Grashøsting i nord

Av Ingvild

Rett før helga begynte jeg å skrive blogginnlegg om planlegging av slåttetidspunkt ut fra diskusjoner med produsenter i Troms og Finnmark. I løpet av helga har vi fått se bilder av oversvømte jordbruksarealer og driftsbygninger som står under vann i Indre Troms. Jeg legger allikevel til blogginnlegget, men akkurat nå er det nok mye annet som er fokusområde til dere som nå venter på at vannet skal senke seg og at jorda tørke opp før man ser omfanget av skadene flomvannet har ført til. Når slike ting skjer hjelper det lite hva man har forberedt og planlagt ut fra prognoser på tørrstoffavling, og fokuset blir heller på hvordan man best skal berge det som berges kan av avlinga. Vi kommer tilbake til det i seinere blogginnlegg.

Avlingsmengde eller kvalitet?

Denne problemstillingen dukker opp med jevne mellomrom, og er kanskje spesielt aktuell for melkeprodusenter i Nord-Norge, med én slått som normalen og store variasjoner i klima fra år til år. 

I de nordligste delene av landet vil et økonomisk mål for de fleste være å produsere mest mulig melk innenfor kapasiteten på gården, dvs. antall kuplasser/begrensninger i driftsbygning og areal. Med dette som forutsetning er grovfôravling og – kvalitet viktige faktorer som vil virke inn på muligheten til å produsere mer melk.

I fjor hadde vi i motsetning til mange deler av resten av landet et godt fôrår de fleste steder i nord, og skyting kom i begynnelsen av juli mange steder. «Ulempen» med en varm og god sommer er at det skjer mye på kort tid, så når jeg skal bruke standardprøve fra Norfôr som heter timotei/engsvingel 1-2 uker etter skyting passet nok den godt på vel 1 uke etter skyting i fjor i de nordligste fylkene. I år vet vi ikke enda, men hvis vi følger prognosen i Grovfôrmodellen til Bioforsk vil denne i år antakelig stemme bedre med høsting vel 2 uker etter skyting på timoteien i samme områder i år. Mange steder er det først nå timoteien står i begynnende skyting. For å se litt på hva utsatt høsting kan bety for avlingsmengde og kvalitet har jeg brukt grovfôrmodellen for 2011, som da viste forventet tørrstoffavling på 469kg /daa og fôrenhetsavling på 408 Fem/daa 1.juli, mens ved å vente ei god uke til 8.juli kunne man vente at  tørrstoff-avllinga økte med ca 13%, og fôrenhetsavling med 8% per daa.  

For å sammenligne tidlig og seinere slått har jeg lagd fôrplaner i Optifor for en hel laktasjon fra ca. tre uker etter kalving til vel 300 dager etter kalving for ei voksen ku på 600 kg oppstallet i løsdrift, og som skal melke 8500 kg melk i løpet av en laktasjon.  Standardfôrslag i NorFor formiddeltabell 006-0197 skal tilsvare timotei/Engsvingel ved skyting og 006-0198 skal tilsvare timotei/engsvingel 1-2 uker etter skyting. Med disse grovfôrstandardene måtte jeg bruke et konsentrert kraftfôrslag med høy PBV for å dekke behovet til denne kua. Tabellen viser gjennomsnittsverdiene per dag for en laktasjon.

Gitt 100 % appetittfôring og lik grovfôrpris uansett slåttetidspunkt (NEL 20: 27 øre/MJ) blir rasjonskostnaden per dag lavest med grovfôret som er slått ved skyting. Dersom det er arealbegrensning kan alternativet for båsfjøs være å redusere appetittfôringa og gå inn med høyere kraftfôrandel. Her er eksemplet lagd slik at tørrstoffopptaket av grovfôr skal være ca 13 % høyere med full appetittfôring på seinere slått grassurfôr enn ved tidligere slått med redusert grovfôrmengde for å tilsvare forskjellen i tørrstoffavling.  Ved full appetittfôring av tidlig slått grassurfôr vil tørrstoffopptaket være høyere på grunn av lavere fyllverdi enn i gras som er slått ved seinere utviklingsstadium.

