Posts tagged ‘kvigeoppdrett’

Mineralbolus

Av Eirin

Mineralbolus_Eirin1Her i distriktet (Helgeland) er det forholdsvis vanlig å legge inn mineralbolus. Dette i stede for tildeling av mineraler i form av pulver, pellets, mineralstein eller mineralbøtte. Spesielt i løsdrift eller på beite, hvor individuell tildeling kan være en utfordring, velges gjerne bolus. Den fungerer som bolus mot snyltere, en kapsel som langsomt løses opp og frigir virkestoff over en gitt tidsperiode.

Det er ulike begrunnelser for bruk av mineraltilskudd, men vanligvis er det ved fokus på fruktbarhet og om det er begrenset tilgang på e-vitamin og selen. I rundball er det vist at e-vitamin innholdet gjennomsnittlig er en tredjedel i forhold til innholdet i surfôr fra silo. Hvorfor det er slik strides de lærde om, men det kan ha sammenheng med større overflate på rundball og ofte litt høyere pH i ball enn i silo. I tillegg er det sett en del på selen innholdet i jordsmonnet, og flere steder i Norge har lave verdier. I bolus er det per i dag ikke organisk selen.

Det foregår også en diskusjon rundt jod, hovedsakelig i innlandsstrøk, blant annet fordi jod innholdet i melk har gått ned i senere tid. Jod er også et mineral som har innvirkning på ulike hormonproduserende kjertler i kroppen. Det er gitt ekstra tilskudd av jod i noen besetninger som da etter sigende skal ha fått mer livskraftige kalver (udokumentert så vidt jeg vet).

Bruk av bolus er todelt her. Beiter har ofte lavt innhold av selen, og i stede for å gjødsle med selen, legges det gjerne inn bolus på kviger (vanligvis på dyr som skal insemineres i løpet av beiteperioden eller rett etter innsett).  På kyr legges det inn før kalving slik at det blir god dekning mens nye egg utvikles, modnes og Mineralbolus_Eirin2insemineres. Det legges inn en bolus på kviger og to på kyr.

Når det gjelder innlegging på kyr har vi her diskutert tidspunkt en del, og konklusjonen vi har kommet frem til, er tre måneder før kalving. Begrunnelsen er at mineralene og vitaminene skal kunne ha en positiv innvirkning på den kommende kalven og på råmelken. Ettersom virkningen er 6-8 måneder (avhengig av type bolus) vil virkningen vare til etter inseminering.

Det er ulike boluser på markedet, men her på Helgeland har det vært en type som har dominert. De ulike merkene kan vi komme tilbake til i et annet blogginnlegg. Bolusene må bestilles av veterinær, og i de aller fleste tilfeller er det også veterinær som legger inn. Her kommer kostnad inn i bildet, mulig det kommer i innlegget sammen med de ulike bolus typene. Utfra prisene ferdi innlagt her, kan bolus konkurrere med priser på andre tilskudd, spesielt med tanke på arbeid og tildelingsmulighet.

Hva er så gevinsten av mineralbolus?

  • God individuell tildeling
  • Grei dosering
  • Lite arbeid sett bort fra innlegging
  • Lite mekanikk

Innholdet er jo temmelig styrt, og det er mikromineraler og vitaminer som er hovedingrediensen. Makromineraler som kalsium, magnesium og kalium følger ikke med. Bolus med høyere innhold av e-vitamin og selen har vanligvis virketid på 180 dager mot 240 dager på de «ordinære».

Innholdet kan for eksempel oppgis som dette:

Mineralbolus_Eirin3

Alt i alt er bolus et alternativ for god individuell tildeling av noen mikromineraler og vitaminer, og vi er veldig spent på utbredelsen av bruk og på hvilke erfaringer dere har med bruk av bolus. Hvilke leverandører? Er dette veien å gå? For hvem? Del gjerne erfaringer her med oss!

Advertisements

september 20, 2013 at 1:15 pm 5 kommentarer

Når kviga blir melkeku

Av Bozena

Godt kvigeoppdrett er grunnleggende på veien mot høy avdrått, men vi kan ikke «glemme» kviga etter hun er blitt melkeku.

