Grovfôrprøve – hvorfor og hvordan?

Av Ann Turi

Vi vet at fôret (både grovfôr og kraftfôr) utgjør den største variable kostnaden i melkeproduksjonen, og de fleste vil nok si seg enige i at det er dårlig økonomi både i overfôring og underfôring. En god næringsbalanse hos dyrene er viktig for at disse skal holde seg friske og produsere godt.

Grovfôrkvaliteten vil variere fra år til år og fra gård til gård, og derfor kan man ikke legge gjennomsnittsanalyser fra området til grunn for fôrplanleggingen sin. Næringsinnholdet i grovfôret avhenger bl.a av jordsmonn, artssammensetning, gjødsling, høstetidspunkt og været, og det er vanskelig å si noe sikkert om innholdet av energi, protein og NDF/iNDF i grovfôret uten en analyse. Om grovfôret ditt er dårligere enn du tror, vil dette kunne gi lavere ytelse enn forventa/ønska, lavere protein% i melka, sykdom (f.eks ketose) og dårlig fruktbarhet. Om grovfôret er bedre enn du tror, bruker du mest sannsynlig en del mer kraftfôr enn det som er nødvendig, og det utgjør mange unødvendig brukte kroner om hver ku får 1 kg kraftfôr for mye hver dag gjennom hele laktasjonen. En grovfôranalyse vil derfor være en lur investering når man skal vurdere hvilken type kraftfôr man bør velge, og ikke minst for å bestemme hvilke mengder kraftfôr man bør bruke, og analysen betaler seg i løpet av kort tid når man legger denne til grunn for valg av kraftfôrstrategi. En grovfôranalyse vil også være et nyttig verktøy for å planlegge neste års grovfôrsesong – hva har jeg gjort riktig og hva bør jeg gjøre annerledes?

Hvordan ta ut en representativ prøve?

Man bør vente til ca 6 uker etter slått før man tar ut prøve av ensilert fôr, da vil gjæringsprosessen være ferdig og fôret har blitt stabilt. Det beste er om man tar ut prøven med et prøvebor, og følgende anbefales for å få en mest mulig representativ prøve:

Surfôr fra rundball:

Ta ut 2-3 stikk i 2-3 rundballer. Det er en fordel om man tar ut prøven både øverst/nederst og ytterst/innerst i rundballen, fordi tørrstoffet kan variere på forskjellige steder i ballen. Bland prøven godt og ta ut 0,5-1 kg som pakkes i gjennomsiktig og tett plastpose.

Om man ikke har prøvebor kan man ta ut prøven over litt tid. Da tar man ut en liten prøve hver gang man åpner en ny rundballe. Prøvene fryses ned etter hvert, og sendes inn samlet når man har tatt prøve fra så mange baller som man ønsker.

Surfôr fra tårnsilo/plansilo:

Det bør tas ut 5-7 stikk med prøvebor forskjellige steder i siloen. Bland prøven godt og ta ut 0,5-1 kg som pakkes i gjennomsiktig og tett plastpose.

Om man ikke har tilgang på prøvebor, kan man ta ut prøve for hånd. Ta da en neve her og der rundt om i siloen, men pass på at det øverste laget er tatt bort først. Også her er det en fordel om man tar ut prøve over flere dager, evt før og etter uttak fra siloen.

Man bør ta ut minimum 1 prøve fra hver slått. Om slåtten er unnagjort i løpet av få dager, kan det holde med en samleprøve fra de ulike skiftene (om man legger i rundballer). Men om slåtten tar opptil flere uker, er det å anbefale at det tas ut en prøve fra det som ble først høstet og en prøve fra det som ble sist høstet. På det viset vet man i alle fall næringsinnholdet i det beste og det dårligste grovfôret. Om man har mange ulike skifter og velger å ta ut en blandingsprøve fra disse, evt om man tar ut en blandingsprøve av ulike slåtter, er det viktig at prøven fra de ulike skiftene/slåttene blir tatt ut med samme vektforhold som det som skal brukes ved fôring.  

Hvilken analyse bør man så velge?   

