiber. Slik sett kan nok årets 1. slått i området her passe godt, da mange fikk en sein slått p.g.a. det dårlige været. Mange fôrer mer inn enn det som er vanlig dette året, da mye regn fører til opptråkkede beiter. Det skulle derfor ligge til rette for å kunne få til en fôrrasjon med nok fiber, noe som ofte er vanskelig i en beitesituasjon. Dette har nok i alle fall tidligere år vært en medvirkende årsak til høge ureaverdier, når spruten står ut bak er ikke utnytting av næringsstoffene (inkludert proteinet) på noen måte optimal.

 

Mange opplever for høge ureaverdier selv om de bruker et kraftfôr med lågt proteininnhold, hva gjør man så?

 Sjekk energitilførselen generelt. Får dyra nok kraftfôr i forhold til grovfôropptaket? Dårlig vær og til dels noe vanskelige beiteforhold kan gi et tildels betydelig nedsatt fôropptak. Lettest å følge med på dette om en gir rundballer/silo som tilleggsfôr og kan følge med på hvilke mengder som går med av dette.

Sjekk om den høge ureaverdien kan skyldes at vommikrobene får tilført for lite lettløselige karbohydrater til å utnytte proteinet i fôret. Sukkerinnholdet i graset har vel stort sett lagt på et labert nivå med det været vi har hatt i sommer. Gir du en kraftfôrtype som gir nok (men ikke for mye) stivelse til vommikrobene? Det kan være aktuelt å skifte til et kraftfôrslag som gir mer stivelse til vommikrobene eller å gi en  grunnrasjon av bygg til alle kyr i tillegg til det kraftfôrslaget man allerede gir. Bygg vil i tillegg bidra med en låg PBV verdi i seg selv.

Er avføringen for laus og du ikke har mulighet til å justere dette med annet tilleggsfôr, er det et alternativ å gi tilskudd av betfiber/roesuper eller lignende. I tillegg til å ha en positiv innvirkning på vommiljøet har dette fôrmidlet også et lågt innhold av PBV.

Aktuelt å skifte til et kraftfôr med enda lågere PBV? Hvis den høge ureaen skyldes svært høge PBV verdier i graset, kan det være aktuelt å skifte til kraftfôr med enda lågere PBV. Urea Respons fra Felleskjøpet er et eksempel på en slik type kraftfôr.

august 5, 2011 at 6:23 am Legg igjen en kommentar

Strukturrikt og energifattig fôr- hva skal man med det?

Av Gayle

Våronna er i full gang mange steder, mens enkelte har vært ferdige ei stund. Noen uker fram i tid braker det løs igjen, da med 1. slåtten. Fokuset er stort på tidlig slått og energirikt fôr. Det er viktig å ha fokus på dette, men ikke alle dyra i fjøset har godt av det samme energirike fôret. Ei sinku og ei kalveferdig kvige vil lett ete seg for feite med fri tilgang på ”mjølkekufôr”. Fôrrasjonen til disse dyra bør inneholde strukturrikt og energifattig grovfôr (halm), dvs seint slått grovfôr med en energikonsentrasjon på 0,75-0,80 FEm/ kg TS. Det tilsvarer gras slått ca ei god uke etter skyting. Når aksene kan kjennes, men ikke sees, vil energiinnholdet tilsvare ca 0,90+ FEm. Dette er det grovfôret som passer best til mjølkekua, men vil få uheldige konsekvenser for sinkua. I et blogginnlegg i mars i år, skrev Ann Turi om sinkufôring. Der nevner hun alle de uheldige konsekvensene ved å fôre sinkua med for godt grovfôr (Feite kyr → melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining, redusert fruktbarhet). Mange produsenter bruker halm i rasjonen til sinku og eldre kviger, og det er et ypperlig fôrmiddel til denne gruppa. Dessverre er halm en mangelvare mange steder, så hvis du har planer om en tidlig slått i år, kan det være gunstig å la det stå igjen litt gras ei uke eller to ekstra. Da har du energifattig og strukturrikt grovfôr, som passer ypperlig til sinku og eldre kviger.

Husk mineraltilskudd til dyr som får lite/ingenting kraftfôr.

