Grovfôrprøve – hvorfor og hvordan?

Av Ann Turi

Vi vet at fôret (både grovfôr og kraftfôr) utgjør den største variable kostnaden i melkeproduksjonen, og de fleste vil nok si seg enige i at det er dårlig økonomi både i overfôring og underfôring. En god næringsbalanse hos dyrene er viktig for at disse skal holde seg friske og produsere godt.

Grovfôrkvaliteten vil variere fra år til år og fra gård til gård, og derfor kan man ikke legge gjennomsnittsanalyser fra området til grunn for fôrplanleggingen sin. Næringsinnholdet i grovfôret avhenger bl.a av jordsmonn, artssammensetning, gjødsling, høstetidspunkt og været, og det er vanskelig å si noe sikkert om innholdet av energi, protein og NDF/iNDF i grovfôret uten en analyse. Om grovfôret ditt er dårligere enn du tror, vil dette kunne gi lavere ytelse enn forventa/ønska, lavere protein% i melka, sykdom (f.eks ketose) og dårlig fruktbarhet. Om grovfôret er bedre enn du tror, bruker du mest sannsynlig en del mer kraftfôr enn det som er nødvendig, og det utgjør mange unødvendig brukte kroner om hver ku får 1 kg kraftfôr for mye hver dag gjennom hele laktasjonen. En grovfôranalyse vil derfor være en lur investering når man skal vurdere hvilken type kraftfôr man bør velge, og ikke minst for å bestemme hvilke mengder kraftfôr man bør bruke, og analysen betaler seg i løpet av kort tid når man legger denne til grunn for valg av kraftfôrstrategi. En grovfôranalyse vil også være et nyttig verktøy for å planlegge neste års grovfôrsesong – hva har jeg gjort riktig og hva bør jeg gjøre annerledes?

Hvordan ta ut en representativ prøve?

Man bør vente til ca 6 uker etter slått før man tar ut prøve av ensilert fôr, da vil gjæringsprosessen være ferdig og fôret har blitt stabilt. Det beste er om man tar ut prøven med et prøvebor, og følgende anbefales for å få en mest mulig representativ prøve:

Surfôr fra rundball:

Ta ut 2-3 stikk i 2-3 rundballer. Det er en fordel om man tar ut prøven både øverst/nederst og ytterst/innerst i rundballen, fordi tørrstoffet kan variere på forskjellige steder i ballen. Bland prøven godt og ta ut 0,5-1 kg som pakkes i gjennomsiktig og tett plastpose.

Om man ikke har prøvebor kan man ta ut prøven over litt tid. Da tar man ut en liten prøve hver gang man åpner en ny rundballe. Prøvene fryses ned etter hvert, og sendes inn samlet når man har tatt prøve fra så mange baller som man ønsker.

Surfôr fra tårnsilo/plansilo:

Det bør tas ut 5-7 stikk med prøvebor forskjellige steder i siloen. Bland prøven godt og ta ut 0,5-1 kg som pakkes i gjennomsiktig og tett plastpose.

Om man ikke har tilgang på prøvebor, kan man ta ut prøve for hånd. Ta da en neve her og der rundt om i siloen, men pass på at det øverste laget er tatt bort først. Også her er det en fordel om man tar ut prøve over flere dager, evt før og etter uttak fra siloen.

Man bør ta ut minimum 1 prøve fra hver slått. Om slåtten er unnagjort i løpet av få dager, kan det holde med en samleprøve fra de ulike skiftene (om man legger i rundballer). Men om slåtten tar opptil flere uker, er det å anbefale at det tas ut en prøve fra det som ble først høstet og en prøve fra det som ble sist høstet. På det viset vet man i alle fall næringsinnholdet i det beste og det dårligste grovfôret. Om man har mange ulike skifter og velger å ta ut en blandingsprøve fra disse, evt om man tar ut en blandingsprøve av ulike slåtter, er det viktig at prøven fra de ulike skiftene/slåttene blir tatt ut med samme vektforhold som det som skal brukes ved fôring.  

Hvilken analyse bør man så velge?   

