Mineralbolus

Av Eirin

Her i distriktet (Helgeland) er det forholdsvis vanlig å legge inn mineralbolus. Dette i stede for tildeling av mineraler i form av pulver, pellets, mineralstein eller mineralbøtte. Spesielt i løsdrift eller på beite, hvor individuell tildeling kan være en utfordring, velges gjerne bolus. Den fungerer som bolus mot snyltere, en kapsel som langsomt løses opp og frigir virkestoff over en gitt tidsperiode.

Det er ulike begrunnelser for bruk av mineraltilskudd, men vanligvis er det ved fokus på fruktbarhet og om det er begrenset tilgang på e-vitamin og selen. I rundball er det vist at e-vitamin innholdet gjennomsnittlig er en tredjedel i forhold til innholdet i surfôr fra silo. Hvorfor det er slik strides de lærde om, men det kan ha sammenheng med større overflate på rundball og ofte litt høyere pH i ball enn i silo. I tillegg er det sett en del på selen innholdet i jordsmonnet, og flere steder i Norge har lave verdier. I bolus er det per i dag ikke organisk selen.

Det foregår også en diskusjon rundt jod, hovedsakelig i innlandsstrøk, blant annet fordi jod innholdet i melk har gått ned i senere tid. Jod er også et mineral som har innvirkning på ulike hormonproduserende kjertler i kroppen. Det er gitt ekstra tilskudd av jod i noen besetninger som da etter sigende skal ha fått mer livskraftige kalver (udokumentert så vidt jeg vet).

Bruk av bolus er todelt her. Beiter har ofte lavt innhold av selen, og i stede for å gjødsle med selen, legges det gjerne inn bolus på kviger (vanligvis på dyr som skal insemineres i løpet av beiteperioden eller rett etter innsett).  På kyr legges det inn før kalving slik at det blir god dekning mens nye egg utvikles, modnes og insemineres. Det legges inn en bolus på kviger og to på kyr.

Når det gjelder innlegging på kyr har vi her diskutert tidspunkt en del, og konklusjonen vi har kommet frem til, er tre måneder før kalving. Begrunnelsen er at mineralene og vitaminene skal kunne ha en positiv innvirkning på den kommende kalven og på råmelken. Ettersom virkningen er 6-8 måneder (avhengig av type bolus) vil virkningen vare til etter inseminering.

Det er ulike boluser på markedet, men her på Helgeland har det vært en type som har dominert. De ulike merkene kan vi komme tilbake til i et annet blogginnlegg. Bolusene må bestilles av veterinær, og i de aller fleste tilfeller er det også veterinær som legger inn. Her kommer kostnad inn i bildet, mulig det kommer i innlegget sammen med de ulike bolus typene. Utfra prisene ferdi innlagt her, kan bolus konkurrere med priser på andre tilskudd, spesielt med tanke på arbeid og tildelingsmulighet.

Hva er så gevinsten av mineralbolus?

• God individuell tildeling
• Grei dosering
• Lite arbeid sett bort fra innlegging
• Lite mekanikk

Innholdet er jo temmelig styrt, og det er mikromineraler og vitaminer som er hovedingrediensen. Makromineraler som kalsium, magnesium og kalium følger ikke med. Bolus med høyere innhold av e-vitamin og selen har vanligvis virketid på 180 dager mot 240 dager på de «ordinære».

Innholdet kan for eksempel oppgis som dette:

Alt i alt er bolus et alternativ for god individuell tildeling av noen mikromineraler og vitaminer, og vi er veldig spent på utbredelsen av bruk og på hvilke erfaringer dere har med bruk av bolus. Hvilke leverandører? Er dette veien å gå? For hvem? Del gjerne erfaringer her med oss!

Mer om mineraler og vitaminer til storfe

Av Hege

Her er en oppfølging til forrige ukes blogginnlegg om mineraler og vitaminer til storfe, med noen konkrete fôrplanberegninger som viser eksempler på situasjoner der en kan ha behov for ekstra tilførsel av slike sporstoffer.

Først litt mer grunnleggende teori. Mineraler og vitaminer inngår i mange av kroppens kjemiske prosesser som regulerer og styrer livsviktige stoffskifteprosesser. De enkelte mineralene og vitaminene har ulik betydning, og konsekvensen av en mangelsituasjon varierer fra akutt sykdom til mer diffuse langtidseffekter som nedsatt immunitet og dårligere helse, redusert fruktbarhet eller nedgang i melkeytelse eller tilvekst.

