Posts tagged ‘struktur’

Strukturrikt og energifattig fôr- hva skal man med det?

Av Gayle

Våronna er i full gang mange steder, mens enkelte har vært ferdige ei stund. Noen uker fram i tid braker det løs igjen, da med 1. slåtten. Fokuset er stort på tidlig slått og energirikt fôr. Det er viktig å ha fokus på dette, men ikke alle dyra i fjøset har godt av det samme energirike fôret. Ei sinku og ei kalveferdig kvige vil lett ete seg for feite med fri tilgang på ”mjølkekufôr”. Fôrrasjonen til disse dyra bør inneholde strukturrikt og energifattig grovfôr (halm), dvs seint slått grovfôr med en energikonsentrasjon på 0,75-0,80 FEm/ kg TS. Det tilsvarer gras slått ca ei god uke etter skyting. Når aksene kan kjennes, men ikke sees, vil energiinnholdet tilsvare ca 0,90+ FEm. Dette er det grovfôret som passer best til mjølkekua, men vil få uheldige konsekvenser for sinkua. I et blogginnlegg i mars i år, skrev Ann Turi om sinkufôring. Der nevner hun alle de uheldige konsekvensene ved å fôre sinkua med for godt grovfôr (Feite kyr → melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining, redusert fruktbarhet). Mange produsenter bruker halm i rasjonen til sinku og eldre kviger, og det er et ypperlig fôrmiddel til denne gruppa. Dessverre er halm en mangelvare mange steder, så hvis du har planer om en tidlig slått i år, kan det være gunstig å la det stå igjen litt gras ei uke eller to ekstra. Da har du energifattig og strukturrikt grovfôr, som passer ypperlig til sinku og eldre kviger.

Husk mineraltilskudd til dyr som får lite/ingenting kraftfôr.

 – Jeg avslutter med Ann Turi sine ord: En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

Advertisements

mai 9, 2011 at 7:43 pm Legg igjen en kommentar

Å lykkes med beiting er krevende – god planlegging er viktig

Av Arnt Johan

Potensialet til billig produksjon av melk på beite er stort. Beite gir billig fôr uten tap og kostnad ved konservering. Godt beite har høy næringsverdi, og det kan produseres mye melk med lite kraftfôr. Utfordringene er å regulere grastilgangen og holde høy næringsverdi i graset gjennom heile beitesesongen selv om været er skiftende.

Det anbefales at en starter beiting når graset er 8-10 cm, heller for tidlig enn for seint. Selv om det kan være mye rundball eller silo igjen når det nærmer seg beiteslipp, så er det ingen grunn til å utsette utslipp av kyr og kviger. Veksten av beitegras er størst på våren/forsommeren, så det er viktig å unngå forvokste beiter. Beiteopptaket er ikke så stort de første dagene så derfor er det viktig med fôring inne i tillegg. Beregn totalt ca 1 uke innefôring etter beiteslipp. Dette vil bidra til et mer gradvis fôrskifte. I forhold til valg av kraftfôrblanding er det viktig å følge med på ureatallene. Velg et kraftfôr med lavere PBV dersom ureatallene er over 6,0. Reduksjon i kraftfôrmengdene bør skje over tid, slik at bråe overganger unngås. Utbyttingseffekt på godt beite er stor, slik at en kg ekstra kraftfôr ofte vil redusere beiteopptaket med 0,7 til 1kg tørrstoff. Utfordringen er å finne det kraftfôrnivået som må til for å oppnå den ønska ytelsen uten å gi for mye kraftfôr.

Godt beite karakteriseres ved et høyt innhold av råprotein og et lavt innhold av både NDF (fiber) og totalt ufordøyelig NDF (iNDF). Det betyr at den potensielle energi- og proteinverdien er høy, samtidig som det gir grunnlag for et høyt fôropptak. Det lave NDF-innholdet gir imidlertid et grovfôr med lav strukturverdi (tyggetid), noe som kan føre til et dårligere vommiljø, rask passasjehastighet ut av vomma og en lavere reell fôrverdi. Får kyrne løs avføring kan det være aktuelt å redusere mer på kraftfôret dersom tilgangen på godt beite er god. Det kan også være aktuelt å tilleggsfôre med et strukturrikt grovfôr. Samtidig er det viktig at beitekvaliteten ikke overvurderes da en kombinasjon av rask utvikling, høy temperatur og tørke fører til en rask forringelse av beitekvaliteten. I besetninger som ikke har daglig melkemåling er det viktig å følge med på endringer i melkeleveransene for å få et raskt bilde på hvordan beitekvalitet/beitetilgang er. Det er viktig å justere opp kraftfôrmengdene for å unngå et uønsket fall i melkeytelsen.  