Som standardanalyse velger man «NIR – NorFôrpakke inkl FEm og opptaksindeks» (gjelder prøver som sendes til Eurofins). Denne gir oss de viktigste svarene i forhold til innholdet av tørrstoff, energi, protein, NDF (fiber), pH med mer, og i denne analysepakken får du også en indikasjon på hvordan gjæringa har gått. Dette er et minimum av parameter som vi trenger for å gjøre en vellykket fôrplanlegging.

Om man ønsker et mer nøyaktig svar på innholdet av gjæringsprodukter i surfôret, kan man også velge å få analysert for gjæringskvalitet. Da får man svar på om gjæringen har gått som ønsket, om man har unngått smørsyregjæring og hvor mye av proteinet som har blitt brutt ned i gjæringsprosessen. Gjæringskvaliteten i surfôret påvirker smakeligheten på fôret, og smakeligheten er viktig i forhold til fôropptaket. En gjæringsanalyse vil også kunne gi nyttig informasjon i forhold til om man har brukt riktig mengde/type ensileringsmiddel.

I tillegg har man analysepakker for mineraler og anion-kationbalanse, samt for hygienisk kvalitet på fôret. De førstnevnte er mest aktuell i besetninger med f.eks mye melkefeber eller andre sykdommer/problemer som kan relateres til mineralbalansen, mens den sistnevnte kan være aktuell om man har veldig tørt og/eller grovt fôr hvor muggdannelse lett kan forekomme. Hygieneanalysen kan også være nyttig i situasjoner hvor sporer i melka har vært eller kan komme til å bli en utfordring. 

Uttak og innsending – hvem, hva, hvor?

Grovfôrprøver kan man ta ut selv eller få en rådgiver til å gjøre dette for seg. Om rådgiveren tar ut prøven, vil han/hun også være behjelpelig med utfylling av bestillingsskjemaet som må følge med prøven, samt innsendingen.

Om man velger å ta ut prøven selv, kan man få poser, bestillingsskjema og konvolutter til innsending ved å henvende seg til rådgiveren sin eller direkte hos Eurofins (www.eurofins.no), evt. FKRA (www.fkra.no).  Og husk: Det viktigste er ikke hvem som gjør jobben, men at det blir gjort!

Reklamer

Ensileringsmiddel – er det nødvendig?

Av Ann Turi

I skrivende stund er det fortsatt vinter utenfor vinduet, og selv om det føles som om det er lenge til sommer er her igjen, tilsier erfaringen at månedene fram mot den grønne årstiden går rasende fort. Så kanskje er det ikke så dumt å allerede nå reflektere litt over den kommende grovfôrsesongen.

Ensilering vil si konservering av vannrikt fôr uten lufttilgang. Fôret blir lagringsstabilt om vi klarer å senke pH, stenge ute oksygenet og hindre oppblomstring av uønska mikroorganismer, og konserveringsprosessen kan gjøres både med og uten tilsetning av ensileringsmidler. Formålet ved tilsetting av ensileringsmiddel i gras er å oppnå et lagringsstabilt fôr hvor mest mulig av næringen i plantene blir tatt vare på. Og det er ikke slik at bruk av ensileringsmiddel kan erstatte en god innhøstingsprosess, men vi kan dele inn i tre situasjoner hvor vi vet at ensileringsmiddel trengs:

• Når det er nødvendig får å hindre feilgjæring
• Når vi ønsker høgt fôropptak i intensiv husdyrproduksjon
• Når vi har et problem (f.eks sporer i melk, listeriose e.l.) eller når vi vil forsikre oss mot problemer

Jeg vil alltid anbefale ensileringsmiddel i tårn-, plan- og stakksilo selv under gode forhold fordi tapet blir så stort hvis det skulle gå galt. Og spesielt for følgende graskvaliteter  /ensileringsforhold er det alltid behov for ensileringsmiddel for å hindre feilgjæring:

• Svært fuktig, energi- og proteinrikt gras
• Ved fare for jordinnblanding
• Ved fare for innblanding av husdyrgjødsel

I rundballer er det noen situasjoner hvor man kan tørre å droppe ensileringsmiddel:

• I ekstensive produksjoner når det er gode ensileringsforhold
• Når graset er gammelt, næringsfattig og relativt tørt
• Ved sterk fortørking

 Mange får til et godt surfôr uten bruk av tilsetning, men det er gjort flere forsøk som viser en tydelig gevinst i form av høgere fôropptak ved bruk av ensileringsmiddel. Dette kommer av et høgere innhold av restsukker i gras som er tilsatt ensileringsmiddel, i tillegg til en bedre smakelighet pga lavere innhold av organiske syrer. Men det finnes mange ulike midler på markedet, og for å lykkes er det viktig at man vet hva man ønsker å oppnå før man velger middel. Om man velger feil middel, eller om man bruker det valgte midlet feil, kan man risikere å få motsatt effekt enn det som var tenkt.