I akkurat dette eksemplet kan det være aktuelt å utsette høstinga noe dersom arealet tilsier noe knapphet på fôr. For lausdriftsbesetninger er det i utgangspunktet en forutsetning med full appetittfôring for at også de svakeste dyra skal få rasjonsbehovet oppfylt. Dersom en klarer å få tak i grovfôr som har minst lik kvalitet som den seinest slåtte graset og som er rimeligere enn kraftfôrkostnaden(rimeligere per energienhet), kan dette være et godt alternativ til å utsette slåtta i dette eksemplet, siden man da har mulighet til å dekke behovet for en produksjon på over 8500 kg EKM i løpet av laktasjonen.

Fordi det er begrenset  hvor mye tørrstoff kua klarer å ta opp fra grovfôr, vil det også være en begrensning i hvor mye det er mulig å utsette høstinga og allikevel klare å dekke behovet til ei ku som skal produsere melk. I disse eksemplene måtte jeg bruke en kraftfôrtype med noe lavere stivelsesandel for å unngå for høy vombelastning ved økende kraftfôrmengde ved utsatt høsting eller redusert appetittfôring. Det betyr at  dersom  forventet ytelse hadde vært enda høyere eller graset var  slått ved enda seinere utviklingsstadium, så måtte man i disse eksemplene gått inn med kraftfôr som var enda mer konsentrert  og /eller gått for innkjøpt grovfôr.

Strategifôring ga 80000 sparte kroner!

Foto. Norsk Landbruk 6/2011

Av Ingunn

Nyleg stod det ein reportasje i Norsk Landbruk (6/2011) frå Ulsrød gård som er drive økologisk med ei kvote på 400 000 liter. Mjølkeprodusent Torgeir Ulsrud (bildet, Foto: Norsk Landbruk 6/2011) fortel at han tidlegare ga kyrne tradisjonell fôring etter kor mykje kyrne mjølka, noko som vart justert gjennom tildeling av kraftfôrmengder. Kyr med høg avdrått fikk mykje kraftfôr medan kyr med låg avdrått fikk mindre kraftfôr. Ved å gå over til strategifôring, der ein fôrar alle kyrne likt mot ein ønska avdrått (8000 kg EKM hos Ulsrød), har Ulsrød spart kraftfôrkostnader på 80 000 kr på eit år!! Strategifôring inneber altså at ein på førehand definerar kva avdrått ein ønskar i besetningen, har analyse av grovfôret, og så bereknar TINE Optifor kva kraftfôrtype og -mengder som gir den mest økonomiske og ernæringsmessig optimale blandinga som passar til den ønska avdråtten og den grovfôrkvaliteten ein har. 

Torgeir Ulsrød fortel at han ikkje ville trudd at kyrne kunne mjølke 40 kg på 5 kg kraftfôr før han fikk eit par eksempel på det frå eigen besetning. Det er han nok ikkje åleine om!! Dette skuldast i stor grad at han har god kvalitet på grovfôret og at kyrne kompenserar for reduserte kraftfôrmengder med å ta opp meir grovfôr. Dei som ønskar å lese heile artikkelen frå Ulsrød gård finn den her.

Reportasjen frå Ulsrød gård viser at det kan vere mykje å hente økonomisk ved å gå over til strategifôring. Ein dårlegare grovfôrkvalitet vil sjølvsagt kreve noko meir kraftfôr enn i dette tilfelle, men dei fleste vil nok ha mykje å hente på å ta ei grovfôranalyse for å kunne velge eit kraftfôrslag gjennom Optifor som passar til grovfôret på eigen gard. Dette vil gjere at ein lettare når avdråttsmålet gjennom ernæringsmessig riktig fôring, reduserer kostnader til eit evt. dyrt kraftfôr, mulig reduserte kraftfôrmengder, reduserer evt. unødig utslepp av N gjennom urin/gjødsel og betrar helsestatusen hos kyrne.

Vi i TTF er veldig glad for at Ulsrød har lykkast så godt med fôringa. Dette viser at rådgivinga som blir gitt og verktøyet (TINE Optifôr) vi har er bra. Så er det opp til produsentane å våge å satse i litt andre baner enn dei tradisjonelle (fôre slik ein alltid har gjort) og sjå nytten i å betale litt for fôringsrådgjeving frå TINE :o).