Ut over i vekstsesongen avtar grasveksten og kravet til areal øker, dersom antall dyr er konstant. Alternativet til økt areal er økt tilleggsfôring, men da må også kraftfôret oppjusteres for å opprettholde melkeytelsen. Beitepussing og gjødsling etter hver avbeiting er viktig for å opprettholde næringsverdien av beitet. 

Rikelig tilgang på friskt reint vann er også viktig for å oppnå god melkeytelse på beite, og avstanden til drikkekilden må ikke være for lang.

Beitefôring og beitedrift er en utfordrende oppgave, ikke minst fordi det finnes så mange mulige kombinasjoner av beite og ulike strategier for tilskuddsfôring.

Hvilke erfaringer har du med beiting?

mai 21, 2010 at 1:09 pm 7 kommentarer

Hvilken fullfôrblander skal jeg velge?

Av Cathinka og Kjell Ivar

Vi får ofte spørsmål knyttet til investering i fullfôrblander og hvilke fullfôrblandere en skal velge.  Det er mange forskjellige blandere på markedet og alle har de sine klare fordeler i følge produsent/selger.

Investering i fullfôrblander skyldes gjerne mål om bedret fôreffektivitet, muligheten til å benytte utradisjonelle fôrmidler eller ønske om å oppnå en jevnere og mer balansert fôrrasjon ved å kunne blande ulike grovfôrtyper sammen.

Det som er viktig er å se an eget behov. Hvilken høstelinje og konserveringsmåte har du på surfôret ditt? Bruker du rundballer? Er det aktuelt med luting av korn/kraftfôr? Hvilken blander passer best da?

Det endelige valget av type fullfôrblander bør styres av de praktiske fordelene og begrensningene til de ulike merkene og modellene. Hvem skal en høre på, selgerne eller produsenter med praktisk erfaring?

De ulike fullfôrvognene blander fôret etter ulike prinsipper. Blant disse har en horisontale-, vertikale- og haspeblandere. Blandeprinsippet vil ha betydning for i hvilken grad fôret mikses og kuttes. Utforming av snegler, kniver etc vil og ha praktisk betydning, og vil variere fra leverandør til leverandør.  

Horisontale blandere er utstyrt med en eller flere horisontale snegler. Erfaring har vist at en må være ekstra nøye med blandingsrekkefølgen i en slik vogn, da plasseringen av sneglene kan gi utfordringer med å få blandet alt fôret og ikke bare deler av det. Økt blandetid vil her raskt kunne være uheldig for deler av fôrets fysiske struktur. Det finnes og skråstilte horisontale blandere som gir en diagonal blandevinkel, der fôret føres frem i vognen før det blir løftet opp for så å falle bakover. Dette er ment å gi en bedre blanding av alt fôret.  

Vertikale blandere er utstyrt med en eller flere vertikale snegler. En del av disse blanderne påstås å kunne rive opp stort sett alle balletyper, om de er runde eller firkantede, kuttet eller ukuttet og består av halm, høy eller ensilage. Vi har og gode erfaringer med enkelte av disse systemene i forhold til frosne rundballer. Andre igjen mener imidlertid at dette systemet kan gi for lite fysisk struktur i rasjonen, da det er fare for at fôret blir mer most enn det blir kuttet, og at en dermed også her må unngå for lang blandetid.  

Haspeblandere eller padleblandere har roterende hasper med kniver. Dette er et system som blander alt fôret hele tiden, uten å mose det. Dette er ment å ha en positiv effekt på rasjonens fysiske strukturinnhold. Med et slikt system trenger du dermed visstnok ikke å være redd for at fôret vil klistre seg sammen ved for lang blandetid. Enkelte nyere modeller er og utstyrt med ekstra kniver på toppen av vognen for også å kunne håndtere og skjære opp hele baller.  

