Er intensiveringen i mjølkeproduksjonen bærekraftig?

Av Åse

Dette er temaet på eit stort fagmøte med politisk paneldebatt i Oslo 19.mars, som Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap på NMBU, NILF, TINE, Geno, NFK og Nortura inviterer til. Interessa for temaet både hjå rådgjevarar, bønder, forskarar og politikarar er tydelegvis stor. Møtet har plass til 200 deltakarar og dette er fullteikna, med venteliste i tillegg. Eg er av dei heldige som skal dit.

I fagmøtet vil forskarane i prosjektet «Strategier i mjølk- og kjøttproduksjonen på storfe» legge fram resultat av studiane om konsekvenser av fortsatt auke i mjølkeytelsen hjå kyrne. I invitasjonen til fagmøtet er dette oppsummert slik:

1. Økt forbruk av kraftfôr, og følgelig økt arealbehov til korndyrking
2. Sterk økning i importbehov av proteinkraftfôr (soya) og mindre behov for areal til grovfôrdyrking med totaleffekt: Betydelig økt avhengighet av jordbruksarealer på andre kontinenter for nasjonal matproduksjon
3. Redusert evne til å øke mjølkeproduksjonen i takt med befolkningsøkningen på en bærekraftig måte
4. Vesentlig mindre kjøtt fra mjølkekupopulasjonen, og betydelig økt importbehov av storfekjøtt hvis ikke antall ammekyr øker raskt
5. Negative miljøeffekter

Ut frå programmet å døme blir det fokus både på fôrressursar, klimagassar og andre miljøeffekter, økonomiske konsekvensar og sjølvsagt vegen vidare for norsk mjølkeproduksjon.

Som TINE-rådgjevar er hovudfokus å bidra til optimalisering av drifta med tanke på best mogleg økonomi for den enkelte bonde. Politikarane har ansvaret for å utforme virkemiddelbruken slik at bondens rammevilkår stimulerer til å drive garden på ein bærekraftig måte ut frå samfunnsøkonomisk og miljømessig vurdering. Ser dei alle samanhengane ? Auka avdrått og reduseret kutal gjer at vi er nede på rundt 75 % norskprodusert storfekjøtt nå. Dette samsvarar dårleg med Landbruks- og matmeldinga, som bl.a. slår fast at matproduksjon skal aukast i takt med befolkningsveksten. Harald Volden har berekna at 84 % av mjølka vår blir produert på norsk fôr (grovfôret pluss 63 % norskproduserte råvarer i kraftfôret). Er dette for lågt ?

Utbygging av fjøs dreier seg nå mest om robotfjøs, og dei fleste ynskjer naturleg nok å utnytte kapaisteten til roboten. Dermed vil ein stadig større del av norske kyr vera i buskapar med 60-70 kyr. Sidan det også er relativt enkelt å skaffe seg meire kvote, vil mange mjølkebønder finne det lønsamt å satse på høg avdrått. Og vi greier tydelegvis å fôre så godt at avdråtten aukar fort, jfr. figuren med tal frå Kukontrollen dei siste 10 åra. Dermed treng Norge færre mjølkekyr enn før sjølv om vi har ei stabil totalmengde på rundt 1500 mill. liter per år. Og dermed blir det færre kalvar til kjøttproduksjon.

Kva er eigentleg det idêelle avdråttsnivået i Norge ? Dette fagmøtet blir forhåpentlegvis lærerikt både for politikarane og alle andre som har fått plass.

Betre tilvekst dess meire tankmjølk kalvane får ?

Av Åse

Både på fôringskurs i kjøttproduksjon og på gruppemøter med EK-gjennomgang blir det ofte diskusjon om kalvane veks betre dess meire tankmjølk dei får.  Kalvane skal utan tvil ha ”skikkeleg” mjølk i starten, og ein god kollega i Nortura seier alltid at småkalvane skal ha minst 100 liter tankmjølk. Med fem-seks liter om dagen blir dette nok til knapt tre veker.  Mjølka må gjerne vera syrna, iallfall frå kalven er ei veke gamal.  Men etter tre veker bør vi kunne gå gradvis over til mjølkeerstatning, dersom tankmjølka trengs for å fylle kvota.  Unntaket er økologisk drift som har forbod mot mjølkeerstatning.

 Det er ikkje så lett å finne svar på spørsmålet i overskrifta ut frå opplysningar i kukontrollen eller i TINE Effektivitetsanalyse.  Men sidan eg er nysgjerrig på det meste innan fôring og økonomi, prøvde eg meg ein gong på ei samanstilling av tal frå EK (heile landet 2008).  EK har informasjon om bruk av tankmjølk totalt til kalvane, antal kalvar i buskapen og alle resultat i oksekjøtt-produksjonen. Eg plotta slaktetilveksten mot liter tankmjølk pr. kalv, og fekk denne figuren: 

Det ser ikkje ut til at mest tankmjølk pr. kalv gjev klart best tilvekst på oksane. ”Kjøtt – fôr” (kr pr. kg slakt) kunne sjå ut til å vera lågast hjå dei som brukte aller minst og aller mest tankmjølk, og desse hadde brukt mest kraftfôr pr. kg slakt. 

 Helst skulle eg ha sett på sum mjølk pr. kalv (tankmjølk + mjølkeerstatning), men heller ikkje EK-statistikken gjev gode data om det. Eg reknar med at dei som brukar  minst tankmjølk skøyter på med ”pulvermjølk” slik at kalvane får 5-6 liter fram til minst 6 – 8 vekers alder.  Eller til dei et ca. 1 kg kraftfôr pr. dag.