 Men husk: Surfôret kan aldri bli bedre enn det graset som høstes på enga.

Tabell  1: Anbefalt bruksområde for ensileringsmiddel

 

Sinkufôring – grunnlaget for neste laktasjon

Av Ann Turi

Hvordan vi fôrer og steller sinkyrne har betydning for både melkeytelse, helse og fruktbarhet i den påfølgende laktasjonen. Utfordringen i mange besetninger er at sinkyrne blir for feite, og dessverre er sinkufôringen ofte også et litt «glemt» kapittel.

Den optimale lengden på sintiden er 6-8 uker. En kortere sintid enn dette vil gi en negativ effekt på melkeytelsen i den påfølgende laktasjonen, mens forsøk viser at en lengre sinperiode (10 uker) kan gi en liten ytelsengevinst. Dette siste forutsetter selvsagt at kyrne ikke blir feite før de skal kalve, og det vil vel også være et spørsmålet om den ekstra ytelsen kan forsvare kostnaden med å la kyrne stå borte en lengre periode.

Hva ønsker vi så å oppnå med sintiden? Fôringen i sinperioden skal dekke næringsbehovet til vedlikehold, drektighet og jurutvikling. Sinperioden skal være med på å forberede juret, så vel som kua, på å produsere melk igjen, og det grunnlaget vi legger i sintiden vil påvirke fôropptak og ytelse i kommende laktasjon. Av den grunn vil sintida også påvirke fôreffektivitet og produksjonsøkonomi. Gjennom sinperioden ønsker vi å minimere risikoen for infeksjoner og stoffskiftesykdommer, samt å forbereder kua på god fruktbarhet etter kalving. For de fleste vil det i tillegg være et mål å optimalisre fôrkostnadene og arbeidsforbruket i denne perioden.

Sinperioden kan deles inn i 3 perioder; avsiningsperioden, forberedelsesperioden og overgangsperioden. Avsiningsperioden varer i ca 1 uke, og i denne perioden er det viktig å ivareta jurhelsen. Forberedelsesperioden varer i 4-5 uker, og her er det viktig å oppnå et stabilt fôropptak og riktig næringstilførsel. Den siste perioden, overgangsperioden, varer fra ca 2 uker før kalving til og med 3 uker etter kalving. I denne perioden skal kua (og vommikrobene) vennes til en ny fôrrasjon, og det er viktig å ta hensyn til at fôropptaket går ned, samtidig som næringsbehovet øker. 

Den fôringsstrategien man velger i sintiden bør gi et stabilt fôropptak tilpasset kyrnes energibehov, og man bør unngå overfôring og økning av hold for kyr med holdpoeng over 3,5. Magre kyr (holdpoeng under 3 ved sining) bør legge på seg slik at de ligger på rundt 3,5 i hold ved kalving. Sinkyr har evne til å ta opp langt mer fôr enn det de har behov for, og ved fri tilgang på godt grovfôr vil dette lett gi en overfôringssituasjon. Fôrstyrken bør derfor reguleres med grovfôr med lav energikonsentrasjon, dvs seint slått grovfôr eller halm som gir mye struktur og lite energi (mindre enn 5,3 MJ/kg TS, tilsvarende ca 0,75 FEm/kg TS). Kyr som blir for feite vil akkumulere fett i leveren, noe som gjør at leverfunksjonen blir dårligere. Feite kyr vil også ha en økt risiko for helseproblemer (melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining) og på grunn av redusert fôropptak vil de også være i større fare for stort holdtap etter kalving med bl.a redusert fruktbarhet som konsekvens. Riktig mineralsammensetning er også viktig i fôrrasjonen til sinkyr, og det er speielt kalium, magnesium og selen man bør ha fokus på.