I det siste har det vært mye fokus på kvigeoppdrett. Både litteraturen og erfaringene fra mange hold, understreker viktigheten av godt stell og fôring av kviger for fremtidig melkeproduksjon. Store kviger (her 1. kalvskyr) er mer robuste, har høyere fôropptak og produserer mer melk. Men de kan ikke være feite.  Vi har mange erfaringsgrupper med kvigeoppdrett som hovedfokus spredt over hele landet. Målet er innkalvingsvekt på 560 kg ved 24 måneder. Kvigene følges opp gjennom oppveksten og fram til kalving. Registreringer av brystmåldata viser stort engasjement og interesse for faget, og mange har fått store 1. kalvskyr som melker mye. Hva gjør vi med disse flotte kyrne som vi har fått til å melke mye?  De krever oppfølging gjennom hele laktasjonen inkludert tørrprioden. “Glemmer” vi dem kan resultatet bli som vist i tabell 1.

Tabell 1.  Gjennomsnittlig levendevekt ved kalving og 305-dagers avdrått. Data fra en besetning med fokus på høy avdrått.

Innkalvingsvekta er på ca 600 kg ved 25 måneder. 305-dagers avdrått på 1. kalvskyr er på 8675 kg EKM. Resultatet samsvarer med dagens anbefalinger: Store 1. kalvskyr melker mye. Spørsmålet er: Hva skjer med eldre kyr hos denne produsenten? Hvorfor melker de så lite?

Forklaringen ligger i oppstallings- og fôringsregimet i denne besetningen. Dette er et båsfjøs med appetittfôringsvogn. Kvigene oppholder seg i binger inntil ca. 3-4 uker før kalving. Etterpå plasseres de på en bås og denne plassen beholder de helt til de sendes til slakt.  Fôringsvogna tildeler både silo og kraftfôr.  Silokvaliteten er omtrent den samme fra kalving til kalving. Ingen spesiell sinku-rasjon i tørrperiode. Ingen restriktiv tildeling av silo. Konsekvensene er synlige. Kyrne blir feite. 1. kalvskyrne legger på seg over 100 kg i løpet av laktasjonen. Melkeavdråtten i 2.laktasjon ligger på samme nivå som hos 1. kalvskyrne.  Besetningen har mange utrangeringer av eldre kyr pga dårlig avdrått og fruktbarhet (tabell 2).

Tabell 2. Slaktedata – fettgruppe  fra år 2011.

Eksempelet viser viktigheten av riktig valg av fôringsstrategi gjennom hele laktasjonen inkludert tørrprioden.  Kuas ernæringsbehov forandrer seg gjennom laktasjonen, men matlysta avtar ikke tilsvarende. Det er viktig å være foran med justering av fôrrasjonen for å forebygge fettavleiring.  Tørrperioden er en kjempestor utfordring for mange besetninger med båsfjøs.  Vanlig melkekufôr gitt uten begrensninger fører til feite kyr og kort levealder for disse.

Konklusjon: Store kviger ved kalving er et godt utgangspunkt på veien mot høy avdrått, men riktig foringsregime gjennom hele laktasjonen må til for å oppnå høy avdrått per årsku.

november 2, 2011 at 10:50 pm 2 kommentarer

Brosjyre om oppdrett av kvige

Av Ingunn

Det har blitt skrive ein del om kvigeoppdrett her på bloggen, og vi i TTF har no laga ei brosjyre om oppdrett av kviger til rekruttering i mjølkeproduksjonen. Dette er ei brosjyre som tar for seg litt om mål for kvigeoppdrettet, kva som er viktig å legge vekt på, anbefalt vektutvikling og korleis ein skal gå fram for å nå måla. Det er også laga nokre eksempel på fôrplanar for både haust- og sommar fødde kalvar som blir sleppt på beite av ulik kvalitet. Brosjyra finn du i pdf-format i fagbiblioteket under fôring-kviger medlem.tine.no, og ein treng ikkje å vere innlogga for å få tilgang til den.