Som standardanalyse velger man «NIR – NorFôrpakke inkl FEm og opptaksindeks» (gjelder prøver som sendes til Eurofins). Denne gir oss de viktigste svarene i forhold til innholdet av tørrstoff, energi, protein, NDF (fiber), pH med mer, og i denne analysepakken får du også en indikasjon på hvordan gjæringa har gått. Dette er et minimum av parameter som vi trenger for å gjøre en vellykket fôrplanlegging.

Om man ønsker et mer nøyaktig svar på innholdet av gjæringsprodukter i surfôret, kan man også velge å få analysert for gjæringskvalitet. Da får man svar på om gjæringen har gått som ønsket, om man har unngått smørsyregjæring og hvor mye av proteinet som har blitt brutt ned i gjæringsprosessen. Gjæringskvaliteten i surfôret påvirker smakeligheten på fôret, og smakeligheten er viktig i forhold til fôropptaket. En gjæringsanalyse vil også kunne gi nyttig informasjon i forhold til om man har brukt riktig mengde/type ensileringsmiddel.

I tillegg har man analysepakker for mineraler og anion-kationbalanse, samt for hygienisk kvalitet på fôret. De førstnevnte er mest aktuell i besetninger med f.eks mye melkefeber eller andre sykdommer/problemer som kan relateres til mineralbalansen, mens den sistnevnte kan være aktuell om man har veldig tørt og/eller grovt fôr hvor muggdannelse lett kan forekomme. Hygieneanalysen kan også være nyttig i situasjoner hvor sporer i melka har vært eller kan komme til å bli en utfordring. 

Uttak og innsending – hvem, hva, hvor?

Grovfôrprøver kan man ta ut selv eller få en rådgiver til å gjøre dette for seg. Om rådgiveren tar ut prøven, vil han/hun også være behjelpelig med utfylling av bestillingsskjemaet som må følge med prøven, samt innsendingen.

Om man velger å ta ut prøven selv, kan man få poser, bestillingsskjema og konvolutter til innsending ved å henvende seg til rådgiveren sin eller direkte hos Eurofins (www.eurofins.no), evt. FKRA (www.fkra.no).  Og husk: Det viktigste er ikke hvem som gjør jobben, men at det blir gjort!

Fôringsstrategier

Av Eirin

Det er nå på trappene et nytt informasjonshefte fra TINE og TTF (ToppTeam Fôring), denne gangen om fôringsstrategier. I heftet har vi tatt for oss litt om begrepsavklaringer og presentasjon av de mest vanlige fôringsstrategiene. Vi har fått med oss noen spreke bønder som presenterer sine strategier på film, og vi kan ikke få takket dem nok for å stille opp! Det har vært viktig for oss å få frem at de fleste av strategiene kan brukes i alle besetningsstørrelser og driftsformer, det er andre forutsetninger som nok styrer valget. Her kommer en kort oppsummering av innholdet i brosjyren, samt link til noen av filmene.

Fôring av melkekyr kan utvilsomt gjøres på mange ulike måter for å oppnå samme resultat; melk på tanken og kalv i kua. De aller fleste har nok også per i dag en eller annen form for strategi, enten bevisst eller ubevisst. Valg av strategi blir viktigere når målene blir høyere og mer nyansert; ytelse (mengde), kjemisk innhold, holdutvikling, helse, fruktbarhet og melkekvalitet. Ettersom fôrkostnadene utgjør ca 70 % av de variable kostnadene vil fôringen også være av svært økonomisk betydning. 

Riktig valg av fôringsstrategi vil være et viktig hjelpemiddel for å optimalisere fôrrasjonen og dermed få best mulig utnyttelse av det fôret vi vil og kan tilby kua. Viktige faktorer å ta hensyn til ved valg av strategi er produksjonsmål og ressurser (fig. 1). Eksempler på produksjonsmål er avdråttsnivå, kraftfôrforbruk og holdutvikling. Eksempler på ressurser kan være kvote, driftsbygning, areal, arbeidsforbruk, interesse og kunnskap. I tillegg kommer det materielle som utforingsmekanismer og grad av mekanisering/automatisering; båsfjøs, løsdrift, melkestall, robot, appetittfôring, kraftfôrtildeling med mer.