Hvordan skal man så få til en god sinkufôring i praksis? Sinkyrne krever et grovfôr med et lavere energiinnhold enn de kyrne som står i produksjon, og det vil derfor kreve at man har tilgang på grovfôr med ulike kvaliteter (energiinnhold). Grovfôrhånderingen vil nok også være avgjørende for mange, og det bør være enkelt å bruke ulike grovfôrkvaliteter samtidig for at dette skal bli gjennomført i praksis. Man må også ha mulighet og vilje til å gruppere dyrene. De fleste nye fjøsene bygges med egen sinkuavdeling, og på båsfjøs har man mulighet for å flytte dyr slik at man kan samle sinkyrne f.eks ved ene enden av fôrbrettet. Den største utfordringen blir nok i de løsdriftsfjøsene hvor man ikke har mulighet for å ta sinkyrne ut av melkekuavdelingen.

Så en liten oppsummering til slutt:

• Fôring og stell av sinkyrne har betydning for melkeytelse, helse og fruktbarhet i påfølgende laktasjon 
• Streb etter å holde et konstant hold på kyrne i sinperioden. Kyr som er feite ved kalving er mer utsatt for helse- og fruktbarhetsproblemer 
• Grovfôr med lite energi og mye fiber er viktig for å styre/ha kontroll på fôropptaket i sintiden
• Gi mineraltilskudd
• En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

Fjernstyring av melkerobot gir nye muligheter

Av Ann Turi og Cathinka

Valg av riktig fôringsstrategi i kombinasjon med internettbasert fjernstyring åpner en unik mulighet til å gi besetningen bedre og mer effektiv fôringsrådgiving enn tidligere.

Muligheten til å koble melkeroboten opp mot internett åpner døren for det vi kaller fjernrådgiving.

Gjennom internettoppkobling åpnes muligheten til å gi en bedre og mer effektiv fôringsoppfølging, og fjernstyring vil være et supplement til fôringsbesøk og jevnlig telefonkontakt. Fjernstyring gir deg som bonde mulighet til å la rådgiveren kople seg opp mot din PC og melkerobot via internett, uten at du behøver å være fysisk tilstede i fjøset. Ved å ta i bruk denne teknikken kan rådgiveren kontinuerlig følge opp og evaluere produksjonen, og kontrollere at dyreflyt, fôring og melking går som planlagt. Dette vil være viktig for å sikre at man oppnår de ønskede resultatene.

Topp Team Fôring har utarbeidet en fôringsstrategi for melkerobot. Denne er utarbeidet for å sikre en høy fôrutnyttelse gjennom hele laktasjonen, maksimere grovfôropptaket og gi en god utnyttelse av kyrnes genetiske kapasitet. En prinsippskisse av strategien er vist i Figur 1. De planlagte kraftfôrkurvene baserer seg på en økonomisk optimering av fôringen i TINE Optifôr med utgangspunkt i planlagt avdråttsnivå og en kjent grovfôrkvalitet. Nye beregninger må gjennomføres ved skifte av grovfôrkvalitet eller endringer i fôrmiks. Strategien er til enhver tid forankret i driftens økonomisk optimale avdråttsnivå. I blogginnlegget ”Fôringsstrategi i melkerobot” del 1 og del 2 kan du lese mer om fôringsstrategien.

Figur 1. Planlagte kraftfôrkurver basert på fôring etter standard laktasjonskurve.

Som en del av rådgiverens oppfølging, vil det gjennomføres målinger av fôreffektiviteten i melkeproduksjonen. Fôreffektivitet er en vurdering av hvordan energien og proteinet i fôret blir utnyttet til omdanning av husdyrprodukter som kjøtt og melk. I melkeproduksjonen måles fôreffektiviteten som hvor mye energikorrigert melk (EKM) man får igjen for hvert kilo tørrstoff med fôr som kyrne har tatt opp. I praksis betyr dette at det på de aktuelle dagene registreres både melkemengde og kraftfôrforbruk, samtidig som det utføres reelle målinger av grovfôropptaket.  For å oppnå sikrere verdier vil det bli tatt ut egne prøver for bestemmelse av tørrstoffinnholdet i grovfôret eller fullfôrmiksen. Fôropptaket bør veies i tre dager for å få et sikkert grunnlag for beregningene. I besetninger hvor det ikke er praktisk gjennomførbart med direkte måling, kan man bruke TINE Optifôr til å beregne grovfôropptaket og der igjennom beregne en alternativ fôreffektivitet. Figur 2 viser at det er stor variasjon i fôreffektivitet og dermed hvor mye melk man får igjen per ekstra kg kraftfôr innen en besetning. Dette illustrerer hvor viktig det er å ha et bevisst forhold til fôringen og at valget av riktig fôringsstrategi har betydning for produksjonsøkonomien. Se Buskap 6/09 og 7/09 for mer info om fôringsstrategi og fôreffektivitet.  

