Posts tagged ‘fruktbarhet’

Mineralbolus

Av Eirin

Mineralbolus_Eirin1Her i distriktet (Helgeland) er det forholdsvis vanlig å legge inn mineralbolus. Dette i stede for tildeling av mineraler i form av pulver, pellets, mineralstein eller mineralbøtte. Spesielt i løsdrift eller på beite, hvor individuell tildeling kan være en utfordring, velges gjerne bolus. Den fungerer som bolus mot snyltere, en kapsel som langsomt løses opp og frigir virkestoff over en gitt tidsperiode.

Det er ulike begrunnelser for bruk av mineraltilskudd, men vanligvis er det ved fokus på fruktbarhet og om det er begrenset tilgang på e-vitamin og selen. I rundball er det vist at e-vitamin innholdet gjennomsnittlig er en tredjedel i forhold til innholdet i surfôr fra silo. Hvorfor det er slik strides de lærde om, men det kan ha sammenheng med større overflate på rundball og ofte litt høyere pH i ball enn i silo. I tillegg er det sett en del på selen innholdet i jordsmonnet, og flere steder i Norge har lave verdier. I bolus er det per i dag ikke organisk selen.

Det foregår også en diskusjon rundt jod, hovedsakelig i innlandsstrøk, blant annet fordi jod innholdet i melk har gått ned i senere tid. Jod er også et mineral som har innvirkning på ulike hormonproduserende kjertler i kroppen. Det er gitt ekstra tilskudd av jod i noen besetninger som da etter sigende skal ha fått mer livskraftige kalver (udokumentert så vidt jeg vet).

Bruk av bolus er todelt her. Beiter har ofte lavt innhold av selen, og i stede for å gjødsle med selen, legges det gjerne inn bolus på kviger (vanligvis på dyr som skal insemineres i løpet av beiteperioden eller rett etter innsett).  På kyr legges det inn før kalving slik at det blir god dekning mens nye egg utvikles, modnes og Mineralbolus_Eirin2insemineres. Det legges inn en bolus på kviger og to på kyr.

Når det gjelder innlegging på kyr har vi her diskutert tidspunkt en del, og konklusjonen vi har kommet frem til, er tre måneder før kalving. Begrunnelsen er at mineralene og vitaminene skal kunne ha en positiv innvirkning på den kommende kalven og på råmelken. Ettersom virkningen er 6-8 måneder (avhengig av type bolus) vil virkningen vare til etter inseminering.

Det er ulike boluser på markedet, men her på Helgeland har det vært en type som har dominert. De ulike merkene kan vi komme tilbake til i et annet blogginnlegg. Bolusene må bestilles av veterinær, og i de aller fleste tilfeller er det også veterinær som legger inn. Her kommer kostnad inn i bildet, mulig det kommer i innlegget sammen med de ulike bolus typene. Utfra prisene ferdi innlagt her, kan bolus konkurrere med priser på andre tilskudd, spesielt med tanke på arbeid og tildelingsmulighet.

Hva er så gevinsten av mineralbolus?

  • God individuell tildeling
  • Grei dosering
  • Lite arbeid sett bort fra innlegging
  • Lite mekanikk

Innholdet er jo temmelig styrt, og det er mikromineraler og vitaminer som er hovedingrediensen. Makromineraler som kalsium, magnesium og kalium følger ikke med. Bolus med høyere innhold av e-vitamin og selen har vanligvis virketid på 180 dager mot 240 dager på de «ordinære».

Innholdet kan for eksempel oppgis som dette:

Mineralbolus_Eirin3

Alt i alt er bolus et alternativ for god individuell tildeling av noen mikromineraler og vitaminer, og vi er veldig spent på utbredelsen av bruk og på hvilke erfaringer dere har med bruk av bolus. Hvilke leverandører? Er dette veien å gå? For hvem? Del gjerne erfaringer her med oss!

september 20, 2013 at 1:15 pm 5 kommentarer

Sinkufôring – grunnlaget for neste laktasjon

Av Ann Turi

Hvordan vi fôrer og steller sinkyrne har betydning for både melkeytelse, helse og fruktbarhet i den påfølgende laktasjonen. Utfordringen i mange besetninger er at sinkyrne blir for feite, og dessverre er sinkufôringen ofte også et litt «glemt» kapittel.

Den optimale lengden på sintiden er 6-8 uker. En kortere sintid enn dette vil gi en negativ effekt på melkeytelsen i den påfølgende laktasjonen, mens forsøk viser at en lengre sinperiode (10 uker) kan gi en liten ytelsengevinst. Dette siste forutsetter selvsagt at kyrne ikke blir feite før de skal kalve, og det vil vel også være et spørsmålet om den ekstra ytelsen kan forsvare kostnaden med å la kyrne stå borte en lengre periode.