 – Jeg avslutter med Ann Turi sine ord: En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

mai 9, 2011 at 7:43 pm Legg igjen en kommentar

Sinkufôring – grunnlaget for neste laktasjon

Av Ann Turi

Hvordan vi fôrer og steller sinkyrne har betydning for både melkeytelse, helse og fruktbarhet i den påfølgende laktasjonen. Utfordringen i mange besetninger er at sinkyrne blir for feite, og dessverre er sinkufôringen ofte også et litt «glemt» kapittel.

Den optimale lengden på sintiden er 6-8 uker. En kortere sintid enn dette vil gi en negativ effekt på melkeytelsen i den påfølgende laktasjonen, mens forsøk viser at en lengre sinperiode (10 uker) kan gi en liten ytelsengevinst. Dette siste forutsetter selvsagt at kyrne ikke blir feite før de skal kalve, og det vil vel også være et spørsmålet om den ekstra ytelsen kan forsvare kostnaden med å la kyrne stå borte en lengre periode.

Hva ønsker vi så å oppnå med sintiden? Fôringen i sinperioden skal dekke næringsbehovet til vedlikehold, drektighet og jurutvikling. Sinperioden skal være med på å forberede juret, så vel som kua, på å produsere melk igjen, og det grunnlaget vi legger i sintiden vil påvirke fôropptak og ytelse i kommende laktasjon. Av den grunn vil sintida også påvirke fôreffektivitet og produksjonsøkonomi. Gjennom sinperioden ønsker vi å minimere risikoen for infeksjoner og stoffskiftesykdommer, samt å forbereder kua på god fruktbarhet etter kalving. For de fleste vil det i tillegg være et mål å optimalisre fôrkostnadene og arbeidsforbruket i denne perioden.

Sinperioden kan deles inn i 3 perioder; avsiningsperioden, forberedelsesperioden og overgangsperioden. Avsiningsperioden varer i ca 1 uke, og i denne perioden er det viktig å ivareta jurhelsen. Forberedelsesperioden varer i 4-5 uker, og her er det viktig å oppnå et stabilt fôropptak og riktig næringstilførsel. Den siste perioden, overgangsperioden, varer fra ca 2 uker før kalving til og med 3 uker etter kalving. I denne perioden skal kua (og vommikrobene) vennes til en ny fôrrasjon, og det er viktig å ta hensyn til at fôropptaket går ned, samtidig som næringsbehovet øker. 

Den fôringsstrategien man velger i sintiden bør gi et stabilt fôropptak tilpasset kyrnes energibehov, og man bør unngå overfôring og økning av hold for kyr med holdpoeng over 3,5. Magre kyr (holdpoeng under 3 ved sining) bør legge på seg slik at de ligger på rundt 3,5 i hold ved kalving. Sinkyr har evne til å ta opp langt mer fôr enn det de har behov for, og ved fri tilgang på godt grovfôr vil dette lett gi en overfôringssituasjon. Fôrstyrken bør derfor reguleres med grovfôr med lav energikonsentrasjon, dvs seint slått grovfôr eller halm som gir mye struktur og lite energi (mindre enn 5,3 MJ/kg TS, tilsvarende ca 0,75 FEm/kg TS). Kyr som blir for feite vil akkumulere fett i leveren, noe som gjør at leverfunksjonen blir dårligere. Feite kyr vil også ha en økt risiko for helseproblemer (melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining) og på grunn av redusert fôropptak vil de også være i større fare for stort holdtap etter kalving med bl.a redusert fruktbarhet som konsekvens. Riktig mineralsammensetning er også viktig i fôrrasjonen til sinkyr, og det er speielt kalium, magnesium og selen man bør ha fokus på.

Hvordan skal man så få til en god sinkufôring i praksis? Sinkyrne krever et grovfôr med et lavere energiinnhold enn de kyrne som står i produksjon, og det vil derfor kreve at man har tilgang på grovfôr med ulike kvaliteter (energiinnhold). Grovfôrhånderingen vil nok også være avgjørende for mange, og det bør være enkelt å bruke ulike grovfôrkvaliteter samtidig for at dette skal bli gjennomført i praksis. Man må også ha mulighet og vilje til å gruppere dyrene. De fleste nye fjøsene bygges med egen sinkuavdeling, og på båsfjøs har man mulighet for å flytte dyr slik at man kan samle sinkyrne f.eks ved ene enden av fôrbrettet. Den største utfordringen blir nok i de løsdriftsfjøsene hvor man ikke har mulighet for å ta sinkyrne ut av melkekuavdelingen.

