Forfatter arkiv

Foranalysestatistikk 2012 vs 2011….så langt

Av Anitra

I forbindelse med at det ble laget fôranalysestatistikk i forbindelse med en møteserie, ble jeg inspirert og har nedenfor hentet ut snitt-tall for 1. og 2.slått-analyser for hhv 2011 og hittil i 2012 for alle fylker i Norge.

Statistikken for 2011 må sies å være så komplett som den kan bli nå, men 2012 er jo fortsatt ‘fersk’ i fôranalyse-sammenheng, og dermed er alle snitt-tall (spesielt de for 2.slått) noe som kan endre seg betydelig utover sesongen ettersom datagrunnlaget øker på med prøvene som sendes inn videre i tida framover. Men ta det som en liten interessevekker og eventuelt inspirasjon til å ta ut fôrprøver selv! Det er til dels store regionale forskjeller på 2012-fôret som hittil er analysert, sammenlignet med 2011-fôret. Gjennomsnittlig energiverdi på 1.slått-analysene fra Østfold, Akershus og Vestfold er nesten ‘skremmende’ høyt, og kan bli en utfordring å håndtere i den praktiske drifta?

Advertisements

oktober 24, 2012 at 5:36 pm 4 kommentarer

Planlegging av slåtten er planlegging av hele neste års fôring.

Av Anitra

Har du lagt planen for produksjonen av neste års grovfôrlager? Dersom kalvingssesongen er mer eller mindre konsentrert – er planen lagt for hvilket grovfôrlager som skal brukes når kyrne melker mest? Er det bestemt hvilke skifter som skal legges i dette og hvordan oppnå best mulig kvalitet på nettopp dette grovfôrlageret? Er det noen valg en kan gjøre under slåtten som gjør det mulig å unngå brå fôrskifter når mange av kyrne ligger høyt i ytelse? Ved å sette ned på papiret det neste året (se eksempel nedenfor) får man en ‘grov’ oversikt over om det er enkelte måneder som det er mer viktig med topp grovfôrkvalitet til melkekyrne enn andre måneder. At det blir økende usikkerhet rundt hvor mange kalvinger som blir et halvt år fram i tid eller mer må man jo bare godta, men det viktigste er å ha en grov formening. Uansett må man sette seg ned og revidere planen når sommeren er over og man har fått høstet fôret – når en vet hva som har gått etter planen, og hva som ikke har det.

I de fleste besetninger takles det lavere energibehovet til tørrkyr og drektige kviger ved at de må spise restene etter melkekyrne og at tildelinga begrenses, men i eksemplet nedenfor står disse i eget fjøs, og har et eget fôrparti som kan tilpasses disse dyras behov.

Jevnt med kalvinger og rundball året rundt – hva da ?

Så lenge gjæringskvaliteten er like god kan ulike grovfôrkvaliteter utfylle hverandre og det virker positivt på appetitt og produksjon å tilby kyrne kontinuerlig variasjon mellom grovfôrpartier. Kan man tilrettelegge under eller etter slåtten for å lettere kunne følge dette fôringsprinsippet (iallfall delvis) gjennom året? Men jeg har en ‘magefølelse’ om at prinsippet virker mot sin hensikt hvis du må bruke samme kvalitet i 2 døgn eller mer før det skiftes til ny kvalitet – da får man i stedet for den ønska ‘fullfôreffekten’ en langt mer uønska ‘fôrskifte-effekt’.

Praktiske forhold kan gjøre at man er nødt til å bruke fôret fra enkeltskifter sammenhengende, og vinteren 2010/11 har lært mange at en viktig prioritering er å legge tilside de tørreste rundballene til bruk i de periodene hvor det størst fare for frost!

Men dersom det i tillegg er mulig å veksle mellom 1. slått og 2. slått så gir det vanligvis en mer stabil fôringssituasjon og robust vomflora enn dersom en må bruke opp all 2.slåttballen før en får tak i 1.slåttballen.