Hva ønsker vi så å oppnå med sintiden? Fôringen i sinperioden skal dekke næringsbehovet til vedlikehold, drektighet og jurutvikling. Sinperioden skal være med på å forberede juret, så vel som kua, på å produsere melk igjen, og det grunnlaget vi legger i sintiden vil påvirke fôropptak og ytelse i kommende laktasjon. Av den grunn vil sintida også påvirke fôreffektivitet og produksjonsøkonomi. Gjennom sinperioden ønsker vi å minimere risikoen for infeksjoner og stoffskiftesykdommer, samt å forbereder kua på god fruktbarhet etter kalving. For de fleste vil det i tillegg være et mål å optimalisre fôrkostnadene og arbeidsforbruket i denne perioden.

Sinperioden kan deles inn i 3 perioder; avsiningsperioden, forberedelsesperioden og overgangsperioden. Avsiningsperioden varer i ca 1 uke, og i denne perioden er det viktig å ivareta jurhelsen. Forberedelsesperioden varer i 4-5 uker, og her er det viktig å oppnå et stabilt fôropptak og riktig næringstilførsel. Den siste perioden, overgangsperioden, varer fra ca 2 uker før kalving til og med 3 uker etter kalving. I denne perioden skal kua (og vommikrobene) vennes til en ny fôrrasjon, og det er viktig å ta hensyn til at fôropptaket går ned, samtidig som næringsbehovet øker. 

Den fôringsstrategien man velger i sintiden bør gi et stabilt fôropptak tilpasset kyrnes energibehov, og man bør unngå overfôring og økning av hold for kyr med holdpoeng over 3,5. Magre kyr (holdpoeng under 3 ved sining) bør legge på seg slik at de ligger på rundt 3,5 i hold ved kalving. Sinkyr har evne til å ta opp langt mer fôr enn det de har behov for, og ved fri tilgang på godt grovfôr vil dette lett gi en overfôringssituasjon. Fôrstyrken bør derfor reguleres med grovfôr med lav energikonsentrasjon, dvs seint slått grovfôr eller halm som gir mye struktur og lite energi (mindre enn 5,3 MJ/kg TS, tilsvarende ca 0,75 FEm/kg TS). Kyr som blir for feite vil akkumulere fett i leveren, noe som gjør at leverfunksjonen blir dårligere. Feite kyr vil også ha en økt risiko for helseproblemer (melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining) og på grunn av redusert fôropptak vil de også være i større fare for stort holdtap etter kalving med bl.a redusert fruktbarhet som konsekvens. Riktig mineralsammensetning er også viktig i fôrrasjonen til sinkyr, og det er speielt kalium, magnesium og selen man bør ha fokus på.

Hvordan skal man så få til en god sinkufôring i praksis? Sinkyrne krever et grovfôr med et lavere energiinnhold enn de kyrne som står i produksjon, og det vil derfor kreve at man har tilgang på grovfôr med ulike kvaliteter (energiinnhold). Grovfôrhånderingen vil nok også være avgjørende for mange, og det bør være enkelt å bruke ulike grovfôrkvaliteter samtidig for at dette skal bli gjennomført i praksis. Man må også ha mulighet og vilje til å gruppere dyrene. De fleste nye fjøsene bygges med egen sinkuavdeling, og på båsfjøs har man mulighet for å flytte dyr slik at man kan samle sinkyrne f.eks ved ene enden av fôrbrettet. Den største utfordringen blir nok i de løsdriftsfjøsene hvor man ikke har mulighet for å ta sinkyrne ut av melkekuavdelingen.

Så en liten oppsummering til slutt:

  • Fôring og stell av sinkyrne har betydning for melkeytelse, helse og fruktbarhet i påfølgende laktasjon 
  • Streb etter å holde et konstant hold på kyrne i sinperioden. Kyr som er feite ved kalving er mer utsatt for helse- og fruktbarhetsproblemer 
  • Grovfôr med lite energi og mye fiber er viktig for å styre/ha kontroll på fôropptaket i sintiden
  • Gi mineraltilskudd
  • En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