Så en liten oppsummering til slutt:

  • Fôring og stell av sinkyrne har betydning for melkeytelse, helse og fruktbarhet i påfølgende laktasjon 
  • Streb etter å holde et konstant hold på kyrne i sinperioden. Kyr som er feite ved kalving er mer utsatt for helse- og fruktbarhetsproblemer 
  • Grovfôr med lite energi og mye fiber er viktig for å styre/ha kontroll på fôropptaket i sintiden
  • Gi mineraltilskudd
  • En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

mars 23, 2011 at 8:29 pm Legg igjen en kommentar

Sett mål for kalveoppdrettet

Av Ingvild

Noen momenter fra Workshop om Kalv-Kalvefôring på Husdyrforsøksmøtet 2011

En stor bolk på Husdyrforsøksmøtet 2011 (HFM) var avsatt til workshop om kalv –melkefôring. Utgangspunktet for workshoppen var en ny utredning om melkefôring på kalv, utarbeidet av ei prosjektgruppe satt sammen av forskere og rådgivere fra HiNT, IHA/UMB, TINE og Nortura. De har hatt som mål å komme fram til et felles grunnlag for rådgivingen på kalv. Prosjektgruppa hadde tre innlegg på workshopen der de fokuserte på kalvehelse, og energi- og proteinbehov hos kalv, og presentasjon av generelle fôrplaner for kalv. Stine Gulliksen (Helsetjenesten for storfe/TINE), Hanne Hansen (HINT), og Øystein Havrevold (Nortura) fra prosjektgruppa stilte til paneldebatt sammen med Marthe Engesland fra Felleskjøpet Fôrutvikling.

Engasjement fra salen med representanter fra både forskning, næring og rådgiving viste et bredt bilde av hvordan man lykkes med kalveoppdrettet i praksis, og at det fortsatt er behov for mer kunnskap, blant annet om vurdering av proteinkvalitet i melkefôrmidler og kraftfôr til kalv. 

Prosjektgruppa oppfordret til å sette mål for kalveoppdrettet. Skal kvigekalven bli ei god og robust førstekalvsku må det settes mål for tilveksten alt i kalveperioden. Hvordan målet nås må diskuteres og tilpasses den enkelte gården, f.eks ved valget mellom helmelk og melkeerstatninger som det er skrevet om tidligere på TTF- bloggen.

Betydningen av nok råmelk med god kvalitet kan ikke gjentas ofte nok. Panelet viste til to norske prosjekter (Beitstad-prosjektet og Kalvehelseprosjektet) som viser at det er et stort forbedringspotensiale med hensyn til immunstatus hos kalver i norske besetninger ved at en stor andel av kalvene hadde for lavt innhold av IgG i   blodserum. De oppfordrer til å overvåking av immunstatus hos kalv i alle besetninger.

Refraktometer. Bilde fra Helsetjenesten for storfe.

Refraktometer måler totalmengde protein i prøven, som hos ukesgamle kalver samsvarer godt med innhold av IgG i serum, og er et aktuelt verktøy i overvåking av immunstatus hos spekalv.

Kolostrometer. Bilde fra Go’kalven (Helsetjenesten for storfe) 
 
Kolostrometer er et enkelt verktøy som alle kan bruke for å få en indikasjon på råmelkskvalitet.
 

Prosjektgruppa understrekte at råmelka er den viktigste enkeltfaktoren for kalvens helse og livskraft. Det ble også pekt på studier som viser sammenheng mellom kalvens helse og tilvekst, og fruktbarhet, mastitt og melkeproduksjon i første laktasjon. Det er imidlertid ikke gjort mye forskning på dette området enda.

Martha Engesland viste i sin masteroppgave ved UMB våren 2010 gjennom Meta – analyse av uavhengige forsøk at intensiv fôring i spekalvperioden har effekt på daglig tilvekst før avvenning og melkeytelse første laktasjon.  Hun konkluderte i sitt innlegg på HFM blant annet med at det kan være grunn til å utvide horisonten på begrepet ”kritisk periode.”