I brosjyra er har vi anbefalt at kvigene bør vere 560 kg ved kalving på 24 månaders alder dersom ein ønskar ein årsavdrått på minst 8000 kg. Skal kvigene vere eldre ved kalving vil det ofte koste meir å fôre dei fram, medan ein innkalvingsalder på under enn 23 månader vil auke sjansen for kalvingsvanskar. Dersom ein ønskar høg avdrått er det viktig med store kyr fordi dei har ein større kapasitet til å ta opp fôr enn små kyr. Kviger som er store ved kalving vil også bruke mindre energi på å vokse etter kalving, men dette er relativt sett av mindre betyding enn eit auka fôropptak. Ei kvige er ikkje utvaksen før i 4-5 laktasjon og skal gjerne vekse 40-50 kg i 1.laktasjon. Eit stort behov for å vekse etter kalving og samtidig ha lågt fôropptak hos små dyr gir derfor dårlig utgangspunkt for ein høg avdrått. Figuren under viser utvikling i kroppsvekt gjennom laktasjonen for 1.laktasjonskyr i besetningar med høgast avdrått kontra besetningar med lågare avdrått. Det er her plukka ut dei 25% av besetningar med høgast avdrått (>7636 kg mjølk pr årsku) og samanlikna desse med dei andre besetningar (75% lågaste; <7636 kg pr årsku). Kroppsvektene er basert på brystmål registrert i kukontrollen med data for tre år (2007-2009) og inneheld 68.785 brystmålingar.

Figuren viser at innkalvingsvekta på kvigene i besetningar med høgast avdrått er på 562 kg. Dette er 14 kg høgare enn innkalvingsvektene i dei andre besetningane (548 kg). I gjennomsnitt for heile perioden er forskjellen i kroppsvekt på ca. 20 kg. Det går også kortare tid å få tilbake innkalvingsvekta for kvigene i besetningar med høgast avdrått (35-37 veker) enn for kvigene frå dei andre besetningane (43 veker). Det vil sei at kvigene brukar sinperioden til å oppnå kalvingsvekta i 2.laktasjon. Det vil krevje ein tilvekst på 580 g/dag med ein sinperiode på 60 dagar for å oppnå ei kroppsvekt på 583 kg, som er gjennomsnittsvekta ved kalving for 2.kalvskyr i kukontrollen basert på brystmålsdata.

juni 8, 2010 at 8:30 am Legg igjen en kommentar

Godt utvikla kviger er viktig for avdrått, men de må ikke bli for feite

Av Harald

Jeg vil gjerne komme med en oppfølging av innlegget til Bozena. Store og godt utvikla kviger ved kalving er en viktig utgangspunkt for å få en høy avdrått på førstekalvskyrne. I TINE anbefaler vi derfor en innkalvingsvekt på 560 kg ved en innkalvingsalder på 24 mnd. Det betyr at ei kvige i gjennomsnitt bør ha en tilvekst på 720 gram/dag. Et viktig spørsmål er imidlertid om tilveksten bør være forskjellig gjennom oppdrettsperioden. Tidligere anbefalinger har vært at tilveksten ikke må være for høy (550-650 gram/dag) i den prepubertale fasen (3 mnd – 12 mnd alder) da det kan gå utover etableringen av kjertelvev i juret. Nye forsøk har imidlertid kommet frem til at tilveksten i denne perioden gjerne kan være høyere, og at det faktisk er en forutsetning dersom man skal nå en innkalvingsvekt på 560 kg. Det er nemlig slik at tilveksten bør styres slik at den er høy i første fase av oppdrettsperioden og lavere inn mot kalving for å unngå at kvigene blir for feite. Figur 1 viser etter min mening en ideell vektutvikling hos kviger som skal bli 560 kg ved 24 mnd.