En del mineraler og vitaminer finner tilgjengelig for dyret via kroppsreserver i organer eller knokler (kalsium, jern, A-vitamin). Da kan dyret tilfredsstille sitt dagsbehov selv om tilførselen er lav, men over en lengre tidsperiode må balansen i fôringa sikres, slik at lagerreservene i kroppen ikke tappes. Motsatt er det mineraler som ikke lagres i kroppen eller kan mobiliseres når behovet er der (jod, magnesium). Da kan kortvarig underdekning være katastrofalt for dyret.

Mineraler:

I ernæringssammenheng kaller vi de mineralene kroppen trenger mest av for makromineraler (måleenhet gram), mens mikromineraler trengs i mindre mengder (måles i milligram). Makromineraler: kalsium (Ca), fosfor (P), magnesuim (Mg), natruim (Na), klor (Cl)  og kalium(K) Mikromineraler: jern (Fe),kobber (Cu),sink  (Zn), mangan (Mn), koblot (Co), selen ( Se), jod (I) og Molybden (Mo).

Drøvtyggernes mineralbehov varierer i forhold til produksjonsnivå (melk, tilvekst, foster), men alle overnevnte mineraler må tilføres. Med dagens avlingsnivå, botaniske sammensetning i enga og bruk av kunstgjødsel er mineralinnholdet i grovfôr aleine ikke nok til å dekke dyrets mineralbehov.

Vitaminer:

Vitamin A, D E og K defineres som fettløselige vitaminer, da de absorberes fra tarmen sammen med fettet. Vitamin B og C- defineres som vannløselig. Generelt gjelder det at drøvtyggere via vommas mikrober syntetiserer tilstrekkelig med B- vitamin til dyrets behov. Tarm mikrober syntetiserer tilstrekkelig med K- vitamin, og drøvtyggere har enzymaktivitet i lever som omdanner glukose til vitamin C. En drøvtygger trenger i praksis kun tilførsel av A, D og E-vitamin, men da kroppen har store lagerreserver med A-vitamin i lever, og  D-vitamin- syntese via hud når utegang, er det i praksis E-vitaminet vi fokuserer på i fôrplanlegginga.

I hvilke situasjoner er det nødvendig å supplere med vitamin og mineraltilskudd?

Alle beregningene er gjort i TINE OptiFôr. Grovfôret definert med energikonsentrasjon på 6,26 MJ har mineralinnhold som snittverdien av 1.slåttanalyser fra 2012. (89 analyser i alt).  Legg merke til den store variasjonen det er på enkelte sporstoffer. Presiserer dette da anbefalingen i mine eksempler vil bli annerledes om verdiene avviker fra middeltallet. Seleninnholdet i grovfôret er satt til 0,02 mg/kg ts. Snittverdien på natrium (salt) er overraskende høg i 2012. For å være på den sikre siden bør dyra ha saltslikkestein tilgjengelig hele året, sjøl om enkeltberegninger viser at vi har dekning.  Salt er et billig fôrmiddel.

	Ca	P	Mg	K	Na	Cl	S
1.sl. snitt	3,8	2,9	1,6	22,6	2,5	10,6	2,8
Min – max	1,8 – 8	1,8 – 4	0,7 – 2,6	12 – 35,3	0,3 – 6,2	0,2 – 24	1,7 – 2,7

Tabell 1. Gjennomsnittlig mineralinnhold fra 89 1. slåttprøver høster i 2012

 

Eksempel 1

Ku på 600 kg melker 30 kg. Fri tilgang på 1.slått grovfôr (6,26 MJ) og 8,8 kg kraftfôr får full dekning av alle mineralene og vitamin-E.

Eksempel 2

Samme som eksempel 1, men noe kraftfôr erstattes med 4 kg bygg. Da vil kua få underdekning på kalsium, noe fosfor, samt sink, kobber og selen. I kombinasjon meg eget korn er det best å supplere med et Ca-beriket mineraltilskudd. I dette tilfellet var 100 g per dag tilstrekkelig.  Om kalsiumverdien i surfôret er lavere enn 3,8 g/lg ts, må større mengder benyttes.

Eksempel 3

Samme som i oppgave 1, men kua melker nå 17 kg og er i seinlaktasjonen.  Med  grovfôr (6,26 MJ) og 2 kg kraftfôr dekkes  energi- og proteinbehovet, men det blir  noe underdekning på  kalsium, fosfor, sink, kobber, selen og natrium. 100 gram mineraltilskudd retter opp underskuddet. Kua må teoretisk over 4 kg kraftfôr om hun skal sikre mineraltilgangen med grovfôr og kraftfôr.

Eksempel 4 – Sinku 1

Om grovfôret fra eksempelet gis fritt til ei sinku, blir den trolig feit.  Et bedre alternativ vil da være og gi en  begrenset mengde surfôr (her 25 kg) i kombinasjon med 3-5 kg ubehandlet halm og 100 gram Standardblanding eller Magnesium-rik mineralblanding. Da får sinkua god vomfyling, samtidig som den dekker mineralbehovet.