Det ble også satt i gang et større prosjekt i Norge i 2010 der målet er å finne ut mer om hvordan kvigekalvens helse og strategier for tilvekst i ulike perioder av oppdrettet påvirker produksjonsresultater senere i livet.

Mange er flinke til å sette mål for ungdyra og følge opp med tilvekstmålinger. Konklusjon fra kalve – workshopen på HFM må bli at det er like viktig å sette mål for kalveoppdrettet. Bruk målbandet helt fra kalvestadiet, og lag rutine på å vurdere tilvekst og helse opp i mot målet. 

Normer til kalv (Hansen m.fl., Husdyrforsøksmøtet, 2011)

Hansen m.fl., Husdyrforsøksmøtet 2011

februar 23, 2011 at 10:26 pm 4 kommentarer

Er det riktig å bruke ”toppkraftfôrene” og er de gode nok?

Av Noralv

Vi er alle enige i at vomma er selve motoren i kua. Omkring 70 % av energien og proteinet som kua har disponibelt til vedlikehold og produksjon stammer fra vomnedbrutte næringsstoffer. For å få vomma til å fungere er det behov for ulike næringstoffer. Proteiner som hovedsakelig er ”byggesteiner” samt karbohydrater som energikilder.

I ulike fagblader og tidsskrifter så nevnes oftest de protein- og energirike blandingene. Men er disse gode nok for å utnytte vomma?

Etter min mening er det få av dere som skal bruke disse blandingene. Jeg velger videre i innlegget å fokusere på det som er svært sentralt for å få vomma til å fungere. Foruten at det stilles krav til et gitt innhold av fiber (NDF) for å ha god vommotorikk er det viktig å tilføre nok stivelse. Stivelse er en svært viktig energikilde for mikrobepopulasjonen. Ulike råvarer har som de fleste kjenner til ulike egenskaper. Dette ble beskrevet av Anita Stevnebø i et blogginnlegg i fjor. I kraftfôr der det benyttes durra og mais har en mye av det en kaller resistent. I for eksempel hvete, havre og bygg vil ca 90 % av stivelsen bli brutt ned i vom.

Store mengder med stivelse (mye kraftfôr), hurtig nedbryting og få tildelinger kan gi kritisk lav pH og en lav fiberfordøyelighet (NDF) og økt risiko for bl.a. vomacidose (sur vom), ketose og klauvproblemer.

Men er det optimalt å ha kraftfôr med høyt innhold av råvarer som mais og/eller durra når en snakker om kraftfôrmengder under 14 kg?

Min påstand er at dette som oftest er dårlig utnyttelse av vomma. Det tilføres for lite lett nedbrytbar stivelse. Dette resulterer i at mye av tilgjengelige ”byggesteiner” går til spille. Det vil gi en lavere mikrobiel effektivitet og lavere mengde AAT disponibelt for melkeproduksjon.

I TINE Optifôr har vi mulighet til å se på flere ”ledd” av næringsstoffomsetning i kua. Effektiv nedbrytingsgrad stivelse (hvor stor andel som blir brutt ned i vomma. Uttrykt i prosent), og total mengde tilført stivelse (gram pr. dag) er to av disse. Flere av oss rådgivere i Topp Team Fôring bruker disse og flere andre parametre i tillegg til ”standardene” i optimering av rasjonene. I et regneeksempel, optimert for ca 40 kg EKM, hvor en bruker 11 kg tørrstoffopptak av ”toppkraftfôrene” og med 12,7 kg tørrstoffopptak av surfôr (NEL20 og PBV20 er henholdsvis 6,30 og 45) finner en stor variasjon både mellom og innen leverandør. Effektiv nedbrytingsgrad av stivelse varierer fra ca 72 prosent til 87 prosent. Mengde tilført stivelse varierer fra ca 3 500 gram pr. dag til 4 300 gram pr. dag. Optimeringsresultatene er presentert i tabell 1.