mars 23, 2011 at 8:29 pm Legg igjen en kommentar

Godt utvikla kviger er viktig for avdrått, men de må ikke bli for feite

Av Harald

Jeg vil gjerne komme med en oppfølging av innlegget til Bozena. Store og godt utvikla kviger ved kalving er en viktig utgangspunkt for å få en høy avdrått på førstekalvskyrne. I TINE anbefaler vi derfor en innkalvingsvekt på 560 kg ved en innkalvingsalder på 24 mnd. Det betyr at ei kvige i gjennomsnitt bør ha en tilvekst på 720 gram/dag. Et viktig spørsmål er imidlertid om tilveksten bør være forskjellig gjennom oppdrettsperioden. Tidligere anbefalinger har vært at tilveksten ikke må være for høy (550-650 gram/dag) i den prepubertale fasen (3 mnd – 12 mnd alder) da det kan gå utover etableringen av kjertelvev i juret. Nye forsøk har imidlertid kommet frem til at tilveksten i denne perioden gjerne kan være høyere, og at det faktisk er en forutsetning dersom man skal nå en innkalvingsvekt på 560 kg. Det er nemlig slik at tilveksten bør styres slik at den er høy i første fase av oppdrettsperioden og lavere inn mot kalving for å unngå at kvigene blir for feite. Figur 1 viser etter min mening en ideell vektutvikling hos kviger som skal bli 560 kg ved 24 mnd.

Figur 1. Vektutvikling for kvige som skal veie 560 kg ved 24 mnd

Med utgangspunkt i Figur 1 viser Figur 2 anbefalte tilvekster for ulike aldersintervaller. Når kvigene blir 16-17 mnd må tilveksten styres ned for å unngå at de blir for feite inn mot kalving. Et problem i denne perioden er at fôropptakskapsiteten er vesentlig høyere enn det som trengs for å vokse 550-650 gram/dag.

Figur 2. Anbefalt tilvekst hos kviger ved forskjellig alder

Feite kviger ved kalving har vist seg å ha dårligere fruktbarhet i første laktasjon, noe som er vist i Tabell 1. Resultatene er fra et forsøk (Carson et al., 2002) hvor kvigene hadde forskjellig vekt og hold ved kalving. Kvigene som var tyngst ved kalving hadde det høyeste holdpoenget (skala 1-5) og de hadde også det høyeste holdtapet etter kalving. Det resulterte i en høyere mjølkeytelse, men samtidig også en dårligere fruktbarhet. Holdtapet for gruppa med det høyeste holdet ved kalving var større enn det vi anbefaler (0,6-1,0).

Tabell 1. Effekt av vekt og hold ved kalving på fruktbarhet og mjølkeytelse (etter Carson et al., 2002)

En optimal fôringsstrategi for god fruktbarhet må derfor først og fremst sees i sammenheng med størrelsen og hvor lenge kyrne er i negativ energibalanse. Hold nivået i seg selv har mindre effekt på fruktbarheten, men det er endringen i hold fra kalving og fram til bedekking som har avgjørende betydning. I praksis betyr det å ha en fôringsstrategi som gir kontroll på kvigenes endring i hold både i slutten av oppdrettsperioden og i første del av laktasjonen.

Et vellykket kvigeoppdrettet krever derfor at man har en bevist plan for både innkalvingsalder og vekt og at man er bevist på at tilveksten må være forskjellig gjennom oppdrettsperioden. I Topp Team Fôring har vi for tiden full fokus på kvigeoppdrettet og vi er i full gang med utarbeiding av forskjellig informasjonsmateriell og forslag til fôrplaner som vi vil presentere i løpet av våren. Har du kommentarer til oppdrett av kviger tar vi gjerne i mot synspunkter på bloggen

april 6, 2010 at 8:08 pm 5 kommentarer

Hva kan årsutskriften fortelle oss om fôringen?

Av Ann Turi

Kukontrollen inneholder store mengder informasjon om den enkelte besetning, og der er mange resultater som kan linkes opp mot hvordan fôringen i bestningen fungerer.

Årsutskriften fra kukontrollen er et sammendrag av registreringene som blir gjort gjennom året, og vi skal her se litt på  hva denne kan fortelle oss om hvordan fôringen har fungert i året som gikk.

Kvotefylling, avdrått og melkekvalitet

Kg melk pr årsku – er denne som ønsket/forventet? Klarer du å fylle kvota? NRF-kua har et potensiale til å produsere 10.000 kg melk pr år (og kanskje ennå mer enn det), og om man gjennom avlsarbeidet har lagt til rette for at det genetiske potensialet i kua er til stede, er det først og fremst fôringen som styrer ytelsen. I KK får man også oppgitt ytelsen pr årsku som kg EKM (energikorrigert melk). Dette vil si at ytelsen i kg melk er korrigert ut i fra TS-innholdet i melka, og kg EKM bør i utgangspunktet være høgere enn kg melk. Lav EKM tyder på et TS-innhold i melka som ligger under normalområdet. (Man skal være oppmerksom på at stort fettavvik (forskjell i fett% mellom kukontrollprøvene og tankprøvene) gir feil i beregnigen av energikorrigert melk). TS-innholdet i melka får man oppgitt både under ”Avdrått i kontrollen” og under Meierileveranse”. Normalområdet er for fett 3,9-4,0 og for protein 3,2. Produksjonen av TS i melka er kompleks, men i grove trekk kan man si at det er grovfôret (innholdet og kvaliteten på NDF) som styrer produksjonen av melkefett, mens det er AAT- og energitilgangen som styrer produksjonen av melkeprotein.