Figur 1. Vektutvikling for kvige som skal veie 560 kg ved 24 mnd

Med utgangspunkt i Figur 1 viser Figur 2 anbefalte tilvekster for ulike aldersintervaller. Når kvigene blir 16-17 mnd må tilveksten styres ned for å unngå at de blir for feite inn mot kalving. Et problem i denne perioden er at fôropptakskapsiteten er vesentlig høyere enn det som trengs for å vokse 550-650 gram/dag.

Figur 2. Anbefalt tilvekst hos kviger ved forskjellig alder

Feite kviger ved kalving har vist seg å ha dårligere fruktbarhet i første laktasjon, noe som er vist i Tabell 1. Resultatene er fra et forsøk (Carson et al., 2002) hvor kvigene hadde forskjellig vekt og hold ved kalving. Kvigene som var tyngst ved kalving hadde det høyeste holdpoenget (skala 1-5) og de hadde også det høyeste holdtapet etter kalving. Det resulterte i en høyere mjølkeytelse, men samtidig også en dårligere fruktbarhet. Holdtapet for gruppa med det høyeste holdet ved kalving var større enn det vi anbefaler (0,6-1,0).

Tabell 1. Effekt av vekt og hold ved kalving på fruktbarhet og mjølkeytelse (etter Carson et al., 2002)

En optimal fôringsstrategi for god fruktbarhet må derfor først og fremst sees i sammenheng med størrelsen og hvor lenge kyrne er i negativ energibalanse. Hold nivået i seg selv har mindre effekt på fruktbarheten, men det er endringen i hold fra kalving og fram til bedekking som har avgjørende betydning. I praksis betyr det å ha en fôringsstrategi som gir kontroll på kvigenes endring i hold både i slutten av oppdrettsperioden og i første del av laktasjonen.

Et vellykket kvigeoppdrettet krever derfor at man har en bevist plan for både innkalvingsalder og vekt og at man er bevist på at tilveksten må være forskjellig gjennom oppdrettsperioden. I Topp Team Fôring har vi for tiden full fokus på kvigeoppdrettet og vi er i full gang med utarbeiding av forskjellig informasjonsmateriell og forslag til fôrplaner som vi vil presentere i løpet av våren. Har du kommentarer til oppdrett av kviger tar vi gjerne i mot synspunkter på bloggen

april 6, 2010 at 8:08 pm 5 kommentarer

Hva kan årsutskriften fortelle oss om fôringen?

Av Ann Turi

Kukontrollen inneholder store mengder informasjon om den enkelte besetning, og der er mange resultater som kan linkes opp mot hvordan fôringen i bestningen fungerer.

Årsutskriften fra kukontrollen er et sammendrag av registreringene som blir gjort gjennom året, og vi skal her se litt på  hva denne kan fortelle oss om hvordan fôringen har fungert i året som gikk.

Kvotefylling, avdrått og melkekvalitet

Kg melk pr årsku – er denne som ønsket/forventet? Klarer du å fylle kvota? NRF-kua har et potensiale til å produsere 10.000 kg melk pr år (og kanskje ennå mer enn det), og om man gjennom avlsarbeidet har lagt til rette for at det genetiske potensialet i kua er til stede, er det først og fremst fôringen som styrer ytelsen. I KK får man også oppgitt ytelsen pr årsku som kg EKM (energikorrigert melk). Dette vil si at ytelsen i kg melk er korrigert ut i fra TS-innholdet i melka, og kg EKM bør i utgangspunktet være høgere enn kg melk. Lav EKM tyder på et TS-innhold i melka som ligger under normalområdet. (Man skal være oppmerksom på at stort fettavvik (forskjell i fett% mellom kukontrollprøvene og tankprøvene) gir feil i beregnigen av energikorrigert melk). TS-innholdet i melka får man oppgitt både under ”Avdrått i kontrollen” og under Meierileveranse”. Normalområdet er for fett 3,9-4,0 og for protein 3,2. Produksjonen av TS i melka er kompleks, men i grove trekk kan man si at det er grovfôret (innholdet og kvaliteten på NDF) som styrer produksjonen av melkefett, mens det er AAT- og energitilgangen som styrer produksjonen av melkeprotein.