Tabell 1: Stivelsesopptak (gram pr. dag), effektiv nedbrytingsgrad stivelse (prosent) og vombelastning. Optimert med 11 kg tørrstoff kraftfôr og 12,7 kg TS av surfôr. Det er sammenlignet to ulike produksjonssteder innen leverandør

Jeg mener det er alt for stort fokus på å bruke importerte råvarer! Selv ser jeg at flere av de melkeprodusentene jeg følger opp, lykkes ved å bruke de ”billigste” sortene, de som ligger i mellomsjiktet eller en kombinasjon av bunn- og toppsortiment. Det skal mye til for å få for stor vombelastning. Jeg er bekymret for at den kan bli for lav hos en del av dere. Spesielt langt ute i laktasjonen og ved lave kraftfôrmengder. Det er viktig å se på råvaresammensetning av kraftfôret. Det er da mulig å ”simulere” hvor gode disse vil være. Det forklarer nok hvorfor noen kraftfôr gir bedre respons enn andre. Det er mange måter å få kraftfôrseddelen til å vise ønsket AAT, PBV og FEm, men hva er mest gunstig?

januar 11, 2011 at 12:46 pm 13 kommentarer

Grovfôrkvalitet 2010

Av Arnt Johan

Gjennomsnittsverdier fra årets surfôranalyser viser generelt en økning for både protein og energi, selv om variasjonen selvfølgelig er stor.

Grunnlaget for tabellene under er surfôr som er høstet i sesongen 2010 og analysert til og med november. Tallene i parentes er tilsvarende tall fra 2009. Totalt er det analysert like mange 1.slåtts prøver i 2010 som i 2009, mens det for 2. slått har vært en økning på 330 prøver. Gjennomsnittlig innhold av råprotein har økt i alle regioner. Innholdet av NDF har gått ned i alle regioner, og når innholdet av ufordøyelig fiber (iNDF) også har gått ned så fører det til en økning i energiverdi (NEl20). Dette gjelder for både for 1. og 2. slått.

Tabell 1. Antall prøver og gjennomsnittlig næringsverdi fra 1. slått

*NDF - fiber, **iNDF – ufordøyelig fiber, ***NEl20 – energiverdi i megajoue

Tabell 2 er antall og gjennomsnittstall fra 2.slått, men også prøver fra 3. og 4. slått inngår her.

Tabell 2. Antall prøver og gjennomsnittlig næringsverdi fra 2., 3. og 4. slått

*NDF - fiber, **iNDF – ufordøyelig fiber, ***NEl20 – energiverdi i megajoue

desember 21, 2010 at 8:54 pm 2 kommentarer

Kraftfôrtildeling før kalving – hvor mye er passe?

Av Anitra

Det er to hovedårsaker til at det er anbefalt å gi kraftfôr til kyr i god tid (2-3 uker) før de kalver. Da responderer kyrne både med å melke bedre frå starten, og de tåler bedre videre kraftfôropptrapping etter kalving når dette blir gjort.

1)      Kua har et helt mikrobesamfunn i vomma med mange ulike arter. Grovt sagt kan en si at hver stamme har sine egne spesialiteter og fôrtyper som de foretrekker å leve på og fordøye, og dermed vil sammensetninga av mikrobesamfunnet i vomma bli tilpassa den fôrrasjonen som kua eter. Det å bygge opp og ned bakteriestammer i fordøyelsessystemet er ikke gjort over natta. Ved å gi kua gradvis økende mengde kraftfôr fra noen uker før kalving, vil hun bygge opp de mikrobestammene som er gode på kraftfôrfordøyelse, slik at ikke livet som nykalva ku med relativt store daglige kraftfôrrasjoner kommer som ’julekvelden på kjerringa’ på fordøyelsen hennes.

2)      Kraftfôret kua får før kalving gir henne ekstra energi og signal om gode tider, og at her er det bare å sette i gang og melke mye.

Men – det er også en del negative effekter av å gi betydelige kraftfôrmengder før kalving, slik at prinsippet ’jo mer jo bedre’ er en dårlig regel for forberedelsesfôringa.