Figur 2. Eksempel på fôreffektivitet (EKM per kg TS) over tid i en besetning.

Praktisk erfaring så langt

Hvor lenge tilbudet om fjernrådgiving har vært tilgjengelig varierer i henhold til oppkoblingsmulighetene til de ulike typene melkerobot på markedet. Figur 3 viser produksjonskontrollen for melk i en besetning som har praktisert strategifôring i flere år. Den røde linjen i figuren viser laktasjonskurven for det planlagte avdråttsnivået på 9000 kg melk, og den blå linjen viser gjennomsnittlig melkeytelse for de eldre kyrne i besetningen.

Figur 3. Produksjonskontroll melk for eldre kyr i en besetning som har praktisert strategifôring i flere år.

Av tilbakemeldingene så langt, har vi fått signaler om at strategifôringen har resultert i økt avdrått og redusert kraftfôrforbruk, der dette har vært målet. Jevnlige fôreffektivitetsmålinger har først og fremst hatt en gunstig effekt i forhold til å oppnå ønsket hold på kyrne gjennom laktasjonen.

Tror du fjernstyring og bruk av strategifôring kan hjelpe deg som melkeprodusent inn i fremtiden? Det mener nemlig vi!

Hva kan årsutskriften fortelle oss om fôringen?

Av Ann Turi

Kukontrollen inneholder store mengder informasjon om den enkelte besetning, og der er mange resultater som kan linkes opp mot hvordan fôringen i bestningen fungerer.

Årsutskriften fra kukontrollen er et sammendrag av registreringene som blir gjort gjennom året, og vi skal her se litt på  hva denne kan fortelle oss om hvordan fôringen har fungert i året som gikk.

Kvotefylling, avdrått og melkekvalitet

Kg melk pr årsku – er denne som ønsket/forventet? Klarer du å fylle kvota? NRF-kua har et potensiale til å produsere 10.000 kg melk pr år (og kanskje ennå mer enn det), og om man gjennom avlsarbeidet har lagt til rette for at det genetiske potensialet i kua er til stede, er det først og fremst fôringen som styrer ytelsen. I KK får man også oppgitt ytelsen pr årsku som kg EKM (energikorrigert melk). Dette vil si at ytelsen i kg melk er korrigert ut i fra TS-innholdet i melka, og kg EKM bør i utgangspunktet være høgere enn kg melk. Lav EKM tyder på et TS-innhold i melka som ligger under normalområdet. (Man skal være oppmerksom på at stort fettavvik (forskjell i fett% mellom kukontrollprøvene og tankprøvene) gir feil i beregnigen av energikorrigert melk). TS-innholdet i melka får man oppgitt både under ”Avdrått i kontrollen” og under Meierileveranse”. Normalområdet er for fett 3,9-4,0 og for protein 3,2. Produksjonen av TS i melka er kompleks, men i grove trekk kan man si at det er grovfôret (innholdet og kvaliteten på NDF) som styrer produksjonen av melkefett, mens det er AAT- og energitilgangen som styrer produksjonen av melkeprotein.

Melka analyseres også for andre verdier som kan fortelle oss noe om fôringen, og da spesielet urea og frie fettsyrer. Urea kan brukes som et mål på om fôringa er riktig balansert med hensyn til energi- og proteinforsyningen, og ureaverdier i området mellom 3 og 6 mmol/l regnes som normale. Verdier under 3 kan tyde på at fôrrasjonen har negativ PBV (dvs lite nedbrytbart protein i vom), mens verdier over 6 kan tyde på at fôrrasjonen inneholder unødvendig mye protein, for lite energi eller en kombinasjon av disse to. Både lavere og høgere ureaverdier enn det som er anbefalt normalområde, kan ha negativ innvirkning på produksjon, fruktbarhet og helse. Frie fettsyrer (FFS) i melk er et indirekte mål på om melka har besk/harsk smak. Elitemelksgrensa for FFS er på 1,1 (fra 1.mai 2010 vil denne grensa være 0,9). Det er flere forhold som kan påvirke FFS, men underfôring med energi er antakeligvis den viktigste årsaken til høge frie fettsyrer.