Er det riktig å bruke ”toppkraftfôrene” og er de gode nok?

Av Noralv

Vi er alle enige i at vomma er selve motoren i kua. Omkring 70 % av energien og proteinet som kua har disponibelt til vedlikehold og produksjon stammer fra vomnedbrutte næringsstoffer. For å få vomma til å fungere er det behov for ulike næringstoffer. Proteiner som hovedsakelig er ”byggesteiner” samt karbohydrater som energikilder.

I ulike fagblader og tidsskrifter så nevnes oftest de protein- og energirike blandingene. Men er disse gode nok for å utnytte vomma?

Etter min mening er det få av dere som skal bruke disse blandingene. Jeg velger videre i innlegget å fokusere på det som er svært sentralt for å få vomma til å fungere. Foruten at det stilles krav til et gitt innhold av fiber (NDF) for å ha god vommotorikk er det viktig å tilføre nok stivelse. Stivelse er en svært viktig energikilde for mikrobepopulasjonen. Ulike råvarer har som de fleste kjenner til ulike egenskaper. Dette ble beskrevet av Anita Stevnebø i et blogginnlegg i fjor. I kraftfôr der det benyttes durra og mais har en mye av det en kaller resistent. I for eksempel hvete, havre og bygg vil ca 90 % av stivelsen bli brutt ned i vom.

Store mengder med stivelse (mye kraftfôr), hurtig nedbryting og få tildelinger kan gi kritisk lav pH og en lav fiberfordøyelighet (NDF) og økt risiko for bl.a. vomacidose (sur vom), ketose og klauvproblemer.

Men er det optimalt å ha kraftfôr med høyt innhold av råvarer som mais og/eller durra når en snakker om kraftfôrmengder under 14 kg?

Min påstand er at dette som oftest er dårlig utnyttelse av vomma. Det tilføres for lite lett nedbrytbar stivelse. Dette resulterer i at mye av tilgjengelige ”byggesteiner” går til spille. Det vil gi en lavere mikrobiel effektivitet og lavere mengde AAT disponibelt for melkeproduksjon.

I TINE Optifôr har vi mulighet til å se på flere ”ledd” av næringsstoffomsetning i kua. Effektiv nedbrytingsgrad stivelse (hvor stor andel som blir brutt ned i vomma. Uttrykt i prosent), og total mengde tilført stivelse (gram pr. dag) er to av disse. Flere av oss rådgivere i Topp Team Fôring bruker disse og flere andre parametre i tillegg til ”standardene” i optimering av rasjonene. I et regneeksempel, optimert for ca 40 kg EKM, hvor en bruker 11 kg tørrstoffopptak av ”toppkraftfôrene” og med 12,7 kg tørrstoffopptak av surfôr (NEL20 og PBV20 er henholdsvis 6,30 og 45) finner en stor variasjon både mellom og innen leverandør. Effektiv nedbrytingsgrad av stivelse varierer fra ca 72 prosent til 87 prosent. Mengde tilført stivelse varierer fra ca 3 500 gram pr. dag til 4 300 gram pr. dag. Optimeringsresultatene er presentert i tabell 1.

Tabell 1: Stivelsesopptak (gram pr. dag), effektiv nedbrytingsgrad stivelse (prosent) og vombelastning. Optimert med 11 kg tørrstoff kraftfôr og 12,7 kg TS av surfôr. Det er sammenlignet to ulike produksjonssteder innen leverandør

Jeg mener det er alt for stort fokus på å bruke importerte råvarer! Selv ser jeg at flere av de melkeprodusentene jeg følger opp, lykkes ved å bruke de ”billigste” sortene, de som ligger i mellomsjiktet eller en kombinasjon av bunn- og toppsortiment. Det skal mye til for å få for stor vombelastning. Jeg er bekymret for at den kan bli for lav hos en del av dere. Spesielt langt ute i laktasjonen og ved lave kraftfôrmengder. Det er viktig å se på råvaresammensetning av kraftfôret. Det er da mulig å ”simulere” hvor gode disse vil være. Det forklarer nok hvorfor noen kraftfôr gir bedre respons enn andre. Det er mange måter å få kraftfôrseddelen til å vise ønsket AAT, PBV og FEm, men hva er mest gunstig?