Vi ønsker nå å utfordre produsenter til å komme med egne erfaringer om hvorfor de valgte den fullfôrvognen de gjorde, og om andre fordeler og ulemper de har erfart med sitt utfôringssystem.

april 21, 2010 at 1:44 pm 104 kommentarer

Viktig med nok struktur

Av

Harald

Fra Jørn V er det nok en gang kommet noen interessante betraktninger. Temaet han setter fokus på denne gangen er behovet for struktur i forrasjonen, og hans kommentarer er knyttet til innlegget jeg skrev om helsæd. Temaene han berører er ulike mål for struktur og hva innholdet av ufordøyelig NDF (INDF) er i helsæd. Han tar også opp sammenhengen mellom lignin og INDF. Opp gjennom tidene er det brukt ulike mål for fôrrasjonens strukturverdi. Eksempel er fôrrasjonens innholdet av trevler, NDF, ADF (acid detergent fibre) og tyggetid. Hvilket begrep som benyttes rundt omkring er i stor grad bestemt av tradisjon og faglig oppfatning.  Struktur er viktig fordi det har sammenheng med både vommiljø og fôropptak. I et annet innlegg på bloggen har jeg vist hvordan Vombelastingen, som vi bruker i TINE OPtiFôr, påvirker fordøyelsen av NDF, og hvordan vi tar hensyn til dette begrepet ved optimering av fôrrasjoner. Fôrets fysiske strukturverdi er først og fremst knytet til hvordan det påvirker tyggeaktiviteten og dermed produksjonen av spytt. Det er igjen er avgjørende for bufringa av vomma og dermed for å oppretthode et godt vommiljø. Tyggeaktiviteten er først og fremst knytet til innholdet av fiber i fôret og i dagens fôrmiddelvurdering er ADF og NDF mye brukt som mål på innhold av fiber i fôret. NDF er den resten vi har igjen etter at en fôrprøve det er kokt i en såpeløsning som har en pH på 7 (nøytral). Derfor er den engelske betegnelsen for NDF Neutral Detergent Fibre (detergent = såpe) og på norsk kaller vi det nøytral løselig fiber. ADF står for acid detergent fiber og analystisk er det den resten man har igjen i fôret etter at det er kokt i en sur (acid) såpeløsning. I USA har man hatt lang tradisjon for å bruke ADF som et fibermål og det er sagt at en fôrrasjon bør ha et innhold på 18-22 % for å sikre nok struktur og et godt vommiljø. I Norge har vi hatt tradisjon for å bruke trevler som mål på innhold av fiber i fôret, selv om vi egentlig ikke har brukt det som mål for å angi et optimalt innhold av struktur i fôret. Vi har først og fremst brukt trevlene som et mål på tungtfordøyelige karbohydrater knyttet mot fôrets energiverdi. Ellers er det verdt å merke seg at i gras og grasprodukter er ADF og trevler tilnærmet det samme. NDF har vært mye brukt for å angi fôrets strukturverdi. Problemet er på samme måte som for ADF at det ikke blir riktig å bruke et bestemt innhold som mål en optimal verdi.  Forsøk har vist at strukturverdien til NDF også i stor grad er knyttet til det absolutte opptaket, dvs. hvor mange kg med NDF som ei ku spiser per dag. Det har nok sammenheng med at det er totalmengden med NDF som i stor grad bestemmer tyggeaktiviteten. I stedet for å sette et krav til NDF i % av fôrrasjonen er det derfor mer riktig å sette et krav til NDF per kg kroppsvekt. Forsøk har vist at et optimalt opptak av NDF i forhold til både energiopptak og vommiljø er i området 12,5 til 13,5 gram per kg kroppsvekt. Hvordan det påvirker kravet til NDF i fôrrasjonen uttrykt som g/kg TS ved ulike mjølkeytelser er vist i Figur 1. Når Fôropptaket ligger mellom de røde linjene er NDF opptaket mellom 12,5 og 13,5 g/kg kroppsvekt. Figuren viser at ved 40 kg mjølk bør NDF innholdet i fôrrasjonen være mellom 30 – 32 %, mens ved 20 kg mjølk er det optimale innholdet 40-43 %.  Ut fra disse vurderingene skal vi derfor være forsiktig med å si at NDF innholdet i fôrrasjonen skal ligge innenfor et bestemt intervall, for eksempel mellom 32-36 %. 

