Posts tagged ‘urea’

For høgt ureainnhold i mjølk

Av Ingunn

I siste nummer av Buskap (1/2012) hadde Harald ein artikkel om urea i mjølk, med fokus spesielt på for høgt ureanivå. Bakgrunnen var at urea i mjølk steig jamnt utover haustmånadene i fjor, og låg tett opp mot 6 mmol/l i gjennnomsnitt for haustmånadene. Trenden dei siste åra har også gått mot høgare ureaverdiar, og nokre regionar nærmar seg 6 mmol/l i gjennomsnitt for året. TINE brukar som kjent 6 mmol/l som øvre grense for kva som er anbefalt, og når gjennomsnittsverdiane kjem så høgt så er det på tide å reagere. Noko av fôrklaringa til høge ureaverdiar i haust kan vere at grovfôret hausta i sommar har høgare råprotein og lågare energiverdi og sukkerinnhald enn året før. 

Fôrrasjonar som gir høge ureaverdiar er dårleg balansert med omsyn til protein og energi. I artikkelen påpeikar Harald viktigheita med å synkronisere nedbrytinga mellom protein og karbohydrat i vomma. Når grovfôret inneheld meir råprotein og mindre sukker vil synkroniseringa mellom nedbrytinga av energi og protein for å danna mikrobeprotein bli dårlegare. Ved å velge kraftfôr med karbohydrat som har nedbrytingshastigheit som passar til nedbrytingshastigheita av proteinet, vil ein kunne redusere tap av protein i vomma i form av ammoniakk.

Les meir om synkronisering av protein og energi i vom, og kva ein høgare andel ufordøyeleg NDF i årets grovfôr vil bety, om kor stort energitapet ved høge ureaverdiar vil kunne utgjere i kg mjølk, om korleis du skal redusere ureaverdiane, om kvifor høge ureaverdiar er uheldig og mykje meir i den nevnte artikkelen i Buskap.

Eg oppfordrar sterkt til å lese artikkelen, og vil gjerne høyre dykkar erfaringar med å redusere ureaverdiane i mjølk. Kva gjer de for å redusere urea , og er det vanskeleg å få ned verdiane?

Advertisements

februar 16, 2012 at 8:56 pm 8 kommentarer

Høge ureaverdier i beiteperioden

Av Line

Ingunn skrev en utførlig artikkel om urea her på bloggen for ca et år siden. Jeg vil her ta for meg noen momenter som er spesielt aktuelle i forhold til å kunne holde ureaverdier innenfor ønskede verdier i beiteperioden. I det området jeg jobber i (hovedsakelig Jæren) er den typiske utviklingen at ureaverdier på beite er moderate fra starten av sesongen, mens fra slutten av juli og utover får mange problem med at urea ligger for høgt. Det er ikke uvanlig med tankmelkverdier på 7 tallet, mens noen få havner enda høgere. Beitene i området er for en stor del dyrka mark, men også en del kulturbeite. Det brukes en del raigras, men mange bruker også en del timoteiblandinger.

 Hvorfor får vi denne dårlige utnyttingen av proteinet som fører til at dyra må bruke energi for å kvitte seg med overskuddet i form av urea?

Målinger av PBV i graset gjennom sesongen i området har vist at urea svinger en hel del i løpet av sesongen, prøvene lå generelt på et høgt nivå gjennom hele beiteperioden. Spesielt høge prøver kunne relateres til at de var tatt ut forholdsvis kort tid etter gjødsling. Kontinuerlig beiting på samme areal er vel det som byr på mest utfordringer i denne sammenheng. I praksis prøver en del å unngå diss svingningene ved å dele opp gjødslingen av arealet dyra går på slik at halvdelen er nygjødsla.

 Tilleggsfôr med rundballer/silo inne kan med fordel ha et moderat proteininnhold og moderat/høgt innhold av fiber. Slik sett kan nok årets 1. slått i området her passe godt, da mange fikk en sein slått p.g.a. det dårlige været. Mange fôrer mer inn enn det som er vanlig dette året, da mye regn fører til opptråkkede beiter. Det skulle derfor ligge til rette for å kunne få til en fôrrasjon med nok fiber, noe som ofte er vanskelig i en beitesituasjon. Dette har nok i alle fall tidligere år vært en medvirkende årsak til høge ureaverdier, når spruten står ut bak er ikke utnytting av næringsstoffene (inkludert proteinet) på noen måte optimal.

