Posts tagged ‘effektivitet’

Har feittklasse på slakta kyr betydning for mjølkeavdråtten?

Av Ingunn

I helga har eg sitte å skrive manus til innlegg på Husdyrforsøksmøtet som skal vere 14. og 15. februar. Fristen er 1.desember, så med 5 stk så er det berre å stå på for å få dei ferdig. Det eine innlegget er om korleis feittklasse hos slakta kyr påverkar mjølkeavdråtten. Feittklassen seier noko om hold på kyrne ved slakting, og holdet er jo viktig for både avdrått og helse….. Med opplysningar om holdet på kyrne kan ein betre berekne behovet for vedlikehold og tilvekst gjennom laktasjonen, og ein kan få eit betre uttrykk for effektiviteten i mjølkeproduksjonen. I dag blir kg EKM per kg opptak av tørrstoff (eller per energienhet) mykje brukt som mål for effektivitet. Men sidan mobilisering og avleiring har mykje å sei for effektiviteten vil det vere ein stor forbetring å få eit uttrykk der dette kan inkluderast.

Holdet på kyrne varierar mykje mellom besetningar, og kroppsvekta aleine seier lite om holdet. I dag er det ikkje obligatorisk å holdvurdere i kukontrollen, og derfor manglar mange besetningar opplysningar om holdet på kyrne. Derfor ser vi etter andre måtar å vurdere holdet på, og her kjem feittklasse frå slakta kyr inn som eit alternativ. I dag nyttar vi slaktevekter for å finne kroppsvektene til kyrne i besetningane og på same måte ønskar vi å finne ut om vi kan bruke opplysningar om feittklasse til å kunne sei noko om holdet. I første omgang har vi derfor sett på om feittklasse kan relaterast til mjølkeavdråtten kyrne hadde før dei blei slakta. Kyr som er slakta eit stykkje ut i laktasjonen (200 til 365 dagar etter kalving) og som har hatt ein periode med mjølking før dei blei slakta er brukt til å lage mjølkekurver. For å redusere antal kurver så er feittklassane på same talnivå slått saman og representerer klassane ”feittfri” (-1,1,+1), ”tynt feittlag” (-2,2,+2), ”normalt feittlag” (-3,3,+3), ”rikeleg feittlag” (-4,4,+4) og ”store feittmengder” (-5,5,+5).  

Figur 1 viser modellering av mjølkekurver for 3.laktasjonskyr for kvar av dei 5 feittklassifiseringane. Kurvene viser at kyr klassifisert som ”feittfrie” har ei flatare mjølkekurve enn kyr frå dei andre feittklassane, dvs. at dei ikkje kom like høgt i toppavdrått og at nedgangen etter toppen er mindre. Kurvene viser at til feitare kyrne er til høgare i avdrått ligg dei, men forskjellen i avdrått er størst etter at toppen er nådd 4-7 veker etter kalving. Frå toppavdrått og utover i laktasjonen viser kurvene at til meir feitt kyrne har på kroppen til raskare fell avdåtten. Kyr i 2., 4. og >=5.laktasjon hadde tilsvarande kurver som 3.laktasjonskyrne, altså til feitare kyrne er til meir toppa er laktasjonskurvene. For kyr i 1.laktasjon hadde feittklassifiseringa liten betydning for mjølkekurvene.

Figur 1. Mjølkekurver for ulike feittklassar.

Figur 2 viser berekna 305-dagars avdrått for 3.laktasjonskyr med ulike feittklassifisering. Kyr med numerisk høgast 305-dagars avdrått er kyr klassifisert med ”tynt feittlag” (-2,2,+2). Kyr i feittklassane nærmast desse (”feittfrie” og ”normalt feittlag”) har ikkje nemneverdig  lågare avdrått, men 305-dagars avdråtten synk jamnt til feitare kyrne er. For kyr med rikeleg feittlag (+/- 4) og kyr med store feittmengder (+/- 5) er avdråtten redusert med respektive 5,2 og 8,9 %. Tendensane var lik for kyr frå 2.laktasjon og høgare laktasjonar som for 3.laktasjonskyrne presentert her. Det ein skal vere litt oppmerksom på med desse kurvene er at feittmengda desse kyrne har ved slakting sannsynlegvis er lågare enn dei hadde ved kalving, at dei ikkje har nådd tilbake til holdet ved kalving. Det kan vere årsak til at kyr med «tynt feittlag» kjem numerisk best ut. Sannsynlegvis hadde dei eit hold som var nærmare «normalt feittlag» ved kalving.