Melka analyseres også for andre verdier som kan fortelle oss noe om fôringen, og da spesielet urea og frie fettsyrer. Urea kan brukes som et mål på om fôringa er riktig balansert med hensyn til energi- og proteinforsyningen, og ureaverdier i området mellom 3 og 6 mmol/l regnes som normale. Verdier under 3 kan tyde på at fôrrasjonen har negativ PBV (dvs lite nedbrytbart protein i vom), mens verdier over 6 kan tyde på at fôrrasjonen inneholder unødvendig mye protein, for lite energi eller en kombinasjon av disse to. Både lavere og høgere ureaverdier enn det som er anbefalt normalområde, kan ha negativ innvirkning på produksjon, fruktbarhet og helse. Frie fettsyrer (FFS) i melk er et indirekte mål på om melka har besk/harsk smak. Elitemelksgrensa for FFS er på 1,1 (fra 1.mai 2010 vil denne grensa være 0,9). Det er flere forhold som kan påvirke FFS, men underfôring med energi er antakeligvis den viktigste årsaken til høge frie fettsyrer.

Helse og fruktbarhet

Ketose og melkefeber er to produksjonssykdommer som er direkte relatert til fôringen. Ketose er en stoffskiftelidelse hos melkeku som skyldes sterk nedbryting av fett og lavt innhold av glukose i blodet i første delen av laktasjonen. Kuas hold ved kalving (feite dyr er mer utsatt) og passe rask opptrapping av fôringen etter kalving er de to viktigste faktorene i forhold til forebygging av ketose. Melkefeber opptrer først og fremst i tiden rundt kalving, og er en stoffskiftelidelse som kommer av at kalsiumkonsentrasjonen i blodet blir for lav. Også for melkefeber vil riktig hold være en viktig faktor i forhold til forebygging. I tillegg er fôringen i sinperioden avgjørende, og da spesielt balansering av mineraler i fôrrasjonen (kation/anion-balansen og tilgangen på magnesium).

Fruktbarhet og fôring er relatert til hverandre, og ved å se på ant omløp (ikke omløps-prosent), måneder mellom kalvingene, FS-tallet og behandlinger for brunstproblemer kan vi se om det er problemer med fruktbarheten i besetningen. Ved å se på fruktbarhetsproblemene opp mot resultatene for bl.a FFS, urea, ytelse, helsestatus og hold på dyrene kan vi avgjøre om problemet er fôringsbetinget.

Under fruktbarhet får vi også oppgitt alder ved første kalving, noe som kan gi oss en pekepinn på kvigeoppdrettet i besetningen (høg innkalvingsalder kan tyde på lav tilvekst). For mer info om kvigefôring og tilvekst på kviger henviser jeg til tidligere blogg av Hege Overein.

Slakteresultat

Slakteresultatene gir oss grunnlag for å vurdere resultatene i okseoppdrettet, og også for oksene er fôringen en av de viktigste faktorene for å lykkes. Både tilvekst/slaktevekt og fettklassifiseringen forteller oss om fôringen har fungert ut i fra de målene som er satt.

Men slakteresultatene kan også fortelle oss noe om fôringen av kyr og kviger. Fettklassifiseringe på kyr som er slakta kan gi oss informasjon om det generelle holdet i besetningen, og om det er slaktet kviger kan disse resultatene gi oss en indikasjon på kvigefôringen (forutsetter at de kvigene som er slakta er representativ for resten av kvigeoppdrettet). 