 Lykke til med et krevende puslespill i en hektisk tid!

mai 28, 2012 at 7:41 am 4 kommentarer

Grovfôrprøver II

Av Anitra

Selv om tyngden av grovfôrprøver fra årets vekstsesong ventes å komme etter utgangen av september, har det kommet inn spredte analyser til Eurofins (grovfôrlaboratoriet i Moss som gjør de fleste av grovfôranalysene i Norge) helt fra juli av. Foreløpig kan vel de færreste skryte på seg å ha full oversikt over stoda etter vekstsesongen for landet totalt sett, men inntrykket vi sitter med er at det har vært en katastrofal sesong for indre deler av Norge sør for Trondheim. Vestlandet og sør-Vestlandet tør ikke undertegnede uttale seg om, her på Nordmøre har det vært en sommer som har gitt kollektiv værsjuke, men dårlig tima regnvær er egentlig en del av livet her hvert år. Dermed er det ikke sikkert fôret er så mye dårligere enn vanlig, antakelig er det et større problem at jorda ikke har hatt en sjanse til å tørke opp, med det resultat det kan ha for jordpakking og avlinger seinere år. Og det er kanskje å forvente at konserveringa gjør kål på mer av fôrverdien utover høst, vinter og neste vår når de fleste ikke har hatt sjans for å fortørke graset. En får bare krysse fingre for at det ikke slår inn med 10 minus fra november i år også, det høres lite inspirerende ut å ha en diger haug med flate klinkekuler å hanskes med allerede i julestria…..

 Men tilbake til fôranalyser: Fra våren 2011 har Eurofins tatt med analyse av ammoniakk, melkesyre, eddiksyre og sukker på den vanlige standard NIR-analysen.

 Det ligger i sakens natur at en NIR-analyse er mindre pålitelig enn en kjemisk analyse, ettersom det er en analysemetode som baserer seg på at måten prøvematerialet reflekterer en belysning med infrarødt lys har en sammenheng med innholdet av forskjellige næringsstoffer, og fra nå av også gjæringsprodukter som melkesyre, eddiksyre og ammoniakk.

 Den store fordelen med å bestemme kvaliteten etter NIR er at det er meget arbeidsbesparende sammenlignet med kjemisk analyse, og dermed blir analysen atskillig rimeligere og prøvesvaret kommer en uke etter innsending av prøva i stedet for to uker.

Helt fram til i vår har alle grovfôranalyser automatisk fått tabellverdier på 80 g ammoniakk, 74 g melkesyre og 19 g eddiksyre i TINEs fôrplanleggingsprogram OptiFôr når det ikke har vært bestilt gjæringskvalitetsanalyse. Men nå har vi startet den første sesongen der det sendes inn mer eller mindre ferdiggjæra surfôrprøver som får bestemt innhold av gjæringsprodukter etter NIR istedenfor tabellverdier, og det kan være grunn til spesielt å vurdere analysert innhold av ammoniakk kritisk før du ‘rått’ henter inn fôrprøva i OptiFôr for å gjøre beregninger.

 I et fôr som er en mellomting av gras og surfôr vil det skje en del endringer etter at prøva er tatt ut – grovt sett kan en anta at innholdet av ammoniakk og melke- og eddiksyre vil fortsette å øke en stund, mens sukkerinnholdet antakelig vil gå ned.

 For deg som bruker OptiFôr selv er det viktig å ha i bakhodet at beregna kraftfôrbehov er veldig følsomt for mengden ammoniakk-nitrogen i surfôret. Bare for å ta et eksempel: for en stund siden stusset en kollega av meg på et fôranalysesvar som var kommet for 1.slåttball, der det var bare 24 g ammoniakk (altså bare en tredel av det vi anser som et normalt nivå i ferdiggjæra surfôr), 1 g melkesyre og 1 g eddiksyre. På et surfor med bare 22% tørrstoff virka dette mildt sagt påfallende. Imidlertid viste en kjemisk gjæringsanalyse av fôret som ble gjort etterpå svært likt resultat med NIR-analysen, så det virker som prøva som ble sendt inn faktisk hadde denne gjæringskvaliteten ved uttakstidspunkt.