 

Mange opplever for høge ureaverdier selv om de bruker et kraftfôr med lågt proteininnhold, hva gjør man så?

 Sjekk energitilførselen generelt. Får dyra nok kraftfôr i forhold til grovfôropptaket? Dårlig vær og til dels noe vanskelige beiteforhold kan gi et tildels betydelig nedsatt fôropptak. Lettest å følge med på dette om en gir rundballer/silo som tilleggsfôr og kan følge med på hvilke mengder som går med av dette.

Sjekk om den høge ureaverdien kan skyldes at vommikrobene får tilført for lite lettløselige karbohydrater til å utnytte proteinet i fôret. Sukkerinnholdet i graset har vel stort sett lagt på et labert nivå med det været vi har hatt i sommer. Gir du en kraftfôrtype som gir nok (men ikke for mye) stivelse til vommikrobene? Det kan være aktuelt å skifte til et kraftfôrslag som gir mer stivelse til vommikrobene eller å gi en  grunnrasjon av bygg til alle kyr i tillegg til det kraftfôrslaget man allerede gir. Bygg vil i tillegg bidra med en låg PBV verdi i seg selv.

Er avføringen for laus og du ikke har mulighet til å justere dette med annet tilleggsfôr, er det et alternativ å gi tilskudd av betfiber/roesuper eller lignende. I tillegg til å ha en positiv innvirkning på vommiljøet har dette fôrmidlet også et lågt innhold av PBV.

Aktuelt å skifte til et kraftfôr med enda lågere PBV? Hvis den høge ureaen skyldes svært høge PBV verdier i graset, kan det være aktuelt å skifte til kraftfôr med enda lågere PBV. Urea Respons fra Felleskjøpet er et eksempel på en slik type kraftfôr.

august 5, 2011 at 6:23 am Legg igjen en kommentar

Mjølkekyr på beite gjev billig mjølkeproduksjon

Av Åse

Beite gjev i utgangspunktet den billegaste mjølkeproduksjonen vi kan få til. Det sparer mykje konserveringsmiddel og evt. plast, og maskin- og lager-kostnader.  Tala vil variere mykje mellom ulike geografiske område. Men grovt sett utgjer ofte syre og plast 20 – 30 øre/FEm , og slått, pressing og pakking 100 øre/FEm dersom vi lagar rundballar. Mange stader betyr også spart transport av fôr veldig mykje.

På den andre sida er det vanskeleg å få til jevn beitekvalitet og nok grastilgang til kvar tid. Fôringa har derfor lett for å bli meir ustabil, med dei svingningar som dette fører til i vommiljø og dermed produksjon. Sunt vommiljø er avhengig av nok struktur og balansert forhold mellom energi og protein tilgjengeleg for vommikrobene. Gjødselkonsistens og ureaverdi i tankmjølka er gode indikatorar på om dette går bra.  Ved vellykka beitedrift blir grovfôropptaket høgare enn på innefôring fordi ”haustinga” foregår på yngre og meir energirikt gras. Ei rask sortering av data frå EK-bruka i TINE Sør i 2009 viste dette:

Beitet’s andel av totalfôret til mjølkekyr FEm grovfôr/ku/dag Kg EKM / årsku
0 – 10 % (middel 7,0 %),  55 bruk 8,5 7570
10 – 15 % (middel 12,5 %),  92 bruk 8,7 7534
Over 15 % (middel 17,1 %),  69 bruk 9,1 7200

Både mengde og type av kraftfôr er viktig for resultata. Unødvendig mykje kraftfôr vil redusere beiteopptaket og gje blaut gjødsel.  Men for lite kraftfôr er like ille; da risikerer vi kanskje både låg protein-% i mjølka og høge frie fettsyrer som eit resultat av underfôring.  Kunsten er å bedømme mengde og kvalitet på beitegraset riktig og gje kraftôr ut frå det. Og i tillegg kanskje greie å justere litt opp på dagar med dårleg ”beitevêr”. I praksis nyttar det ikkje å ta fôranalyser av beitegraset til kvar tid, men vi kan setja opp fôrplaner i OptiFôr ut frå forventa standard-kvalitet på beitegraset.  Kraftfôrkurvene ved ulik beitekvalitet og avdrått i Harald Volden’s Buskap-artikkel  i nr. 4/2011 kan også vera til hjelp. 