Figur 1. Anbefalt nivå for NDF i fôrrasjonen ved ulik mjølkeytelse

            I sin kommentar antyder Jørn at det er en sammenheng mellom INDF og lignin, og han spør også om iNDF innholdet i helsæd. For å ta det siste først så er INDF innholdet i helsæd helt avhengig av andelen halm. Som Jørn sier så er innholdet av NDF forholdsvis lavt og det skyldes at ved økt utviklingsstadium øker stivelsesinnholdet mer enn NDF innholdet og NDF kan derfor være forholdsvis lavt (400-450 g/kg TS ). INDF innholdet uttrykt per kg NDF øker imidlertid raskt med økt utviklingsstadium og innholdet av INDF ligger ved anbefalt høstetidspunkt mellom 180 og 250 g/kg NDF. Det er den viktigste årsaken til at næringsholdet i helsæd faller med økt utviklingsstadium. Et økt innhold av INDF skyldes et økt innhold av lignin. Det er sik at et økt innhold av lignin er den viktigste årsaken til økning i INDF.  I sitt doktorgradsarbeid fant Hege Nordheim (Nordheim et al., 2009) en klar sammenheng mellom lignin og innholdet av INDF i timotei (Figur 2). Innhodet av lignin forklarte hele 86 % av variasjonen av INDF. Når innholdet av lignin økte med ett gram per kg NDF økte innholdet av iNDF med 5,7 gram. Hun sammenlignet også med det amerikanske formiddelvurderingssystemet CNCPS. I systemet brukes lignin for å beregne INDF og en økning på ett gram lignin gir et økt innhold av INDF på 2,4 g per kg NDF. Altså vesentlig mindre enn hva som ble observert i norsk gras. Noe av det forklares ut fra forskjellig metoder for å bestemme INDF, men den viktigste forklaringen er at det er andre typer grovfôr som ligger bak beregningene i det amerikanske systemet. Denne sammenligningen viser at på tvers av grovfôrsalg skal vi være forsiktig med å trekke for klare sammenhenger lignin og INDF, og at det derfor er vanskelig å bruke lignin som et generelt mål på struktur og ufordøyelig fiber i fôrrasjonen.

Figur 2. Sammenehng mellom lignin og innholdet av INDF i gras. Fra Nordheim et al. 2009

Ved siden av et mål på fordøyeligheten av NDF er INDF interessant som mål på fôrets strukturverdi. Det er fordi INDF påvirker tyggetiden til fôret og dermed spyttproduksjonen. Generelt er det slik at ved et høyere innholdt av INDF kreves det mer tid for å tygge en viss mengde med NDF. Det betyr at ved samme innhold av NDF i grovfôr vil kyrne bruke mer tid på tygging på det grovfôret som har det høyeste innholdet av INDF. I NorFor og dermed i TINE OptiFôr bruker vi tyggetid som et mål på fysisk strukturverdi. Vi bruker også Vombelastningen, men det er et mål på hvordan vommiljøet påvirker fordøyeligheten av NDF, mens tyggetiden er et mål på forrasjonens fysiske struktur. Årsaken til at vi i NorFor har valgt å bruke tyggetid som strukturmål i stedet for NDF eller ADF er at tyggetiden inneholder flere ulike strukturelementer. I NorFor beregnes tyggetiden i grovfôr ut fra fôrets innholdt av både NDF og iNDF. Det betyr at vi får tatt hensyn til begge effektene i ett strukturmål. I tillegg tar tyggetiden hensyn til fôrets partikkelstørrelse (snittelengde) som også har betydning for struktureffekten. Et finsnitta fôr (10-20 mm) har lavere tyggetid enn et grovfôr som har en snittelengde på 50-60 mm. I NorFor har vi en nedre grense for innhold av tyggetid i fôrrasjonen og det er 32 minutter per kg TS. Figur 3 viser hvordan innhold av INDF påvirker tyggetida i grassurfôr med et NDF innhold på 450, 500 og 550 g/kg TS. Figuren viser at tyggetida øker med økt innhold av INDF. I dette innlegget har jeg prøvd å gi noen svar på Jørn sine betraktninger.

Figur 3. Sammenehng mellom INDF og tyggetid

Vommiljø og grovfôrets struktur er et vanskelig tema, men det er helt avgjørende for at vomma skal fungere. Det er vanskelig å gi noen generelle råd. Derfor er det viktig at det blir gjort vurderinger i hvert enkelt tilfelle og det er årsaken til at vi i Topp Team Fôring anbefaler individuelle fôrplaner istedenfor at man kun fôrer etter generelle anbefalinger. Spesielt viktig er det at man har grovfôranalyser å legge til grunn når man skal optimere fôringa, ikke minst i forhold til å få til et godt vommiljø.

februar 1, 2010 at 11:46 am 5 kommentarer


Arkiv