 Ved å bruke prøva som den var i OptiFôr  kom det ut svar om at det ville være tilstrekkelig med ca 12 kg kraftfôr per dag på det meste for ei voksen ku på 590 kg som en ønsker 9 000 i årsytelse på (100% appetittfôring på grovfôr). Det må sies at fôret for øvrig hadde middels fordøyelighet og ganske mye fiber – NDF på 558 g. Da jeg justerte opp innholdet av ammoniakk-nitrogen til 65 g (som fortsatt er et lavt, men mer normalt nivå) og kjørte ny beregning, økte beregna kraftfôrbehov i OptiFôr med ca 1 kg per dag gjennom hele laktasjonen på kua, slik at hun nå trengte ca 13 kg daglig for å dekke energibehovet i topplaktasjon.

 Jeg føler dette er en viktig fallgrube å være klar over nå som en altså får analyserte verdier på gjæringskvalitet på fôrprøver som ikke nødvendigvis er helt ferdiggjæra – tidligere tror jeg ikke dette har vært noen problemstilling fordi folk ikke koster på en kjemisk gjæringskvalitetsanalyse med mindre de vet fôret er ferdiggjæra.

september 9, 2011 at 7:00 pm Legg igjen en kommentar

Inntrykk fra Bioforsk-konferansen, fra en husdyrperson

Av Anitra

På grunn av at undertegnede skulle holde et eget foredrag, var jeg for første gang meldt på Bioforsk-konferansen i år.

Siden det i veldig liten grad er bønder påmeldt forskerkonferansene, må vi landbruksansatte ta på oss et ansvar for å bringe ut de poengene som vi klarer å få med oss og anser som det viktigste av praktisk betydning.

Det var ganske interessant å få et innblikk på landbruket fra en annen vinkel for en gangs skyld – vanligvis er Husdyrforsøksmøtet det naturlige konferansevalget for undertegnede. Dette innlegget blir egentlig litt utenfor denne bloggens ’kjerneområde’, men noen ganger kan det være sunt å løfte seg litt utenfor boksen og innse at det er mange problemstillinger og avveininger som skal tas før man i det hele tatt er kommet så langt at man skal begynne å fôre kua.

Av fire parallelle foredragssesjoner på første dag, valgte jeg å høre på landbruksforvaltningas prosesser rundt innføring av EU’s vanndirektiv i Norge. Rangert etter effekt, så anses landbruket for å være blant de største forurensningskildene for vannforekomster her i landet, nest etter kraftutbygging og langtransport. Per i dag er utslippskravene like for alle, men det som ligger i kortene for den framtidige utviklinga er at det kommer til å innføres differensierte utslippskrav, avhengig av sårbarheten til ulike vannkilder og naturområder. Det er spesielt nitrogen- og fosforavrenning som er hovedforurensningene fra landbruket, men samtidig har utviklingen gått rett vei på enkelte områder de siste åra. Hvis jeg oppfatta rett så har mineralgjødselsalget i Rogaland nesten blitt halvert de siste 3-4 åra, og bevisstheten rundt verdien av husdyrgjødsel som næringsstoffkilde har økt, i takt med prisøkningen som har vært på kunstgjødsla.

Imidlertid er ikke kumøkka en helt problemfri gjødselkilde når den brukes på gras som skal bli silo til mjølkekyr, på grunn av risikoen for å smitte ned graset med smørsyresporer. Den store frustrasjonen for de fleste som opplever sporer er at de er så godt som umulig å vaske vekk, problemet opphører først når det nedsmitta fôrpartiet ikke brukes lenger.