Fôring

Det er en egen bolke på årsutskriften som omhandler fôring, og flere produsenter (og rådgivere) er nok vant til å bruke FEm kr.fôr pr 100 kg EKM som et mål på fôringen i besetningen. Det man skal være oppmerksom på, er at dette er et tall som baserer seg på den beregna kg EKM pr årsku og de kraftfôrmengdene som registreres inn sammen med melkeveiingen. Som tidligere nevnt, så vil kg EKM være feil om der er et fettavvik mellom KK-prøvene og tankprøven. I tillegg kan mengden kraftfôr som rapporteres inn i KK være feil på grunn av f.eks manglende kalibrering av tildelingsutstyr for kraftfôr (evt manuell tildeling med tilhørende ”trynefakor”) eller ved at det rapporteres i kg kr.fôr og det er forskjell mellom kg og FEm (1 kg kraftfôr inneholder mer eller mindre enn 1 FEm. Dette er noe som vi nå kan ta hensyn til ved innrapportering). Begge disse forholdene vil utgjøre en usikkerhet i forhold til forbruket av kraftfôr pr 100 kg EKM. For å se på effektiviteten i fôringen, vil jeg heller anbefale at det beregnes en fôreffektivitet med bakgrunn i det faktiske fôrfôrbruket og ytelsen i besetningen.

Kort oppsummert så er fôringen en viktig faktor for de fleste forholdene i melkeproduksjonen, og en balansert og tilpasset fôring er derfor avgjørende for å oppnå gode resultater og dermed også god økonomi.

mars 10, 2010 at 7:25 pm Legg igjen en kommentar

Kation-anion differansen i fôret. Virkning på syre-base forholdene i kroppen

Av Harald

I et tidligere innlegg har jeg fokusert på sammenhengene mellom fôring og fruktbarhet. Jørn og Tomas har i sine kommentarer til innlegget tatt opp betydningen av mineraler. Årsaken er at kroppens mineralbalanse har stor betydning for pH i blodet og dette har igjen blitt satt i sammenheng med forhold som mjølkefeber, tilbakeholdt etterbyrd og fruktbarhet. Tomas har i sin kommentar en interessant betrakting i forholdt til fruktbarhetsproblemer når han beskriver at kyrne viser tydelig brunst, men at det ser ut til at egget enten ikke blir befruktet eller fester seg. Det kan ha sammenheng med pH i børen, noe Jørn også er inne på når han omtaler mineralene kalium og natrium. Surgjørende fôrrasjoner har vist seg å være effektive for å forebygge mjølkefeber og da disse rasjonene reduserer pH i blodet og dermed påvirker flere sentrale hormoner som regulerer kroppens kalsiumomsetting. Nyere forsøk har vist at det er en sammenheng mellom pH i blodet og pH i ulike sekreter i børen og at det kan han sammenheng med fruktbarheten.

Kroppens syre-base regulering

            Blodets pH er bestemt av kroppens syre-base regulering og pH måles som konsentrasjonen av H+ ioner i kroppsvæskene. Vann er den viktigste bestanddelen i kroppsvæskene, hvor blodet igjen er en av de dominerende. I alle vannløsninger og i kroppen som helhet er det krav til elektronøytralitet. Det vil si at det er like mange positive som negative ladninger til stede. I rent vann er antall H+ (syre) og OH (base) like stort (likevekt). Når vi tilfører elektrolytter til vann, for eksempel mineraler, påvirkes likevekten for vannet avhengig av differansen mellom antallet positive (kationer) eller negative (anioner) ioner som dannes. En løsning av et salt som f.eks. natriumklorid (koksalt; NaCL) vil ikke påvirke pH i løsningen fordi det gir opphav til nøyaktig like mange positive (Na+) og negative ioner (CL). Tilsetter vi imidlertid et salt bestående av natrium og eddiksyre som kalles natruimacetat (NaAcetat) vil det bli dannet flere Na+ ioner enn negative acetat ioner fordi ikke alle acetationene løser (dissosierer) seg til negative ioner, men heller binder til seg noen H+ ioner som finnes i vannet. H+ ionene kan komme fra vann og det fører til at det dannes et overskudd av OH ioner noe som fører til at pH i løsningen øker (blir basisk). Sammenlignet med saltsyre (HCl) er eddiksyre en svak syre og både i fôret og i forbindelse med vomgjæringa dannes det mange svake syrer (eddiksyre, propionsyre, smørsyre. Kationer og anioner som dissosierer (løses) fullstendig kalles sterke ioner, og et eksempel på et sterkt anion er kloridionet i HCl som dissosierer fullstendig i H+ og Cl.