Ungt beitegras er proteinrikt.  Men iallfall i fjellbygdene er det ei erfaring at protein-innhaldet i beitegras (også på gjødsla beiter) blir lågt frå rundt 1. august, og det kan vera nødvendig å skifte til kraftfôr med meir PBV på denne tida.

juni 29, 2011 at 7:49 pm Legg igjen en kommentar

Urea og FFS i mjølka målt 2-5 veker etter kalving

Av Ingunn

På Husdyrforsøksmøtet i februar så hadde vi ein poster om ureanivået i mjølk målt 2-5 veker etter kalving, og kva effekt dette har på mjølkeavdråtten og kjemisk innhald i mjølka basert på data frå kukontrollen. Urea i mjølk er som kjent eit mål på proteinutnyttinga i kroppen, og seier først og fremst noko om kor mykje nitrogen som går tapt gjennom urin. Sidan urea i stor grad er påverka av energibalansen, særleg gjennom PBV i vomma, men også intermediær utnytting av AAT, er ureaverdiane vanskeleg å tolke. Det er særleg første tida etter kalving at energibalansen er negativ, og i denne tida er kua mest sårbar for i forhold til korleis mjølkeavdråtten utviklar seg, og i forhold til fruktbarheit og helse. Vi har derfor plukka ut ureaverdiar fra KK i tida då ein forutset at kua er i størst negativ energibalanse for å sjå kva effektar ein kan sjå på mjølkeavdrått og kjemiske parametrar i mjølka. Urea frå KK målt 2-5 veker blei først grupper på nivå med 1 mmol’s intervaller frå 2 til 10. Eg har ikkje tenkt å gå nærare inn på samanhengar med avdrått og kjemiske komponentar i mjølka som blei presentert på HFM. Men eg har lyst til å vise nokre av resultata der urea vart kombinert med to nivå av frie feittsyrer (FFS) i mjølka med grense på 1,1 (gamle verdiar for kvalitetsbetaling). Frie feittsyrer reknar vi med kan seie noko om energibalansen i tidleg laktasjon, der høgt nivå kan tyde på mobilisering av kroppsfeitt. For å redusere antal kurver så er urea gruppert på 3 nivå etter dagens tolkingsrettleing; lågare enn 3, 3-6, høgare enn 6 mmol/l. Figur 1 viser mjølkekurver gjennom laktasjonen for kyr med ulike kombinasjonar av urea og FFS målt 2-5 veker etter kalving.

Figur 1. Modellerte mjølkekurver gjennom laktasjonen for kyr med 3 ureanivå kombinert med to FFS-nivå som kua hadde 2-5 veker etter kalving. 

Figur 1 viser at det er to kurver som skil seg klart ut med høgare nivå på mjølkekurvene enn dei resterande 4 kombinasjonane. Høgt nivå av FFS (>1,1 mmol/l) saman med dei to høgaste nivåa av urea (3-6 og >6 mmol/l) har på det meste, i toppavdrått, gitt ca. 2 kg høgare avdrått enn dei andre kurvene. Dette kan tyde på ei høgare mobilisering enn for dei andre kombinasjonane. Høgt ureanivå har først og fremst samanheng med PBV (proteinbalansen i vomma), men også utnyttinga av AAT (aminosyrer absorbert i tarmen) påverkar urea. God AAT forsyning fremmar mobilisering av kroppsfeitt (Schei et al., 2005), noko som kan ha påverka desse resultata i motsetning til kombinasjonen høge frie feittsyrer med urea ❤ mmol/l. Ved berekning av 305-dagars avdrått viser desse to kombinasjonane ein auka avdrått på ca. 6 % i forhold til dei andre kombinasjonane.