Et viktig poeng er at det aller meste av sporene fra fôret som blir brukt i en problemperiode har havna nedi gjødselkjelleren. Det er ekstremt viktig å huske dette til kommende vekstsesong, slik at man ikke skaffer seg det samme problemet også til neste innefôringssesong. Få ut møkka så tidlig som mulig på det arealet som skal bli silo, så ikke det fester seg på bladverket til graset som kommer opp. Tidsavstand fra møkkaspreding til slått hjelper også til med å redusere sporeinnhold på graset, og sist men ikke minst: ikke stubb for lavt ved slått! Det er alltid mest forurensning av sporer på den nederste delen av planta. Breidspreding og bruk av rive virker positivt med tanke på gjæringskvalitet på fôret på grunn av at det gir effektiv fortørking, men utgjør en betydelig spore-risiko dersom tindene tar nedi bakken og drar med seg jordforurensning inn i graset.

Den siste ’finishen’ som hjelper til i forebygginga er å tilsette et effektivt syremiddel, som senker pH’en og dermed hindrer de sporene som likevel er kommet inn med graset i å våkne til liv i siloen etter at den er pakka og lufttett, og på den måten oppformere seg videre.

På dag nr to var jordpakking et viktig tema – og med det problematikken rundt hjul-last på stadig tyngre jordbruksredskap. Reduksjon av dekktrykket er effektivt for å redusere pakkingen i de øverste 20 centimetrene av jordlaget, men lenger ned er det hjul-lasten alene som får stadig økende betydning for graden av jordpakking, og effekten er mer negativ på våt jord enn på tørr. Når man sitter og hører på dette gjør man seg jo noen refleksjoner rundt rådet om å komme seg tidlig ut med husdyrmøkka, og forskerne ga ikke noen forhåpninger om at frosten kunne løse opp jordpakking under pløyesålen.

Så det er lett å skjønne at det ikke er så enkelt å være bonde bestandig, der man skal manøvrere mellom hensynet til vær, fôrkvalitet, hensynet til jordpakking og fare for sporer, og der hensynet til det ene kan ødelegge for det andre. All respekt for den jobben!

En liten kuriositet til slutt: for de av dere som sukker over tungrodd byråkrati i Norge; i Sverige er det 10 (!!) ganger så mange statlige direktorat som her i landet, orienterte en lett frustrert norskfødt ansatt hos det svenske bondelaget på et av foredragene.

mars 1, 2011 at 9:11 pm 5 kommentarer

Kraftfôrtildeling før kalving – hvor mye er passe?

Av Anitra

Det er to hovedårsaker til at det er anbefalt å gi kraftfôr til kyr i god tid (2-3 uker) før de kalver. Da responderer kyrne både med å melke bedre frå starten, og de tåler bedre videre kraftfôropptrapping etter kalving når dette blir gjort.

1)      Kua har et helt mikrobesamfunn i vomma med mange ulike arter. Grovt sagt kan en si at hver stamme har sine egne spesialiteter og fôrtyper som de foretrekker å leve på og fordøye, og dermed vil sammensetninga av mikrobesamfunnet i vomma bli tilpassa den fôrrasjonen som kua eter. Det å bygge opp og ned bakteriestammer i fordøyelsessystemet er ikke gjort over natta. Ved å gi kua gradvis økende mengde kraftfôr fra noen uker før kalving, vil hun bygge opp de mikrobestammene som er gode på kraftfôrfordøyelse, slik at ikke livet som nykalva ku med relativt store daglige kraftfôrrasjoner kommer som ’julekvelden på kjerringa’ på fordøyelsen hennes.

2)      Kraftfôret kua får før kalving gir henne ekstra energi og signal om gode tider, og at her er det bare å sette i gang og melke mye.

Men – det er også en del negative effekter av å gi betydelige kraftfôrmengder før kalving, slik at prinsippet ’jo mer jo bedre’ er en dårlig regel for forberedelsesfôringa.