Det avgjørende for en velfungerende strategi er at brukeren, DU, vet hva du ønsker å oppnå med produksjonen, samt vet næringsverdien av fôrmidlene. Grovfôrprøver er et meget godt hjelpemiddel ved planlegging av strategi.

Begrepsavklaringer og strategier

Fullfôr har i Norge blitt brukt som et samlebegrep for det å blande fôrmidler i en fullfôrblander.

Som fôringsstrategi er det store forskjeller på fullfôr (TMR*) hvor alle fôrmidlene i totalrasjonen blandes og brukes som eneste fôr, og grunnblanding (PMR**) med tilleggsfôr. En grunnblanding kan inneholde enten grovfôr kombinert med ulike kraftfôr/energi-fôrmidler, eller en blanding av ulike grovfôr. Grunnblandinga skiller seg fra fullfôr ved at den krever tilleggsfôr for å utgjøre en fullverdig rasjon.

Vi har valgt å dele fôringsstrategiene inn i tre hovedkategorier; normfôring, fôring etter planlagt avdrått og fullfôr. Hovedpoenget ved å velge en strategi forholdsvis bevisst, er som nevnt mål og ressurser. I denne brosjyren prøver vi også å «begrave» begrepet «strategifôring» som en egen strategi. Strategifôring er et samlebegrep for det å ha en gjennomtenkt og planlagt fôringsmetodikk. 

Vi i Topp Team Fôring tror at dere som bønder vil ha mye igjen for å velge en bevisst strategi og planlegge fôringen godt.

Målet vårt er at brosjyren skal være et godt verktøy til inspirasjon for deg som lurer på hvilke fôringsstrategi du bør velge. Det er på langt nær noe fasit. Hver strategi må tilpasses DINE ressurser og mål for å gi best mulig resultat.

Som nevnt i innledningen har vi fått noen flotte bønder til å stille opp og fortelle litt om sine erfaringer med ulike strategier. Det er foretatt videointervju om strategier og erfaringer og resultatet et lagt ut på YouTube. To av filmene ligger her som link, mens de i brosjyren vil bli presentert ved bruk av QR koder.

De to filmene her er fra gårder med vidt forskjellige drift og strategier. Fra Østfold har vi Re Samdrift med løsdrift og fullfôr: http://www.youtube.com/watch?v=qapBXtfj63c  

Fra Rogaland har vi Ester Haugland med båsfjøs og normfôring: http://www.youtube.com/watch?v=6bMCSMDc_hU

Resten av filmene finner du i brosjyren «Fôringsstrategier» som er like rundt hjørnet. Vi er også veldig interessert i å høre hvilke strategier dere i praksis bruker, og hvilke erfaringer dere har.

*TMR = Totaly Mixed ration

**PMR = Partial mixed ration

Analyse av gårdens fôrgrunnlag – fordel å legge opp en strategi før slåttene begynner?

Av Anitra

Jeg vil gjerne si meg enig med Bozena i at det med fordel kunne tas ut mye mer grovfôrprøver her i landet, for det er som sagt veldig vanskelig å gi folk fasit på kraftfôrmengder så lenge en ikke kjenner næringsverdien på hovedfôrmiddelet som kyr eller ungdyr eter.

Det som er argumentet jeg møter i praksis mange steder, og som jeg også har forståelse for, er dette med variasjonen i kvalitet gjennom en silo og at det er vanskelig å få tatt ut prøve av rett fôrparti til rett tid. Det er ikke et uvanlig problem at man borer en prøve ut av et lag med 2.slått, men at en er kommet ned i førsteslåtten når svaret på prøva kommer tilbake. Og at en egentlig gjerne skulle visst hvordan førsteslåtten var før man faktisk begynte på den – da kunne man vært mer sikker på at man ikke hadde total feil kraftfôrsort på lager og måtte slite med det i flere uker.