            I blod er pH vanligvis 7,4. Syrebalansen i kroppen og dermed også i blodet reguleres av to organer, nemlig lungene og nyrene. Lungene er viktig for opptak av oksygen og fjening av karbondioksid (CO2), mens nyrene er viktig i forbindelse med utskillelsen av salter (ioner) i urinen. I forbindelse med omsettingen av næringsstoffer i kroppens celler dannes det store mengder CO2 som kroppen må kvitte seg med via lungene. Men før CO2 kan utåndes gjennom lungene må den transporteres til lungene via blodet. Denne transporten skjer i de røde blodlegemene ved at CO2 reagerer med vann (H2O) og danner kullsyre (H2CO3). I de røde blodlegemene er det følgene likevekt:

            H2O + C02   <—->   H2CO3  <—->   H+ + HCO3

Når vi puster ut CO2 vil reaksjonen i ligningen over gå mot venstre. Det betyr at H+ ionene reagerer med HCO3 og til slutt omdannes til CO2. Det gjør at blodet blir mindre surt ved at det blir færre H+ ioner i blodet. Dersom det skjer en økt konsentrasjon av H+ ioner i blodet vil det kompenseres ved at vi øker pusten og dermed slipper ut mer CO2. Dermed vil reaksjonen i ligningen ovenfor igjen gå mot venstre. Nyrene regulerer innholdet av syrer og baser i kroppen ved å skille ut en urin som er sur (pH < 7,4) når kroppen er utsatt for en syrebelastning og en basisk urin (pH > 7,4) når det er et overskudd av OH ioner i kroppen.

Konsentrasjonen av CO2 og ulike næringsstoffer i blodet er sterkt regulert gjennom ulike mekanismer, bla ved hjelp av ulike hormoner som styrer opptaket av næringsstoffer i vev og organer. Det betyr at det først og fremst er differansen mellom sterke kationer og anioner i fôret som har betydning for pH i blod og urin. Denne ionedifferansen som ofte kalles cation-anion difference (CAD) beregnes fra fôrrasjonens innhold (g/kg TS) av Na, kalium(K), Cl og svovel (S). I NorFor og TINE OptiFôr bruker vi følgende ligning:

  CAD=((K/39,1)+Na/23,9))-((Cl/35,5)+(S/16))

CAD i fôret utrykkes i milliekvivalenter (mEkv) per kg tørrstoff. Årsaken til at disse fire elementene er så dominerende for syre-base balansen er et de finnes i relativt høye konsentrasjoner i våre vanligste fôrmidler. Spesielt gjelder det K som vi finner høye konsentrasjoner og store variasjoner av i gras (10 – 40 g/kg tørrstoff). I tillegger har disse mineralelementene en høy tilgjengelighet i fôret og suges raskt opp i blodet. Undersøkelser har vist at det er innholdet av K som varierer mest i gras og spesielt i situasjoner hvor det er gode kaliumreserver i jorda og der hvor det benyttes mye husdyrgjødel på eng kan vi finne et høyt innhold. Et problem er at gras kan ta opp mer K enn det som trengs til planteveksten. Når innholdet av K i gras overstiger 20-24 g/kg tørrstoff er det vanskelig å forebygge mjølkefeber ved å prøve å kompensere med økt innhold av anioner (Cl og S) i fôrrasjonen. En viktig gjødselstrategi for å forebygge mjølkefeber er derfor å unngå høye K verdier i grovfôret.

CAD i fôr og pH i blod og urin

Hvis CAD verdien i en fôrrasjon er i nærheten av 0 vil pH i urin være omlag som pH i blod nemlig 7,4. Fôrrasjoner til drøvtyggere, som vanligvis har en høy andel grovfôr, har vanligvis et overskudd av K og Na enn Cl og S. Kroppen vil imidlertid hele tiden prøve å oppnå en elektronnøytralitet og siden det er høyere opptak av kationer enn anioner fra fôret betyr det at det må være andre anioner i kroppen, og det er blant annet HCO3 som dannes i forbindelse med omsettingen av ulike næringsstoffer i kroppen. Gjennom urin vil kroppen skille ut et overskuddet av K+ og Na+ med HCO3 og dermed opprettholde en nøytral pH i blodet, mens pH i urinen blir basisk. Normal pH i urin hos ei lakterende mjølkeku er derfor i intervallet 7,8 til 8,2. En effektiv metode for å forebygge mjølkefeber er å gi ekstra tilskudd av anion salter i sinperioden. Aktuelle salter er magnesiumklorid eller magnesiumsulfat. I en sinkurasjon bør CAD verdien være minus 150 til minus 100 mEkv. Hos lakterende kyr er den optimale CAD verdien pluss 250-400 mEkv. Et problem med anionsaltene er at de har dårlig smaklighet og opptaket kan derfor bli for dårlig for at det kan ha en forebyggende effekt på mjølkefeber. Et annen mulighet er å gi tilskudd av saltsyre (HCl) på fôret. For tiden driver vi utprøving med dette og ulike mineralsalter. For å kontrollere om ekstra tilskudd av anioner har gitt en god forebyggende virkning på mjølkefeber kan man måle pH i urin den siste uka før forventet kalving. Målet er å oppnå en pH i urin mellom 6,2 og 6.8. Hvis pH kommer under 6.0 er det en risiko for forsurning av kroppen og det må unngås. For de som av erfaring vet at de har kyr i risikosonen for mjølkefeber anbefaler jeg at de får målt pH i urin 1-2 uker før kalving for å sjekke sinkurasjonen.