Kua har lavt energibehov de månedene hun bare går høydrektig uten å melke, og for mye kraftfôr for lenge får henne til å legge på seg. Det er sjelden noe problem at kyrne er for tynne når de sines her i landet, og da er det lite heldig at de legger på seg enda mer før de kalver igjen. At kua har godt hold når hun kalver virker positivt på melkeytelsen, fordi holdet på samme måte som kraftfôr i tida før kalving gir kua signal om å melke. Men en negativ bieffekt av godt hold, er redusert grovfôropptak og økt fare for produksjonssjukdommer. Det å få mest mulig energi inn i ei nykalva ku vil være en målsetning for de som ønsker høy ytelse. Men ei ku vil begynne å fungere rimelig dårlig når kraftfôret begynner å komme over 60-70% av tørrstoffet av det hun eter. Dess mer grovfôr ei ku eter, dess større daglige kraftfôrrasjoner kan hun altså takle. Ei feit nykalva ku vil altså fortere få trøbbel med å takle store kraftfôrrasjoner etter kalving enn ei som er i passe hold. Det vil også være en mye større utfordring å fôre slik at en unngå mjølkefeber ved kalving og for stort tap i hold med påfølgende fare for husmannssjuke/ketose hos ei feit ku. Fokus på holdet ved kalving er derfor svært viktig, og vi anbefaler at det bør ligge på 3,5-3,75.

En annen negativ bieffekt av for store kraftfôrmengder før kalving, er faren for melkespreng før kua har kalvet og dermed jurhelseproblemer.

Vi vet altså en god del om HVORFOR en verken skal gi for mye eller for lite kraftfôr før kua kalver, men det er mye vanskeligere å svare på hvor mange kg som er akkurat passe på kalvingsdatoen til ei ku. Ute i det praktiske liv vet jeg at det går helt greit i besetninger som har rutine på å trappe opp til både 1, 2, 3 og 4 kg kraftfôr på beregna kalvingsdato, mens andre besetninger som gjør akkurat det samme har problemer. Vil en fremme et godt grovfôropptak er det viktig at kraftfôrmengda ikke er for høy (substitusjonseffekt). Kraftfôr er dyrt og derfor bør en heller ikke gi mer enn det som det er behov for.

Etter diskusjon og vurderinger internt i Topp Team Foring har vi kommet fram til følgende opptrappingsanbefalinger, som er lagt ut som en lenke under ’Hjem/arkiv’ under fôrplanleggingsprogrammet Optifôr.

Dette er noe svakere anbefalt tildeling før kalving enn det som har vært anbefalt tidligere – hvordan stemmer anbefalingene overens med erfaringer og rutiner hos dere ’ute i felten’? I tabellen ovenfor er kraftfôrmengden før kalving relatert til ønska årsytelse, men noe som også har svært stor betydning er grovfôrkvaliteten – hvis man har en grovfôrkvalitet som tilsier at en jevnt over må opp på 14 kg kraftfôr på topp til kyr som skal få 9000 kg i årsytelse skal man kanskje ligge på 3-4 kg på kalvingsdato, mens de som oppnår 9000 kg på kyr som ikke får mer enn 10-11 kg kraftfôr på topp heller ikke gir mer enn et par kg før kua faktisk har kalva.

september 10, 2010 at 1:38 pm 11 kommentarer

Analyse av gårdens fôrgrunnlag – fordel å legge opp en strategi før slåttene begynner?

Av Anitra

Jeg vil gjerne si meg enig med Bozena i at det med fordel kunne tas ut mye mer grovfôrprøver her i landet, for det er som sagt veldig vanskelig å gi folk fasit på kraftfôrmengder så lenge en ikke kjenner næringsverdien på hovedfôrmiddelet som kyr eller ungdyr eter.

Det som er argumentet jeg møter i praksis mange steder, og som jeg også har forståelse for, er dette med variasjonen i kvalitet gjennom en silo og at det er vanskelig å få tatt ut prøve av rett fôrparti til rett tid. Det er ikke et uvanlig problem at man borer en prøve ut av et lag med 2.slått, men at en er kommet ned i førsteslåtten når svaret på prøva kommer tilbake. Og at en egentlig gjerne skulle visst hvordan førsteslåtten var før man faktisk begynte på den – da kunne man vært mer sikker på at man ikke hadde total feil kraftfôrsort på lager og måtte slite med det i flere uker.