Melka analyseres også for andre verdier som kan fortelle oss noe om fôringen, og da spesielet urea og frie fettsyrer. Urea kan brukes som et mål på om fôringa er riktig balansert med hensyn til energi- og proteinforsyningen, og ureaverdier i området mellom 3 og 6 mmol/l regnes som normale. Verdier under 3 kan tyde på at fôrrasjonen har negativ PBV (dvs lite nedbrytbart protein i vom), mens verdier over 6 kan tyde på at fôrrasjonen inneholder unødvendig mye protein, for lite energi eller en kombinasjon av disse to. Både lavere og høgere ureaverdier enn det som er anbefalt normalområde, kan ha negativ innvirkning på produksjon, fruktbarhet og helse. Frie fettsyrer (FFS) i melk er et indirekte mål på om melka har besk/harsk smak. Elitemelksgrensa for FFS er på 1,1 (fra 1.mai 2010 vil denne grensa være 0,9). Det er flere forhold som kan påvirke FFS, men underfôring med energi er antakeligvis den viktigste årsaken til høge frie fettsyrer.

Helse og fruktbarhet

Ketose og melkefeber er to produksjonssykdommer som er direkte relatert til fôringen. Ketose er en stoffskiftelidelse hos melkeku som skyldes sterk nedbryting av fett og lavt innhold av glukose i blodet i første delen av laktasjonen. Kuas hold ved kalving (feite dyr er mer utsatt) og passe rask opptrapping av fôringen etter kalving er de to viktigste faktorene i forhold til forebygging av ketose. Melkefeber opptrer først og fremst i tiden rundt kalving, og er en stoffskiftelidelse som kommer av at kalsiumkonsentrasjonen i blodet blir for lav. Også for melkefeber vil riktig hold være en viktig faktor i forhold til forebygging. I tillegg er fôringen i sinperioden avgjørende, og da spesielt balansering av mineraler i fôrrasjonen (kation/anion-balansen og tilgangen på magnesium).

Fruktbarhet og fôring er relatert til hverandre, og ved å se på ant omløp (ikke omløps-prosent), måneder mellom kalvingene, FS-tallet og behandlinger for brunstproblemer kan vi se om det er problemer med fruktbarheten i besetningen. Ved å se på fruktbarhetsproblemene opp mot resultatene for bl.a FFS, urea, ytelse, helsestatus og hold på dyrene kan vi avgjøre om problemet er fôringsbetinget.

Under fruktbarhet får vi også oppgitt alder ved første kalving, noe som kan gi oss en pekepinn på kvigeoppdrettet i besetningen (høg innkalvingsalder kan tyde på lav tilvekst). For mer info om kvigefôring og tilvekst på kviger henviser jeg til tidligere blogg av Hege Overein.

Slakteresultat

Slakteresultatene gir oss grunnlag for å vurdere resultatene i okseoppdrettet, og også for oksene er fôringen en av de viktigste faktorene for å lykkes. Både tilvekst/slaktevekt og fettklassifiseringen forteller oss om fôringen har fungert ut i fra de målene som er satt.

Men slakteresultatene kan også fortelle oss noe om fôringen av kyr og kviger. Fettklassifiseringe på kyr som er slakta kan gi oss informasjon om det generelle holdet i besetningen, og om det er slaktet kviger kan disse resultatene gi oss en indikasjon på kvigefôringen (forutsetter at de kvigene som er slakta er representativ for resten av kvigeoppdrettet). 