Figur 2. Berekna 305-dagars avdrått for kyr i ulike feittklassar.

Desse berekningane viser kor viktig holdet er for mjølkeavdråtten. Så håpar eg de synes det var interessant å få nokre tal som viser det, og at vi kan få nytte av feittklassane til å lage gode berekningar for behov og effektivitet.

november 28, 2010 at 7:30 pm Legg igjen en kommentar

Mye krever mer!

Av Lars Terje

Alle besetninger har ikke et mål om høg avdrått, men alle som investerer i ny driftsbygning og/eller har kjøpt kvote, har stort sett et mål om å øke avdråtten til et høgere nivå. Særlig gjelder dette besetninger som kommer over 50 mjølkende dyr.

Therese Johaug (Aftenposten.no)

Å produsere 7000 kg på ei NRF-ku kan kanskje sammenlignes med å gjennomføre Birken. Det er noe som alle som har hatt ski på beina tidligere og er i vanlig fysisk form klarer. Skal man opp på 8500 kg er det å sammenligne med å klare merket i Birken. Da kreves det både trening og kosthold. Skal man over 10 000 kg så er det å sammenligne med å gå for seier i Birken. Trening over mange år, riktig utstyr og riktig kosthold er avgjørende for om det er mulig med seier. Med andre ord så er, det å fôre ei høgtytende mjølkeku  er som å fôre en toppidrettsutøver. Jeg tviler på at Therese Johaug sluntrer unna med kostholdet.

Øker man fra 7000 kg til 10000 kg på en eldre ku, øker energibehovet med 23% ca en måned etter kalving. Hvis dette ikke dekkes opp går det ut over kuas fruktbarhet men også proteinprosenten og produksjonen resten av laktasjonen. Med det resultat at man ikke når målet om økt avdrått. Behovet for AAT øker fra 1900 g/dag til 2500 g/dag. Mengden AAT fra mikrobeprotein øker pga økt effektivitet i mikrobeproteinsyntesen, men det som også skjer er at mengden AAT fra bypassprotein øker. Da må vi også stille strengere krav til kvaliteten på dette proteinet, som i stor grad kommer fra kraftfôret. Det vi også ser er at når vi planlegger med økt avdrått så får vi også mindre sikkerhetsmarginer. Pga at sikkerhetsmarginene blir mindre, blir det også viktigere å være sikker på at man tilfører nok vitaminer, mineraler og salt. Og sist men ikke minst så er tilførselen av vatn viktig. Det gjelder selvsagt både kvalitet, temperatur og mengde. NORFOR slik vi har det tilgjengelig i TINE Optifôr hjelper oss å holde rede på disse faktorene.

Når man har som mål å øke avdråtten er det viktig å vite hva innsatsfaktorene er verdt. Grovfôrprøver er i denne sammenheng viktige. Grovfôret er gårdens største og viktigste innsatsfaktor. Det blir ofte en diskusjon om hvor mange fôrprøver man må ha. Svaret er alltid at det er bedre å vite verdien av noe enn å gjette på alt. Jo flere prøver jo sikrere er vi på kvaliteten av grovfôret. Jo sikrere man er på grovfôrkvaliteten jo mindre sikkerhetsmarginer kan man tillate seg. En fôrrasjon med mindre sikkerhetsmarginer blir også en billigere fôrrasjon. Grovfôrprøvene kan på den måten være raskt inntjent.

Et uttrykk er ”Shit in, shit out!”. Jeg bruker å si ”Nothing in, nothing out!” Eller sagt på en annen måte ”More in, more out!”  Hvordan klarer man så å få kyrne til å ete mer?

Teknikkene er kjente for de fleste.

  • Kraftfôr flere mange ganger pr dag for å holde en så stabil pH i vom som mulig.
  • Rikelig med grovfôr på forbrettet hele døgnet.
  • Grovfôr med god hygienisk kvalitet og lavt innhold av gjæringsprodukter
  • Grovfôr høsta til riktig tid
  • Ferskt fôr på fôrbrettet flere ganger pr dag ser også ut til å piffe opp appetitten
  • Velge et kraftfôr som er bedre tilpasset høg avdrått

Men likevel ser vi at ikke alle klarer dette. Hvorfor? Jeg har i mange sammenhenger stilt spørsmålet: Hva er suksesskriteriene for å oppnå høg avdrått? Hva slags svar får jeg?