I dette innlegget har jeg prøvd å gi et svar på spørsmålet fra Jørn, men som dere skjønner er det et vanskelig tema. Vanskelige spørsmål krever ofte vanskelige svar. Dette temaet er også en av årsakene til at jeg anbefalte Tomas å gi ekstra tilskudd av ei magnesiumrik mineralblanding for å prøve å senke pH i børen. De testene han har gjort viser en pH på 7,7. Det tyder på at han har fått en virkning og at han bør prøve denne strategien videre til neste insemineringsrunde. Dersom leserne av bloggen synes dette temaet er interessant kan jeg gjerne skrive et senere innlegg hvor temaet er forebygging av mjølkefeber og tilbakeholdt etterbyrd.

januar 17, 2010 at 10:11 pm 10 kommentarer

Fôring og fruktbarhet

Av Harald

Godt nytt år til alle lesere av bloggen!

Fra Tomas har jeg fått et viktig spørsmål omkring fôring og fruktbarhet som jeg veldig gjerne kommenterer. I Buskap nr 1 i 2009 skrev jeg om dette temaet, men jeg gjentar gjerne noen av hovedpunktene her. Det er først og fremst to fôringsmessige forhold som er satt i sammenheng med dårlig fruktbarhet. Det er sterk energimobilisering i første del av laktasjonen og en fôrrasjon med høy PBV. Sannsynligvis er det en kombinasjon av disse to faktorene som gir den største negative effekten. En høy PBV og samtidig en god energiforsyning behøver derfor ikke gi en negativ effekt på fruktbarheten. Dårligere fruktbarhet er observert når urea i mjølk kommer over 7,3-7,5 mmol/L. Av andre fôringsrelaterte faktorer som har vist seg å ha betydning er god glukoseforsyning viktig. En forbedra glukoseforskyning i begynnelsen av laktasjonen kan man oppnå ved å velge kraftfôrblandinger som har stivelseskilder som er motstandsdyktig mot nedbryting i vomma. Slike stivelseskilder er først og fremst mais og durra. Kraftfôrblandinger med en høy andel av disse råvarene har også en lavere vombelastning (se et tidligere innlegg på bloggen om sur vom) og vil derfor indirekte være gunstig for å sikre en bedre energiforsyning i begynnelsen av laktasjonen ved å forebygge sur vom. For de som ønsker høy ytelse og som samtidig har erfaringer med dårligere fruktbarhet hos kyrne vil jeg ha valgt en energirik kraftfôrblanding med en lav vombelastning. Studer derfor innleggsedlene for innhold av råvarer i kraftfôrblandingene. Beregninger som jeg tidligere har gjort viser til dels store forskjeller mellom kraftfôrblandingene i vombelastning. Ved siden av riktig kraftfôrblanding er det viktig å tilpasse kraftfôrnivået til grovfôrkvaliteten og ønska ytelsesnivå. Det er godt dokumentert at et høyt holdpoeng (>4) ved kalving fører til et høyt holdtap i påfølgende laktasjon, og at det fører til en dårligere fruktbarhet. For å unngå et høyt holdtap bør holdet ved kalving ikke overstige 3,5 poeng. Deretter er det viktig å velge riktig fôringsstrategi i første del av laktasjonen som ikke gir for stort holdtap. I praksis betyr det at holdtapet de første 6-7 ukene ikke bør overstige 0,5 poeng. I TINE OptiFôr legges det opp til en fôringsstrategi med styrt energimobilisering de første 80 dagene av laktasjonen (Figur 1).

Figur 1. Styring av energibalansen i første del av laktasjonen i TINE OptiFôr

Denne strategien innebærer en moderat underfôring for å unngå for stort holdtap (om lag 7 % underfôring på dag 20). Eksempelvis vil en fôring etter standard laktasjonskurve og en avdrått på 8500 gi et holdtapet de første 80 dagene på 0,35 poeng. Ved en avdrått på 10 000 kg blir det beregnede holdtapet 0,4 poeng. Det betyr at TINE OptiFôr legger opp til en fôringsstrategi i første del av laktasjonen som forebygger for høyt holdtap i den kritiske perioden frem til inseminering. Effekten av AAT på fruktbarheten er uklar. Det er imidlertid godt dokumentert at en høy AAT tilførsel stimulerer mjølkeytelsen i begynnelsen i laktasjonen ved at det stimulerer mobiliseringen av fett og dermed reduserer holdtapet (Figur 2). For å unngå for stort holdtap er det derfor viktig at man kombinerer en høy energi og AAT tilførsel dersom man ønsker økt avdrått og samtidig redusere risikoen for fruktbarhetsproblemer.  