Fôring

Det er en egen bolke på årsutskriften som omhandler fôring, og flere produsenter (og rådgivere) er nok vant til å bruke FEm kr.fôr pr 100 kg EKM som et mål på fôringen i besetningen. Det man skal være oppmerksom på, er at dette er et tall som baserer seg på den beregna kg EKM pr årsku og de kraftfôrmengdene som registreres inn sammen med melkeveiingen. Som tidligere nevnt, så vil kg EKM være feil om der er et fettavvik mellom KK-prøvene og tankprøven. I tillegg kan mengden kraftfôr som rapporteres inn i KK være feil på grunn av f.eks manglende kalibrering av tildelingsutstyr for kraftfôr (evt manuell tildeling med tilhørende ”trynefakor”) eller ved at det rapporteres i kg kr.fôr og det er forskjell mellom kg og FEm (1 kg kraftfôr inneholder mer eller mindre enn 1 FEm. Dette er noe som vi nå kan ta hensyn til ved innrapportering). Begge disse forholdene vil utgjøre en usikkerhet i forhold til forbruket av kraftfôr pr 100 kg EKM. For å se på effektiviteten i fôringen, vil jeg heller anbefale at det beregnes en fôreffektivitet med bakgrunn i det faktiske fôrfôrbruket og ytelsen i besetningen.

Kort oppsummert så er fôringen en viktig faktor for de fleste forholdene i melkeproduksjonen, og en balansert og tilpasset fôring er derfor avgjørende for å oppnå gode resultater og dermed også god økonomi.

mars 10, 2010 at 7:25 pm Legg igjen en kommentar

God tilvekst på kviga første beitesommer er en forutsetning for å få ei stor og velutvikla melkeku

Av Hege

I jobben som fôrrådgiver har jeg observert og brystmålt kviger i mange forskjellige fjøs. Så langt sitter jeg igjen med en oppfatning av at de kvigene som melker godt etter første kalving også har vært store og velutvikla før kalving. Dyra som gjør det godt står i besetninger med godt kalvestell og de har vokst godt på beite første beitesommer.

Betydningen av avl, grovfôrkvalitet og kraftfôrstrategi etter kalving, har selvsagt mye å si for melkeavdråtten, men dette kommer jeg ikke mer inn på her. Les forøvrig Haralds innlegg på bloggen om kalvefôring. Her vil jeg fokusere på betydningen av jevn og god tilvekst første beitesommer og fram mot inseminering. Dette fordi jeg tror for få produsenter har et bevist forhold til hvilken vekstutvikling de har på rekrutteringskvigene sine.

Tines Medlemssider under «Produksjonskontroll» (må være pålogget) finner du et godt hjelpemiddel til å evaluere om dyra dine vokser i takt med ønska tilvekstutvikling (se figur). Den blå streken illustrerer hvor stor tilveksten må være i gram per dag for å få dyrets totalvekt, skissert med rød strek. Når du går inn på ditt eget bruk vil grafen som kommer opp være et resultat av gårdens gjennomsnittelige innkalvingsalder samt beregna levendevekt ut fra slaktevekt på førstegangskalverne. Den grafen gir ikke et godt bilde av hvordan vektutviklinga på gårdens kviger bør være, ettersom det i de fleste tilfeller er de dårligste kvigene som blir slakta, og historisk innkalvingsalder kanskje ikke er optimal. Når jeg skal sammenligne målte kviger med en ideell vekstutvikling bruker jeg alltid «planlagt lev.vekt 560 kg og planlagt alder 24 mnd. Da er kviga ca 168-170 cm eller rundt 400 kg ved 15 mnd og inseminering (inntegna som grønn strek).

Mal for vektutvikling hos kviger

Dette mener jeg er en god kurve å sammenligne seg med. Erfaringsmessig følger flertallet av dyra vektutviklinga fram til inseminering. Veksten på dyra etter 15 mnd ser ut til å være mer individuell, og vektvariasjonen på dyra innen samme besetning er større i denne vekstfasen. Enkelte dyr kan komme godt over den ideelle grafen uten å være feite og da er det greit. Viser de tegn på fettavleiring er det imidlertid grunn til å se nærmere på fôringspraksisen i tida etter 15 måneder. Gå ut i fjøset og mål noen kviger i ulike aldere. Rapporter brystmål i cm til Kukontrollen, og du vil neste dag finne dyra plotta i forhold til grafen. Da får du et godt øyeblikksbilde over hvordan du fôrer. Ligger dyra dine over eller under grafen, og/eller er det tydelig avvik i en bestemt del av oppdrettet?