Kua har lavt energibehov de månedene hun bare går høydrektig uten å melke, og for mye kraftfôr for lenge får henne til å legge på seg. Det er sjelden noe problem at kyrne er for tynne når de sines her i landet, og da er det lite heldig at de legger på seg enda mer før de kalver igjen. At kua har godt hold når hun kalver virker positivt på melkeytelsen, fordi holdet på samme måte som kraftfôr i tida før kalving gir kua signal om å melke. Men en negativ bieffekt av godt hold, er redusert grovfôropptak og økt fare for produksjonssjukdommer. Det å få mest mulig energi inn i ei nykalva ku vil være en målsetning for de som ønsker høy ytelse. Men ei ku vil begynne å fungere rimelig dårlig når kraftfôret begynner å komme over 60-70% av tørrstoffet av det hun eter. Dess mer grovfôr ei ku eter, dess større daglige kraftfôrrasjoner kan hun altså takle. Ei feit nykalva ku vil altså fortere få trøbbel med å takle store kraftfôrrasjoner etter kalving enn ei som er i passe hold. Det vil også være en mye større utfordring å fôre slik at en unngå mjølkefeber ved kalving og for stort tap i hold med påfølgende fare for husmannssjuke/ketose hos ei feit ku. Fokus på holdet ved kalving er derfor svært viktig, og vi anbefaler at det bør ligge på 3,5-3,75.

En annen negativ bieffekt av for store kraftfôrmengder før kalving, er faren for melkespreng før kua har kalvet og dermed jurhelseproblemer.

Vi vet altså en god del om HVORFOR en verken skal gi for mye eller for lite kraftfôr før kua kalver, men det er mye vanskeligere å svare på hvor mange kg som er akkurat passe på kalvingsdatoen til ei ku. Ute i det praktiske liv vet jeg at det går helt greit i besetninger som har rutine på å trappe opp til både 1, 2, 3 og 4 kg kraftfôr på beregna kalvingsdato, mens andre besetninger som gjør akkurat det samme har problemer. Vil en fremme et godt grovfôropptak er det viktig at kraftfôrmengda ikke er for høy (substitusjonseffekt). Kraftfôr er dyrt og derfor bør en heller ikke gi mer enn det som det er behov for.

Etter diskusjon og vurderinger internt i Topp Team Foring har vi kommet fram til følgende opptrappingsanbefalinger, som er lagt ut som en lenke under ’Hjem/arkiv’ under fôrplanleggingsprogrammet Optifôr.

Dette er noe svakere anbefalt tildeling før kalving enn det som har vært anbefalt tidligere – hvordan stemmer anbefalingene overens med erfaringer og rutiner hos dere ’ute i felten’? I tabellen ovenfor er kraftfôrmengden før kalving relatert til ønska årsytelse, men noe som også har svært stor betydning er grovfôrkvaliteten – hvis man har en grovfôrkvalitet som tilsier at en jevnt over må opp på 14 kg kraftfôr på topp til kyr som skal få 9000 kg i årsytelse skal man kanskje ligge på 3-4 kg på kalvingsdato, mens de som oppnår 9000 kg på kyr som ikke får mer enn 10-11 kg kraftfôr på topp heller ikke gir mer enn et par kg før kua faktisk har kalva.

september 10, 2010 at 1:38 pm 11 kommentarer

Mye krever mer!

Av Lars Terje

Alle besetninger har ikke et mål om høg avdrått, men alle som investerer i ny driftsbygning og/eller har kjøpt kvote, har stort sett et mål om å øke avdråtten til et høgere nivå. Særlig gjelder dette besetninger som kommer over 50 mjølkende dyr.

Therese Johaug (Aftenposten.no)

Å produsere 7000 kg på ei NRF-ku kan kanskje sammenlignes med å gjennomføre Birken. Det er noe som alle som har hatt ski på beina tidligere og er i vanlig fysisk form klarer. Skal man opp på 8500 kg er det å sammenligne med å klare merket i Birken. Da kreves det både trening og kosthold. Skal man over 10 000 kg så er det å sammenligne med å gå for seier i Birken. Trening over mange år, riktig utstyr og riktig kosthold er avgjørende for om det er mulig med seier. Med andre ord så er, det å fôre ei høgtytende mjølkeku  er som å fôre en toppidrettsutøver. Jeg tviler på at Therese Johaug sluntrer unna med kostholdet.