Livet er iallfall sånn at når man først har lagt førsteslåtten i siloen og et lag med andreslått oppå, så er denne førsteslåtten normalt ikke tilgjengelig før laget på toppen er fôret opp. I enkelte distrikter er det kommet en type bor som kan bores gjennom en hel tårnsilo, men disse er ikke tilgjengelige de fleste steder i landet enda. For de fleste som gjerne vil ha en formening om fôrkvaliteten før man begynner å bruke av fôret er det da to muligheter:

1)      Ta ut grasprøve under slåtten – da mangler man selvfølgelig opplysninger om hvordan ensileringa har gått, men næringsverdien på råmaterialet er det som i størst grad bestemmer hva som er rett kraftfôrtype å bruke. Hvis ensileringa har gått noenlunde som forventa, så veit vi også en god del om hvordan en analyse av ferdig ensilert fôr vil være når vi har fått en analyse av graset. En ting som er viktig å merke seg, er at grasanalysen ikke kan brukes direkte i TINE Optifor i fôrplanlegginga, men du må kontakte rådgiver for å få hjelp med å ’konvertere’ grasverdiene til antatte silo-verdier.

2)      Hvis man har gras av antatt lik næringsverdi i silo og rundballer, så kan man ta en prøve av rundballene når de er ferdiggjæra (min 6 uker etter slått). Dersom det er samme slått, slått på noenlunde samme utviklingstrinn av et areal med lignende botanikk og gjødslingspraksis som det er som er lagt i silo, er det sannsynligvis ganske lik kvalitet på rundball og silo. Men selvfølgelig sier ikke gjæringskvaliteten på rundballene noe om hvordan det har gått i siloen, så usikkerheten på dette området blir likt med alternativet å ta grasprøve.

Som rådgiver mangler jeg den praktiske følinga med å drive storfehold i praksis, men innbiller meg at det kan være godt betalt tid å sette seg ned nå før våronn-stresset begynner, og tenke gjennom hva som skal legges i silo (enten det er tårn-, plan- eller en enkel utesilo), hva som skal legges i rundball og ikke minst i hvilke perioder, evt hvilke dyregrupper de ulike fôrpartiene skal brukes til. På den måten kan man kanskje unngå kostbare blundere der man tvinges til å bruke feil fôrparti til feil tid når det er blitt innefôringssesong igjen. Det verste man kan ende opp med er kraftig og strukturfattig fôr til drektige kviger og tørrkyr og langhalm til nykalva kyr….men det å kikke på kalvingslista samtidig som man tenker gjennom kommende vekstsesong er kanskje noe mange gårdbrukere med en mer eller mindre konsentrert kalvingssesong gjør i dag også?

Spesielt de med en eller annen periode med spesielt mange kalvinger bør tenke gjennom hvilket fôrparti som kommer til å brukes når mange kyr er på det mest nykalva. Dermed kan man prøve å legge et mest mulig næringsrikt gras i nettopp dette fôrlageret, og i tillegg sikre seg ekstra med tanke på å unngå feilgjæring. Etter min mening er det mer utfordrende å unngå feilgjæring av et næringsrikt materiale (spesielt når det er proteinrikt i tillegg) enn av et mindre næringsrikt, noe som det også er viktig å ha i bakhodet når man planlegger kommende sesong. Nettopp dette fôrpartiet som man planlegger å bruke i den kritiske perioden fra kalving på mange kyr er det også mest viktig å ha en god formening om kvaliteten til før kalvingssesongen setter inn. Da bedrer man sjansene for at man legger opp en mest mulig riktig kraftfôrstrategi rundt kalving.

Det er jo etter hvert heller ikke uvanlig å bruke flere fjøs, og dersom man har melkekyr og småkalv i ett fjøs bør man legge litt innsats i å få mest mulig næringsrikt fôr til bruk i dette fjøset. Tørre kyr og drektige kviger som står i et annet fjøs kan med fordel få servert et fôr som er hausta på et betydelig seinere utviklingstrinn og gir dem muligheten til å spise seg mette uten å bli feite.

april 9, 2010 at 6:10 am Legg igjen en kommentar


Arkiv