Figur 2 viser FFS nivået gjennom laktasjonen for kyrne som er plukka ut på grunnlag av nivået på urea og FFS 2-5 veker etter kalving. Av figuren kan vi sjå at kyrne som har høgt nivå av FFS 2-5 veker etter kalving aldri kjem ned på same nivået som dei som ikkje har høgt FFS-nivå 2-5 veker etter kalving. Dette gjeld uavhengig av mjølkeavdråtten som for to av gruppene var høg (Figur 1), men som for gruppa som hadde låge ureaverdiar (<3 mmol/l) ikkje hadde høgare avdrått.  Figur 3 viser feittprosenten i mjølka for dei same gruppene. Som vi ser er også feittprosenten forhøga 2-5 veker etter kalving når FFS er høgt for alle ureanivåa, og også desse kyrne har noko høgare feitt% resten av laktasjonen enn kyr som har låge FFS- nivå 2-5 veker etter kalving.

Figur 2. Gjennomsnittlege verdiar for frie feittsyrer (FFS) gjennom laktasjonen for kyr som hadde forhøga nivå av FFS 2-5 veker etter kalving i kombinasjon med ulike urea-nivå.

 

Figur 3. Gjennomsnittlege verdiar for feittprosent gjennom laktasjonen for kyr som hadde forhøga nivå av FFS 2-5 veker etter kalving i kombinasjon med ulike urea-nivå.

mai 7, 2011 at 9:38 pm Legg igjen en kommentar

Hva kan årsutskriften fortelle oss om fôringen?

Av Ann Turi

Kukontrollen inneholder store mengder informasjon om den enkelte besetning, og der er mange resultater som kan linkes opp mot hvordan fôringen i bestningen fungerer.

Årsutskriften fra kukontrollen er et sammendrag av registreringene som blir gjort gjennom året, og vi skal her se litt på  hva denne kan fortelle oss om hvordan fôringen har fungert i året som gikk.

Kvotefylling, avdrått og melkekvalitet

Kg melk pr årsku – er denne som ønsket/forventet? Klarer du å fylle kvota? NRF-kua har et potensiale til å produsere 10.000 kg melk pr år (og kanskje ennå mer enn det), og om man gjennom avlsarbeidet har lagt til rette for at det genetiske potensialet i kua er til stede, er det først og fremst fôringen som styrer ytelsen. I KK får man også oppgitt ytelsen pr årsku som kg EKM (energikorrigert melk). Dette vil si at ytelsen i kg melk er korrigert ut i fra TS-innholdet i melka, og kg EKM bør i utgangspunktet være høgere enn kg melk. Lav EKM tyder på et TS-innhold i melka som ligger under normalområdet. (Man skal være oppmerksom på at stort fettavvik (forskjell i fett% mellom kukontrollprøvene og tankprøvene) gir feil i beregnigen av energikorrigert melk). TS-innholdet i melka får man oppgitt både under ”Avdrått i kontrollen” og under Meierileveranse”. Normalområdet er for fett 3,9-4,0 og for protein 3,2. Produksjonen av TS i melka er kompleks, men i grove trekk kan man si at det er grovfôret (innholdet og kvaliteten på NDF) som styrer produksjonen av melkefett, mens det er AAT- og energitilgangen som styrer produksjonen av melkeprotein.

Melka analyseres også for andre verdier som kan fortelle oss noe om fôringen, og da spesielet urea og frie fettsyrer. Urea kan brukes som et mål på om fôringa er riktig balansert med hensyn til energi- og proteinforsyningen, og ureaverdier i området mellom 3 og 6 mmol/l regnes som normale. Verdier under 3 kan tyde på at fôrrasjonen har negativ PBV (dvs lite nedbrytbart protein i vom), mens verdier over 6 kan tyde på at fôrrasjonen inneholder unødvendig mye protein, for lite energi eller en kombinasjon av disse to. Både lavere og høgere ureaverdier enn det som er anbefalt normalområde, kan ha negativ innvirkning på produksjon, fruktbarhet og helse. Frie fettsyrer (FFS) i melk er et indirekte mål på om melka har besk/harsk smak. Elitemelksgrensa for FFS er på 1,1 (fra 1.mai 2010 vil denne grensa være 0,9). Det er flere forhold som kan påvirke FFS, men underfôring med energi er antakeligvis den viktigste årsaken til høge frie fettsyrer.