Helse og fruktbarhet

Ketose og melkefeber er to produksjonssykdommer som er direkte relatert til fôringen. Ketose er en stoffskiftelidelse hos melkeku som skyldes sterk nedbryting av fett og lavt innhold av glukose i blodet i første delen av laktasjonen. Kuas hold ved kalving (feite dyr er mer utsatt) og passe rask opptrapping av fôringen etter kalving er de to viktigste faktorene i forhold til forebygging av ketose. Melkefeber opptrer først og fremst i tiden rundt kalving, og er en stoffskiftelidelse som kommer av at kalsiumkonsentrasjonen i blodet blir for lav. Også for melkefeber vil riktig hold være en viktig faktor i forhold til forebygging. I tillegg er fôringen i sinperioden avgjørende, og da spesielt balansering av mineraler i fôrrasjonen (kation/anion-balansen og tilgangen på magnesium).

Fruktbarhet og fôring er relatert til hverandre, og ved å se på ant omløp (ikke omløps-prosent), måneder mellom kalvingene, FS-tallet og behandlinger for brunstproblemer kan vi se om det er problemer med fruktbarheten i besetningen. Ved å se på fruktbarhetsproblemene opp mot resultatene for bl.a FFS, urea, ytelse, helsestatus og hold på dyrene kan vi avgjøre om problemet er fôringsbetinget.

Under fruktbarhet får vi også oppgitt alder ved første kalving, noe som kan gi oss en pekepinn på kvigeoppdrettet i besetningen (høg innkalvingsalder kan tyde på lav tilvekst). For mer info om kvigefôring og tilvekst på kviger henviser jeg til tidligere blogg av Hege Overein.

Slakteresultat

Slakteresultatene gir oss grunnlag for å vurdere resultatene i okseoppdrettet, og også for oksene er fôringen en av de viktigste faktorene for å lykkes. Både tilvekst/slaktevekt og fettklassifiseringen forteller oss om fôringen har fungert ut i fra de målene som er satt.

Men slakteresultatene kan også fortelle oss noe om fôringen av kyr og kviger. Fettklassifiseringe på kyr som er slakta kan gi oss informasjon om det generelle holdet i besetningen, og om det er slaktet kviger kan disse resultatene gi oss en indikasjon på kvigefôringen (forutsetter at de kvigene som er slakta er representativ for resten av kvigeoppdrettet). 

Fôring

Det er en egen bolke på årsutskriften som omhandler fôring, og flere produsenter (og rådgivere) er nok vant til å bruke FEm kr.fôr pr 100 kg EKM som et mål på fôringen i besetningen. Det man skal være oppmerksom på, er at dette er et tall som baserer seg på den beregna kg EKM pr årsku og de kraftfôrmengdene som registreres inn sammen med melkeveiingen. Som tidligere nevnt, så vil kg EKM være feil om der er et fettavvik mellom KK-prøvene og tankprøven. I tillegg kan mengden kraftfôr som rapporteres inn i KK være feil på grunn av f.eks manglende kalibrering av tildelingsutstyr for kraftfôr (evt manuell tildeling med tilhørende ”trynefakor”) eller ved at det rapporteres i kg kr.fôr og det er forskjell mellom kg og FEm (1 kg kraftfôr inneholder mer eller mindre enn 1 FEm. Dette er noe som vi nå kan ta hensyn til ved innrapportering). Begge disse forholdene vil utgjøre en usikkerhet i forhold til forbruket av kraftfôr pr 100 kg EKM. For å se på effektiviteten i fôringen, vil jeg heller anbefale at det beregnes en fôreffektivitet med bakgrunn i det faktiske fôrfôrbruket og ytelsen i besetningen.

Kort oppsummert så er fôringen en viktig faktor for de fleste forholdene i melkeproduksjonen, og en balansert og tilpasset fôring er derfor avgjørende for å oppnå gode resultater og dermed også god økonomi.