Livet er iallfall sånn at når man først har lagt førsteslåtten i siloen og et lag med andreslått oppå, så er denne førsteslåtten normalt ikke tilgjengelig før laget på toppen er fôret opp. I enkelte distrikter er det kommet en type bor som kan bores gjennom en hel tårnsilo, men disse er ikke tilgjengelige de fleste steder i landet enda. For de fleste som gjerne vil ha en formening om fôrkvaliteten før man begynner å bruke av fôret er det da to muligheter:

1)      Ta ut grasprøve under slåtten – da mangler man selvfølgelig opplysninger om hvordan ensileringa har gått, men næringsverdien på råmaterialet er det som i størst grad bestemmer hva som er rett kraftfôrtype å bruke. Hvis ensileringa har gått noenlunde som forventa, så veit vi også en god del om hvordan en analyse av ferdig ensilert fôr vil være når vi har fått en analyse av graset. En ting som er viktig å merke seg, er at grasanalysen ikke kan brukes direkte i TINE Optifor i fôrplanlegginga, men du må kontakte rådgiver for å få hjelp med å ’konvertere’ grasverdiene til antatte silo-verdier.

2)      Hvis man har gras av antatt lik næringsverdi i silo og rundballer, så kan man ta en prøve av rundballene når de er ferdiggjæra (min 6 uker etter slått). Dersom det er samme slått, slått på noenlunde samme utviklingstrinn av et areal med lignende botanikk og gjødslingspraksis som det er som er lagt i silo, er det sannsynligvis ganske lik kvalitet på rundball og silo. Men selvfølgelig sier ikke gjæringskvaliteten på rundballene noe om hvordan det har gått i siloen, så usikkerheten på dette området blir likt med alternativet å ta grasprøve.

Som rådgiver mangler jeg den praktiske følinga med å drive storfehold i praksis, men innbiller meg at det kan være godt betalt tid å sette seg ned nå før våronn-stresset begynner, og tenke gjennom hva som skal legges i silo (enten det er tårn-, plan- eller en enkel utesilo), hva som skal legges i rundball og ikke minst i hvilke perioder, evt hvilke dyregrupper de ulike fôrpartiene skal brukes til. På den måten kan man kanskje unngå kostbare blundere der man tvinges til å bruke feil fôrparti til feil tid når det er blitt innefôringssesong igjen. Det verste man kan ende opp med er kraftig og strukturfattig fôr til drektige kviger og tørrkyr og langhalm til nykalva kyr….men det å kikke på kalvingslista samtidig som man tenker gjennom kommende vekstsesong er kanskje noe mange gårdbrukere med en mer eller mindre konsentrert kalvingssesong gjør i dag også?

Spesielt de med en eller annen periode med spesielt mange kalvinger bør tenke gjennom hvilket fôrparti som kommer til å brukes når mange kyr er på det mest nykalva. Dermed kan man prøve å legge et mest mulig næringsrikt gras i nettopp dette fôrlageret, og i tillegg sikre seg ekstra med tanke på å unngå feilgjæring. Etter min mening er det mer utfordrende å unngå feilgjæring av et næringsrikt materiale (spesielt når det er proteinrikt i tillegg) enn av et mindre næringsrikt, noe som det også er viktig å ha i bakhodet når man planlegger kommende sesong. Nettopp dette fôrpartiet som man planlegger å bruke i den kritiske perioden fra kalving på mange kyr er det også mest viktig å ha en god formening om kvaliteten til før kalvingssesongen setter inn. Da bedrer man sjansene for at man legger opp en mest mulig riktig kraftfôrstrategi rundt kalving.

Det er jo etter hvert heller ikke uvanlig å bruke flere fjøs, og dersom man har melkekyr og småkalv i ett fjøs bør man legge litt innsats i å få mest mulig næringsrikt fôr til bruk i dette fjøset. Tørre kyr og drektige kviger som står i et annet fjøs kan med fordel få servert et fôr som er hausta på et betydelig seinere utviklingstrinn og gir dem muligheten til å spise seg mette uten å bli feite.