Legg merke til at tilveksten per dag (blå kurve) er på topp når dyrene er i en alder på mellom 6 og 12 mnd (800-900 g per dag). Dette er en vesentlig høgere tilvekst enn råd gitt ut fra danske undersøkelser fra 70-tallet. Danskene fant at daglig tilvekst over ca 650 gram når dyra er mellom 100 og 300 kg, utvikla kjøttjur i stedet for kjerteljur. Det er fortsatt riktig at sterk fôring i denne fasen har negativ innvirkning på jurutviklinga, men dagens melkerase er avla for høg ytelse, og genetisk sett tåler NRF-kua sterkere fôring nå enn for 20-30 år siden. Nye studier viser at tilvekst som vist på grafen er tilrådelig om en vil ha høg avdrått.

I kvigas første leveår må det altså fôres godt dersom dyret skal følge vektuviklinga på grafen. Dyr under 6 mnd må ha kraftfôr, og beite som eneste fôr er ikke å anbefale. Å følge vekstutviklinga mellom 6 og 12 mnd går greit i vinterhalvåret når det er tilgang på kraftfôr, men denne tilveksten lar seg ikke like lett forene med dyr på beite. Her ser jeg dessverre litt for ofte at de yngste beitedyra (født på seinhøsten / etterjulsvinteren) vokser for dårlig første beitesommer. Ja, noen går til og med ned i vekt i løpet av sommeren. Bedre rusta er vår- og sommerfødte kviger som først får komme på beite når de er bortimot 12 måneder gamle. Her opplever jeg mindre avvik mellom beitetilvekst og ønska tilvekst. Trolig fordi dyra er eldre og har større kapasitet til fôropptak på beite, men også fordi tilvekstkravet i den alderen er avtagende.

Vær bevist på å benytte så godt beite som mulig til kviger under ett år! Om mulig fulldyrka beite. (Jeg har målt kviger med over 700 gram tilvekst per dag på slikt beite.) Tidlig beiteslipp på innmarksbeite fungerer også godt på forsommeren, men følg med når grasveksten og energiinnholdet avtar og andelen vrakgras øker. Da kan det være behov for suppleringsfôr (kraftfôr eller godt surfôr). Etter det jeg har erfart anbefaler jeg ikke å benytte utmarksbeite til dyr under ett år. Til det har jeg sett for mange små og puslete dyr komme heim på høsten.

Utmarksbeite og seinsommerbeiting på innmarksbeite er imidlertid perfekt for inseminerte kviger over 15 måneder som kun trenger moderat tilvekst.

Jeg forstår at ikke alle kan prioritere å bruke toppbeite til åringskviger, da fulldyrka areal i mange tilfeller må benyttes til grashøsting eller kubeite. Det er naturlig å sende kvigene på areal som ikke kan fulldyrkes, men følg da godt med dyras vekstutvikling. Om tilveksten ligger litt under det som er ønskelig om sommeren, går det som regel greit dersom du fôrer litt sterkere etter innsett. Da vil dyra hente inn den tapte tilveksten (kompensasjonsvekst). Er beitetilveksten veldig svak er jeg redd «toget har gått» i forhold til vekstutviklingskurven vist på figuren. Da vil sterk etterfôring kun gi feite dyr. Ønsker du fortsatt å få store kviger bør innkalvingsalderen utsettes. Vil du likevel ha kviger med liten beitetilvekst til å kalve som 2-åringer, er jeg redd disse forblir små av vekst. Jeg synes å se klare tendenser til at små dyr med ujevn tilvekst i oppdrettet aldri ender opp som stormelkere.

Oppsummering:

  • Godt kalvestell legger grunnlaget for god tilvekstutvikling seinere i oppdrettet.
  • Kviger som slippes på beite for første gang må prioriteres med godt beite.
  • Utmarksbeite egner seg kun til ferdiginseminerte kviger
  • Brystmåling av kvigene gir en god pekepinn på om tilveksten på beite og i vinterhalvåret er god nok.

mars 5, 2010 at 7:25 am Legg igjen en kommentar


Arkiv