 Og kvifor er det ikkje opplagt at mest mogleg mjølk er best ?  Kalvane blir kanskje så mette av all mjølka at interessa for å eta kraftfôr blir redusert. Det er fyrst og fremst kraftfôropptaket som gjer at dei utviklar seg til gode drøvtyggarar.  Når mjølka blir utkutta har kalvar som har lært å eta mykje kraftfôr ein klar fordel fordi dei både likar og fordøyer kraftfôret godt.

Eg forventar ingen stor aktivitet på bloggen nå midtsommars, men artig viss nokon av lesarane hiver seg på og fortel om eigne erfaringar !

Sluttseminar ”Mer og bedre grovfôr”

Av Ingunn

Fredag 12.februar var vi på slutt-seminar for prosjektet ”Mer og bedre grovfôr som basis for norsk kjøtt- og mjølkeproduksjon”. Ifølge IHA’s hjemmeside så har prosjektet hatt som hovedmål å finne ut hvordan en med godt økonomisk utbytte kan utnytte grovfôr med høy potensiell næringsverdi i kjøtt- og mjølkeproduksjonen uten at det går på bekostning av dyras helse og velferd og viktige miljømål for norsk landbruksproduksjon. Prosjektet har gått over 5 år, og det har i den tiden blitt sett på effekten av grovfôrkvalitet til både på mjølkekyr, okser, sau og geit. Mer om prosjektet og lenker til presentasjonene finner du her….. På seminaret ble det gitt en presentasjon av de viktigste resultatene fra prosjektet. Vi synes resultatene var spennende, og at det er viktig å formidle de videre her på bloggen. Vi vil derfor skrive litt fra noen av resultatene som ble lagt frem, og starter med innlegget til Egil Prestløkken (FKF/IHA) og medforfatter Torstein Garmo (IHA). Her ble det fortalte om opplegget for høstinga og hvordan en oppnådde de ulike surfôrkvalitetene. Innlegget hadde tittelen:

Høsting av gras av ulike kvaliteter til produksjonsforsøk

Bakgrunnen for prosjektet er at en mener at drøvtyggere har potensial til større grovfôropptak enn det som blir utnyttet i dag. Den viktigste faktoren som påvirker opptakskapasiteten av surfôr er fordøyeligheten av organisk stoff og da spesielt fiber (NDF). En høg fordøyelighet av NDF og andre næringsstoff forklarer i stor grad hvorfor tidlig høsta surfôr gir et høyere fôropptak enn om surfôret blir høsta t.d. to uker senere. For at opptakskapasiteten skal utnyttes er det imidlertid behov for en vesentlig bedring i surfôrkvaliteten i forhold til det som er gjennomsnitt for surfôret i dag. Spørsmålet er om det vil være lønnsomt å ha en større andel av surfôr i rasjonen ved å øke kvaliteten gjennom høsting av gras og kløver på svært tidlige utviklingstrinn. For å øke opptakskapasiteten ble det lagt opp til et regime med tre surfôrkvaliteter med ulike høstetider; svært tidlig høsta, tidlig høsta og normalt høsta.

Grashøstinga ble gjort både i 2005 (2 høstinger), 2006 (3 høstinger) og 2007 (3 høstinger). Det ble brukt en blandingseng av timotei (60 %), engsvingel (30 %) og rødkløver (10 %). Høstetida ble vurdert ut fra utviklingsstadiet til timotei. Graset ble slått til rundballer og tørket mellom 2 og 22 timer. Det ble brukt GrasAAT Lacto som tilsetingsmiddel.

Høstinga gikk bra alle tre årene. Selv om en hadde mye fôr med lavt tørrstoff, og grovfôret var fiberfattig og proteinrikt, så oppnådde en ønsket gjæringskvalitet og fôrverdi alle tre årene. Høstedata og fôrverdi av surfôret i 2007 er vist i tabellen under. Avlingsmengden var som forventet mindre ved svært tidlig slått (H1) enn ved normal slått (H3). Mens en med H1 oppnådde i underkant av 60 % av avlingsmengda av H3 oppnådde en ved tidlig høsta (H2) fôr ca. 85 % av avlingsmengda. Det var relativt liten forskjell i fôrverdi mellom årene. Proteinet var opp mot 18 % i svært tidlig høsta fôr og nede i 10 % i normalt høsta fôr. Videre varierte NDF fra ca 40 til 60 %. Det svært tidlig høsta surfôret oppnådde en høy fôrverdi, ca 1 FEm/kg tørrstoff mens det som var normalt høsta var nede på 0,76 FEm/kg tørrstoff i 2007.

Høstetid	H1 22.-24. mai	H2 4.-6. juni	H3 13.juni
Avling (kg TS/daa)	335	521	625
MSW	2,30	2,94	3,23
Tørrstoff (g/kg)	253	242	246
Protein (g/kg TS)	179	135	102
NDF (g/kg) TS	399	524	594
FEm(/kg TS)	1,04	0,90	0,76

Det ble gjort fordøyelsesforsøk både på ku og sau, men det som ble presentert her var fra sau. Fordøyeligheten av organisk stoff og NDF for alle årene er vist i figurer på side 11 og 12 i presentasjonen. Som forventet viste utsatt høsting at fordøyeligheten ble redusert for alle næringsstoff.

Det ble konkludert med at høstinga av surfôret hadde gått som forventet og surfôrkvalitetene skulle egne seg godt for å studere i produksjonsforsøk på de ulike dyreslagene. I neste innlegg vil jeg presentere noen av resultatene som ble oppnådd på mjølkeku.