Helse og fruktbarhet

Ketose og melkefeber er to produksjonssykdommer som er direkte relatert til fôringen. Ketose er en stoffskiftelidelse hos melkeku som skyldes sterk nedbryting av fett og lavt innhold av glukose i blodet i første delen av laktasjonen. Kuas hold ved kalving (feite dyr er mer utsatt) og passe rask opptrapping av fôringen etter kalving er de to viktigste faktorene i forhold til forebygging av ketose. Melkefeber opptrer først og fremst i tiden rundt kalving, og er en stoffskiftelidelse som kommer av at kalsiumkonsentrasjonen i blodet blir for lav. Også for melkefeber vil riktig hold være en viktig faktor i forhold til forebygging. I tillegg er fôringen i sinperioden avgjørende, og da spesielt balansering av mineraler i fôrrasjonen (kation/anion-balansen og tilgangen på magnesium).

Fruktbarhet og fôring er relatert til hverandre, og ved å se på ant omløp (ikke omløps-prosent), måneder mellom kalvingene, FS-tallet og behandlinger for brunstproblemer kan vi se om det er problemer med fruktbarheten i besetningen. Ved å se på fruktbarhetsproblemene opp mot resultatene for bl.a FFS, urea, ytelse, helsestatus og hold på dyrene kan vi avgjøre om problemet er fôringsbetinget.

Under fruktbarhet får vi også oppgitt alder ved første kalving, noe som kan gi oss en pekepinn på kvigeoppdrettet i besetningen (høg innkalvingsalder kan tyde på lav tilvekst). For mer info om kvigefôring og tilvekst på kviger henviser jeg til tidligere blogg av Hege Overein.

Slakteresultat

Slakteresultatene gir oss grunnlag for å vurdere resultatene i okseoppdrettet, og også for oksene er fôringen en av de viktigste faktorene for å lykkes. Både tilvekst/slaktevekt og fettklassifiseringen forteller oss om fôringen har fungert ut i fra de målene som er satt.

Men slakteresultatene kan også fortelle oss noe om fôringen av kyr og kviger. Fettklassifiseringe på kyr som er slakta kan gi oss informasjon om det generelle holdet i besetningen, og om det er slaktet kviger kan disse resultatene gi oss en indikasjon på kvigefôringen (forutsetter at de kvigene som er slakta er representativ for resten av kvigeoppdrettet). 

Fôring

Det er en egen bolke på årsutskriften som omhandler fôring, og flere produsenter (og rådgivere) er nok vant til å bruke FEm kr.fôr pr 100 kg EKM som et mål på fôringen i besetningen. Det man skal være oppmerksom på, er at dette er et tall som baserer seg på den beregna kg EKM pr årsku og de kraftfôrmengdene som registreres inn sammen med melkeveiingen. Som tidligere nevnt, så vil kg EKM være feil om der er et fettavvik mellom KK-prøvene og tankprøven. I tillegg kan mengden kraftfôr som rapporteres inn i KK være feil på grunn av f.eks manglende kalibrering av tildelingsutstyr for kraftfôr (evt manuell tildeling med tilhørende ”trynefakor”) eller ved at det rapporteres i kg kr.fôr og det er forskjell mellom kg og FEm (1 kg kraftfôr inneholder mer eller mindre enn 1 FEm. Dette er noe som vi nå kan ta hensyn til ved innrapportering). Begge disse forholdene vil utgjøre en usikkerhet i forhold til forbruket av kraftfôr pr 100 kg EKM. For å se på effektiviteten i fôringen, vil jeg heller anbefale at det beregnes en fôreffektivitet med bakgrunn i det faktiske fôrfôrbruket og ytelsen i besetningen.

Kort oppsummert så er fôringen en viktig faktor for de fleste forholdene i melkeproduksjonen, og en balansert og tilpasset fôring er derfor avgjørende for å oppnå gode resultater og dermed også god økonomi.

mars 10, 2010 at 7:25 pm Legg igjen en kommentar


Arkiv