Øker man fra 7000 kg til 10000 kg på en eldre ku, øker energibehovet med 23% ca en måned etter kalving. Hvis dette ikke dekkes opp går det ut over kuas fruktbarhet men også proteinprosenten og produksjonen resten av laktasjonen. Med det resultat at man ikke når målet om økt avdrått. Behovet for AAT øker fra 1900 g/dag til 2500 g/dag. Mengden AAT fra mikrobeprotein øker pga økt effektivitet i mikrobeproteinsyntesen, men det som også skjer er at mengden AAT fra bypassprotein øker. Da må vi også stille strengere krav til kvaliteten på dette proteinet, som i stor grad kommer fra kraftfôret. Det vi også ser er at når vi planlegger med økt avdrått så får vi også mindre sikkerhetsmarginer. Pga at sikkerhetsmarginene blir mindre, blir det også viktigere å være sikker på at man tilfører nok vitaminer, mineraler og salt. Og sist men ikke minst så er tilførselen av vatn viktig. Det gjelder selvsagt både kvalitet, temperatur og mengde. NORFOR slik vi har det tilgjengelig i TINE Optifôr hjelper oss å holde rede på disse faktorene.

Når man har som mål å øke avdråtten er det viktig å vite hva innsatsfaktorene er verdt. Grovfôrprøver er i denne sammenheng viktige. Grovfôret er gårdens største og viktigste innsatsfaktor. Det blir ofte en diskusjon om hvor mange fôrprøver man må ha. Svaret er alltid at det er bedre å vite verdien av noe enn å gjette på alt. Jo flere prøver jo sikrere er vi på kvaliteten av grovfôret. Jo sikrere man er på grovfôrkvaliteten jo mindre sikkerhetsmarginer kan man tillate seg. En fôrrasjon med mindre sikkerhetsmarginer blir også en billigere fôrrasjon. Grovfôrprøvene kan på den måten være raskt inntjent.

Et uttrykk er ”Shit in, shit out!”. Jeg bruker å si ”Nothing in, nothing out!” Eller sagt på en annen måte ”More in, more out!”  Hvordan klarer man så å få kyrne til å ete mer?

Teknikkene er kjente for de fleste.

  • Kraftfôr flere mange ganger pr dag for å holde en så stabil pH i vom som mulig.
  • Rikelig med grovfôr på forbrettet hele døgnet.
  • Grovfôr med god hygienisk kvalitet og lavt innhold av gjæringsprodukter
  • Grovfôr høsta til riktig tid
  • Ferskt fôr på fôrbrettet flere ganger pr dag ser også ut til å piffe opp appetitten
  • Velge et kraftfôr som er bedre tilpasset høg avdrått

Men likevel ser vi at ikke alle klarer dette. Hvorfor? Jeg har i mange sammenhenger stilt spørsmålet: Hva er suksesskriteriene for å oppnå høg avdrått? Hva slags svar får jeg?

  • Høste grovfôret til riktig tid
  • Bruke nok ensileringsmiddel
  • Ikke spare på kraftfôret (hvertfall ikke sette tak på kraftfôret)
  • Sørge for god kvalitet på enga, med høgt innslag av de ønska grasartene
  • Gode fôringsrutiner, samt gode rutiner på alle andre ting.

 Mao så er rådene og kunnskapen svært sammenfallende med bondens egen opplevelse av årsaken til at han lykkes.

Fôringa er den enkeltfaktoren som har størst betydning for resultatet, både mengde, kvalitet og økonomi. Men vi skal heller ikke glemme avl. Under er det vist gjennomsnittlig indekser for to naboer med jevnstore kvoter. Den ene er og har vært mer avlsinteressert enn den andre. Vedkommende har en gjennomsnittlig indeks for mjølkeevne på 113 mens den andre har bare 97. Det skiller ca 2000 liter i årsavdrått på disse to besetningene i 2009. De produserer om lag samme mjølkemengde på et svært forskjellig dyretall. Hele forskjellen i mjølkemengde pr ku  kan nok ikke tilskrives bare avl. Det er også forskjeller i bevissthet rundt fôring, og fôrkvalitet.

Til slutt har jeg lyst til å utfordre leserne av bloggen.

  • Hva mener dere er suksesskriteriene deres?
  • Hvorfor har dere lykkes?
  • Eller kanskje dere heller vil svare på hvorfor andre ikke lykkes?

mars 18, 2010 at 7:31 am 3 kommentarer

Kva er ein god fôrplan ?