  • Høste grovfôret til riktig tid
  • Bruke nok ensileringsmiddel
  • Ikke spare på kraftfôret (hvertfall ikke sette tak på kraftfôret)
  • Sørge for god kvalitet på enga, med høgt innslag av de ønska grasartene
  • Gode fôringsrutiner, samt gode rutiner på alle andre ting.

 Mao så er rådene og kunnskapen svært sammenfallende med bondens egen opplevelse av årsaken til at han lykkes.

Fôringa er den enkeltfaktoren som har størst betydning for resultatet, både mengde, kvalitet og økonomi. Men vi skal heller ikke glemme avl. Under er det vist gjennomsnittlig indekser for to naboer med jevnstore kvoter. Den ene er og har vært mer avlsinteressert enn den andre. Vedkommende har en gjennomsnittlig indeks for mjølkeevne på 113 mens den andre har bare 97. Det skiller ca 2000 liter i årsavdrått på disse to besetningene i 2009. De produserer om lag samme mjølkemengde på et svært forskjellig dyretall. Hele forskjellen i mjølkemengde pr ku  kan nok ikke tilskrives bare avl. Det er også forskjeller i bevissthet rundt fôring, og fôrkvalitet.

Til slutt har jeg lyst til å utfordre leserne av bloggen.

  • Hva mener dere er suksesskriteriene deres?
  • Hvorfor har dere lykkes?
  • Eller kanskje dere heller vil svare på hvorfor andre ikke lykkes?

mars 18, 2010 at 7:31 am 3 kommentarer

Hva kan årsutskriften fortelle oss om fôringen?

Av Ann Turi

Kukontrollen inneholder store mengder informasjon om den enkelte besetning, og der er mange resultater som kan linkes opp mot hvordan fôringen i bestningen fungerer.

Årsutskriften fra kukontrollen er et sammendrag av registreringene som blir gjort gjennom året, og vi skal her se litt på  hva denne kan fortelle oss om hvordan fôringen har fungert i året som gikk.

Kvotefylling, avdrått og melkekvalitet

Kg melk pr årsku – er denne som ønsket/forventet? Klarer du å fylle kvota? NRF-kua har et potensiale til å produsere 10.000 kg melk pr år (og kanskje ennå mer enn det), og om man gjennom avlsarbeidet har lagt til rette for at det genetiske potensialet i kua er til stede, er det først og fremst fôringen som styrer ytelsen. I KK får man også oppgitt ytelsen pr årsku som kg EKM (energikorrigert melk). Dette vil si at ytelsen i kg melk er korrigert ut i fra TS-innholdet i melka, og kg EKM bør i utgangspunktet være høgere enn kg melk. Lav EKM tyder på et TS-innhold i melka som ligger under normalområdet. (Man skal være oppmerksom på at stort fettavvik (forskjell i fett% mellom kukontrollprøvene og tankprøvene) gir feil i beregnigen av energikorrigert melk). TS-innholdet i melka får man oppgitt både under ”Avdrått i kontrollen” og under Meierileveranse”. Normalområdet er for fett 3,9-4,0 og for protein 3,2. Produksjonen av TS i melka er kompleks, men i grove trekk kan man si at det er grovfôret (innholdet og kvaliteten på NDF) som styrer produksjonen av melkefett, mens det er AAT- og energitilgangen som styrer produksjonen av melkeprotein.

Melka analyseres også for andre verdier som kan fortelle oss noe om fôringen, og da spesielet urea og frie fettsyrer. Urea kan brukes som et mål på om fôringa er riktig balansert med hensyn til energi- og proteinforsyningen, og ureaverdier i området mellom 3 og 6 mmol/l regnes som normale. Verdier under 3 kan tyde på at fôrrasjonen har negativ PBV (dvs lite nedbrytbart protein i vom), mens verdier over 6 kan tyde på at fôrrasjonen inneholder unødvendig mye protein, for lite energi eller en kombinasjon av disse to. Både lavere og høgere ureaverdier enn det som er anbefalt normalområde, kan ha negativ innvirkning på produksjon, fruktbarhet og helse. Frie fettsyrer (FFS) i melk er et indirekte mål på om melka har besk/harsk smak. Elitemelksgrensa for FFS er på 1,1 (fra 1.mai 2010 vil denne grensa være 0,9). Det er flere forhold som kan påvirke FFS, men underfôring med energi er antakeligvis den viktigste årsaken til høge frie fettsyrer.