Figur 2. Effekt av fôrrasjonens energi (Netto-Energi Laktasjon per kg tørrstoff) og AAT innhold på holdendringen de første 10 ukene av laktasjonen (Etter Schei et al., 2005)

 Et annet interessant tema i forhold til fôring og fruktbarhet er opptrappingshastigheten på kraftfôret de første dagene av laktasjonen. Som jeg har nevnt tidligere har vi nettopp gjennomført et større feltforsøk hvor dette er tema. For tiden pågår oppgjør av dette forsøket og vi vil presentere resultater fra forsøket så snart de er klare.

januar 4, 2010 at 9:18 pm 18 kommentarer

Velg riktig fôringsstrategi !

kumåltid_2Av Harald

Etter å ha jobbet 20 år med forskning og utvikling innen fôring og fôrmiddelvurdering på mjølkeku har jeg endelig innsett hvor stor betydning fôringsstrategien har for produksjonsresultatet. Det er fordi fôringsstrategien påvirker fôrutnyttelsen (se Buskap nr 7, 2009) og dermed hvor effektivt fôret blir omdannet til mjølk. Hva legger vi så i begrepet fôringsstrategi? For meg betyr det hvilket fôringsprinsipp vil følger (normfôring, fôring etter standard laktasjonskurve og fullfôr) og hvordan vi legger opp fôringa i ulike laktasjonsstadier (tørrperioden, første del av laktasjonen og midt-seinlaktasjonen). Tradisjonell normfôring bygger på prinsippet at vi fôrer etter kyrnes individuelle mjølkeytelse og at vi endrer kraftfôrmengden etter hvert som kyrne endrer ytelsen. Det betyr at det i hovedsak er kraftfôrmengden som bestemmer ytelsesutviklinga. Det andre fôringsprinsippet er fôring etter standard laktasjonskurve) (planlagt avdrått). Det betyr at vi planlegger fôringa ut fra en gitt laktasjonskurve, og kraftfôrmengden blir bestemt av ønsket avdråttsnivå og grovfôrkvaliteten. I tillegg skjer det en systematisk nedtrapping av kraftfôrmengden utover i laktasjonen. Når vi fôrer på denne måten blir det mer gruppefôring enn individuell fôring. Jeg anbefaler at man minst deler besetningen inn i tre grupper: førstekalvskyr, andrekalvskyr og eldre kyr.

            Min påstand er at tradisjonell normfôring er en defensiv måte å fôre på: ”veien blir til mens man går”. Fôring etter standard laktasjonskurve (planlagt avdrått) er derimot en offensiv fôring. Vi utfordrer kyrnes ytelse og grovfôrkapasitet, og fôringa vil hele tiden ligg et skritt foran ytelsen. Jeg har i flere artikler i Buskap argumentert og vist til de positive effektene av dette fôringsprinsippet (Buskap nr 2, 2003; Buskap nr 3, 2003; Buskap nr 4, 2004; Buskap nr 8, 2004). Likevel blir jeg ofte møtt med stor skepsis når jeg presenterer og argumenter for dette fôringsprinsippet. Hvorfor?

En av de største fôringsutfordringene i dagens mjølkeproduksjon er risikoen for feite kyr mot slutten av laktasjonen. Vi vet at det virker negativt på fôropptaket i påfølgende laktasjon og at det er negativt for fruktbarheten. Min påstand er at fôring etter planlagt avdrått også gir større mulighet for å regulere holdet til kyrne (se Buskap nr 6 og 7, 2009) og unngå at de blir for feite mot slutten av laktasjonen. Et aktuelt tema omkring fôring og feite kyr er AAT nivået i fôrrasjonen i midt og seinlaktasjonen. Vil det virke forebyggende? Det får vi ta opp som tema i bloggen ved en senere anledning.

            Vi har i disse dager avsluttet et større fôringsforsøk hvor vi primært har testet ulik opptrappingsstrategier for kraftfôr i begynnelsen av laktasjonen. Totalt har 30 besetninger vært med i forsøket og mange av disse har valgt å fôre etter planlagt avdrått. Vi venter med stor spenning på resultatene og de vil vi presentere på bloggen så snart de er klare.

november 4, 2009 at 2:37 pm 13 kommentarer


Arkiv