Av Åse

GrovfôrkvalitetEtter å ha vore med på å utvikle dataverktøyet TINE OptiFôr Ku er eg spent på korleis produktet blir motteke av mjølkebøndene. Det blir lagra 13.-14.000 fôrplaner på TINE OptiFôr Ku pr. år nå. Dette er jeg bare delvis fornøgd med. Dette tyder på at mange buskapar fortsatt brukar ein standard fôrplan som grunnlag for å fastsetja kraftfôrmengder til kyrne.  Altså ein plan som ikkje direkte er basert på grovfôranalyse på garden, og heller ikkje er tilpassa den aktuelle buskapen når det gjeld kor store kyrne er, fett- og protein-% i mjølka, om det er lausdrift eller båsfjøs, og om det er 100 % appetittfôring med grovfôr. Dette synest eg er litt rart…

TINE utvikla OptiFôr Ku av to hovudgrunnar:  For å ta i bruk den beste fôrvurderinga (NorFor), og for at det skal vera lettvint og dermed billig å lage fôrplaner spesielt tilpassa kvar enkelt buskap. Dette meiner vi skal bidra til best mogleg økonomisk resultat hjå mjølkeprodusentane.

For å lage ein god fôrplan må eg veta kvaliteten på hovudgrovfôret som buskapen skal eta.  Og nå legg laboratoria (Eurofins og FKRA) analyseresultata direkte inn i OptiFôr – veldig lettvint! Tilsvarande legg kraftfôrbransjen inn opplysningar om alle kraftfôrtypene og mineralblandingane. Andre fôrmiddel kan eg enkelt hente inn normale fôrverdiar for. Vidare må eg veta ”alt” om kyrne i buskapen; kor lenge etter kalving, kor mykje dei mjølkar, rase og gjerne kor store dei er.  OptiFôr hentar dette rett frå Kukontrollen. Dermed ligg alt til rette for effektiv fôrplanlegging. Og OptiFôr (via NorFor-serveren som står i Danmark !) kan rekne ut billegaste fôrrasjon til kvar enkelt ku veldig fort. Derfor kan eg setja opp fagleg og økonomisk gode kraftfôrlister kjapt – også i store buskaper.  Det kan TINE-bønder sjølve gjera også. Men det er nok lurt å gå på kurs fyrst.

OptiFôr tilbyr ulike typer fôrplaner, alt etter bondens behov og ynskje. Oftast er det mest praktisk med individuelle kraftfôrlister. Da reknar OptiFôr ut rett mengde til kvar ku spesielt. Du velger sjølv om den skal setjast opp ut frå avdrått på siste mjølkeveging, eller ut frå planlagt avdrått. Da set du inn mål for kva 1. kalvskyr, 2.kalvskyr og eldre kyr skal mjølke i heile laktasjonen.  Slik er det mogleg å styre mot bestemte avdråttsmål, og likevel få ferdig ”kraftfôrliste” til kvar ku for eksempel kvar månad. ”

Så eg vil påstå at OptiFôr gjev meir praktiske og betre fôrplaner enn standard fôrplaner, som du kan få for eksempel frå kraftfôr-leverandøren din.  Desse er ei grov hjelp, og foreslår kraftfôrmengder gjennom laktasjonen ved for eksempel tre ulike grovfôrkvalitetar og ulike avdråttsnivå. Du kan sjølvsagt ha grovfôranalyse og dermed velja plan for omlag riktig energi-innhald i fôret, men korleis velja riktig kraftfôrtype? Det er ikkje alle fôrprøver som fylgjer vanlege samanhengar mellom energi og protein.   Og du får ein jobb kvar månad med å plassere kvar ku riktig i høve til standardplanen for å finne riktig kraftfôrmengde. Eller du må greie å legge standardplanen inn i fôrtabellane i fjøs-PC’n din. 

Nå er eg spent på andres synspunkt her på bloggen…..

Utan grovfôranalyse er det fort gjort å bomme dugeleg på kor godt grovfôret eigentleg er. Berre les meir her…….

november 11, 2009 at 8:15 pm 12 kommentarer


Arkiv