Helse og fruktbarhet

Ketose og melkefeber er to produksjonssykdommer som er direkte relatert til fôringen. Ketose er en stoffskiftelidelse hos melkeku som skyldes sterk nedbryting av fett og lavt innhold av glukose i blodet i første delen av laktasjonen. Kuas hold ved kalving (feite dyr er mer utsatt) og passe rask opptrapping av fôringen etter kalving er de to viktigste faktorene i forhold til forebygging av ketose. Melkefeber opptrer først og fremst i tiden rundt kalving, og er en stoffskiftelidelse som kommer av at kalsiumkonsentrasjonen i blodet blir for lav. Også for melkefeber vil riktig hold være en viktig faktor i forhold til forebygging. I tillegg er fôringen i sinperioden avgjørende, og da spesielt balansering av mineraler i fôrrasjonen (kation/anion-balansen og tilgangen på magnesium).

Fruktbarhet og fôring er relatert til hverandre, og ved å se på ant omløp (ikke omløps-prosent), måneder mellom kalvingene, FS-tallet og behandlinger for brunstproblemer kan vi se om det er problemer med fruktbarheten i besetningen. Ved å se på fruktbarhetsproblemene opp mot resultatene for bl.a FFS, urea, ytelse, helsestatus og hold på dyrene kan vi avgjøre om problemet er fôringsbetinget.

Under fruktbarhet får vi også oppgitt alder ved første kalving, noe som kan gi oss en pekepinn på kvigeoppdrettet i besetningen (høg innkalvingsalder kan tyde på lav tilvekst). For mer info om kvigefôring og tilvekst på kviger henviser jeg til tidligere blogg av Hege Overein.

Slakteresultat

Slakteresultatene gir oss grunnlag for å vurdere resultatene i okseoppdrettet, og også for oksene er fôringen en av de viktigste faktorene for å lykkes. Både tilvekst/slaktevekt og fettklassifiseringen forteller oss om fôringen har fungert ut i fra de målene som er satt.

Men slakteresultatene kan også fortelle oss noe om fôringen av kyr og kviger. Fettklassifiseringe på kyr som er slakta kan gi oss informasjon om det generelle holdet i besetningen, og om det er slaktet kviger kan disse resultatene gi oss en indikasjon på kvigefôringen (forutsetter at de kvigene som er slakta er representativ for resten av kvigeoppdrettet). 

Fôring

Det er en egen bolke på årsutskriften som omhandler fôring, og flere produsenter (og rådgivere) er nok vant til å bruke FEm kr.fôr pr 100 kg EKM som et mål på fôringen i besetningen. Det man skal være oppmerksom på, er at dette er et tall som baserer seg på den beregna kg EKM pr årsku og de kraftfôrmengdene som registreres inn sammen med melkeveiingen. Som tidligere nevnt, så vil kg EKM være feil om der er et fettavvik mellom KK-prøvene og tankprøven. I tillegg kan mengden kraftfôr som rapporteres inn i KK være feil på grunn av f.eks manglende kalibrering av tildelingsutstyr for kraftfôr (evt manuell tildeling med tilhørende ”trynefakor”) eller ved at det rapporteres i kg kr.fôr og det er forskjell mellom kg og FEm (1 kg kraftfôr inneholder mer eller mindre enn 1 FEm. Dette er noe som vi nå kan ta hensyn til ved innrapportering). Begge disse forholdene vil utgjøre en usikkerhet i forhold til forbruket av kraftfôr pr 100 kg EKM. For å se på effektiviteten i fôringen, vil jeg heller anbefale at det beregnes en fôreffektivitet med bakgrunn i det faktiske fôrfôrbruket og ytelsen i besetningen.

Kort oppsummert så er fôringen en viktig faktor for de fleste forholdene i melkeproduksjonen, og en balansert og tilpasset fôring er derfor avgjørende for å oppnå gode resultater og dermed også god økonomi.

mars 10, 2010 at 7:25 pm Legg igjen en kommentar


Arkiv