Kva er ein god fôrplan ?

Av Åse

Etter å ha vore med på å utvikle dataverktøyet TINE OptiFôr Ku er eg spent på korleis produktet blir motteke av mjølkebøndene. Det blir lagra 13.-14.000 fôrplaner på TINE OptiFôr Ku pr. år nå. Dette er jeg bare delvis fornøgd med. Dette tyder på at mange buskapar fortsatt brukar ein standard fôrplan som grunnlag for å fastsetja kraftfôrmengder til kyrne.  Altså ein plan som ikkje direkte er basert på grovfôranalyse på garden, og heller ikkje er tilpassa den aktuelle buskapen når det gjeld kor store kyrne er, fett- og protein-% i mjølka, om det er lausdrift eller båsfjøs, og om det er 100 % appetittfôring med grovfôr. Dette synest eg er litt rart…

TINE utvikla OptiFôr Ku av to hovudgrunnar:  For å ta i bruk den beste fôrvurderinga (NorFor), og for at det skal vera lettvint og dermed billig å lage fôrplaner spesielt tilpassa kvar enkelt buskap. Dette meiner vi skal bidra til best mogleg økonomisk resultat hjå mjølkeprodusentane.

For å lage ein god fôrplan må eg veta kvaliteten på hovudgrovfôret som buskapen skal eta.  Og nå legg laboratoria (Eurofins og FKRA) analyseresultata direkte inn i OptiFôr – veldig lettvint! Tilsvarande legg kraftfôrbransjen inn opplysningar om alle kraftfôrtypene og mineralblandingane. Andre fôrmiddel kan eg enkelt hente inn normale fôrverdiar for. Vidare må eg veta ”alt” om kyrne i buskapen; kor lenge etter kalving, kor mykje dei mjølkar, rase og gjerne kor store dei er.  OptiFôr hentar dette rett frå Kukontrollen. Dermed ligg alt til rette for effektiv fôrplanlegging. Og OptiFôr (via NorFor-serveren som står i Danmark !) kan rekne ut billegaste fôrrasjon til kvar enkelt ku veldig fort. Derfor kan eg setja opp fagleg og økonomisk gode kraftfôrlister kjapt – også i store buskaper.  Det kan TINE-bønder sjølve gjera også. Men det er nok lurt å gå på kurs fyrst.

OptiFôr tilbyr ulike typer fôrplaner, alt etter bondens behov og ynskje. Oftast er det mest praktisk med individuelle kraftfôrlister. Da reknar OptiFôr ut rett mengde til kvar ku spesielt. Du velger sjølv om den skal setjast opp ut frå avdrått på siste mjølkeveging, eller ut frå planlagt avdrått. Da set du inn mål for kva 1. kalvskyr, 2.kalvskyr og eldre kyr skal mjølke i heile laktasjonen.  Slik er det mogleg å styre mot bestemte avdråttsmål, og likevel få ferdig ”kraftfôrliste” til kvar ku for eksempel kvar månad. ”

Så eg vil påstå at OptiFôr gjev meir praktiske og betre fôrplaner enn standard fôrplaner, som du kan få for eksempel frå kraftfôr-leverandøren din.  Desse er ei grov hjelp, og foreslår kraftfôrmengder gjennom laktasjonen ved for eksempel tre ulike grovfôrkvalitetar og ulike avdråttsnivå. Du kan sjølvsagt ha grovfôranalyse og dermed velja plan for omlag riktig energi-innhald i fôret, men korleis velja riktig kraftfôrtype? Det er ikkje alle fôrprøver som fylgjer vanlege samanhengar mellom energi og protein.   Og du får ein jobb kvar månad med å plassere kvar ku riktig i høve til standardplanen for å finne riktig kraftfôrmengde. Eller du må greie å legge standardplanen inn i fôrtabellane i fjøs-PC’n din. 

Nå er eg spent på andres synspunkt her på bloggen…..

Utan grovfôranalyse er det fort gjort å bomme dugeleg på kor godt grovfôret eigentleg er. Berre les meir her…….