Eksempel 5 – Sinku 2

Sinku 600 kg. Fri tilgang på seint slått grovfôr (5,3 Mj) og 0 kg kraftfôr gir energidekning uten bruk av halm.  I denne beregningen har jeg justert ned mineralinnholdet i grovfôret pga utsatt høstetidspunkt , og kua får som forventet underskudd av kalsium, magnesium, natrium, kobber og selen.  Igjen dekkes underskuddet om en supplerer med  100-125 g mineraltilskudd per dag. (Standardblanding eller Magnesium-rik mineralblanding).

Tildelingsmåte av mineraler og vitaminer

Av Arnt Johan

Mineraler og vitaminer er viktig for produksjon, helse og fruktbarhet, og grovfôret inneholder ofte for lite mineraler til å dekke dyras behov. Derfor er den generelle anbefalingen at dyr som får mindre enn 2 – 3 kg kraftfôr skal ha ekstra tilskudd av mineraler og vitaminer.

Hvordan skal tilskudd gis? Skal dyra få mjøl, pellets eller som stein? Hvordan er smakeligheten på mjøl? Kan en være sikker på at dyra får i seg tildelt mengde? Er det lettere å få dyra til å spise pellets, og hvordan er opptaket av mineralstein? 

Hva finnes av mineralsteiner og mineralblandinger?  

I tabellen under har jeg satt opp noen mineralsteiner som selges i Norge. Rød saltstein fra Fellekjøpet er satt opp for sammenligning. De fleste av steinene har forholdsvis likt innhold av makromineraler, men Solsel Extrea skiller seg ut med nesten bare natrium. Det er større forskjeller mellom steinene når det gjelder mikromineralinnhold. Jermin Slikk og Solsel Extra inneholder ikke vitaminer. Anbefalt mengde er 100 gram pr dyr og dag for alle steinene, bortsett fra Blokk fra Produs hvor anbefalt mengde er 80 gram.

I neste tabell har jeg satt opp noen mineral og vitaminblandinger som selges i Norge. De fleste er i mjølform, bortsett fra Pluss storfe pellets fra Felleskjøpet. Anbefalt dagsmengde fra de fleste firma er 100 gram pr dyr og dag, bortsett fra Melkeku 50 fra Produs hvor det skal gis 50 gram, og Pluss storfe pellets 200 gram.

 For å beregne pris har jeg tatt pris pr kg delt på anbefalt mengde. Generelt er mjøl noe rimeligere enn steiner, men som tabellene viser så er det forholdsvis store forskjeller både for steiner og mjøl.

Hvilken erfaring har du med tildeling av mineraler og vitaminer?

Grovfôrprøve – hvorfor og hvordan?

Av Ann Turi

Vi vet at fôret (både grovfôr og kraftfôr) utgjør den største variable kostnaden i melkeproduksjonen, og de fleste vil nok si seg enige i at det er dårlig økonomi både i overfôring og underfôring. En god næringsbalanse hos dyrene er viktig for at disse skal holde seg friske og produsere godt.

Grovfôrkvaliteten vil variere fra år til år og fra gård til gård, og derfor kan man ikke legge gjennomsnittsanalyser fra området til grunn for fôrplanleggingen sin. Næringsinnholdet i grovfôret avhenger bl.a av jordsmonn, artssammensetning, gjødsling, høstetidspunkt og været, og det er vanskelig å si noe sikkert om innholdet av energi, protein og NDF/iNDF i grovfôret uten en analyse. Om grovfôret ditt er dårligere enn du tror, vil dette kunne gi lavere ytelse enn forventa/ønska, lavere protein% i melka, sykdom (f.eks ketose) og dårlig fruktbarhet. Om grovfôret er bedre enn du tror, bruker du mest sannsynlig en del mer kraftfôr enn det som er nødvendig, og det utgjør mange unødvendig brukte kroner om hver ku får 1 kg kraftfôr for mye hver dag gjennom hele laktasjonen. En grovfôranalyse vil derfor være en lur investering når man skal vurdere hvilken type kraftfôr man bør velge, og ikke minst for å bestemme hvilke mengder kraftfôr man bør bruke, og analysen betaler seg i løpet av kort tid når man legger denne til grunn for valg av kraftfôrstrategi. En grovfôranalyse vil også være et nyttig verktøy for å planlegge neste års grovfôrsesong – hva har jeg gjort riktig og hva bør jeg gjøre annerledes?

Hvordan ta ut en representativ prøve?

Man bør vente til ca 6 uker etter slått før man tar ut prøve av ensilert fôr, da vil gjæringsprosessen være ferdig og fôret har blitt stabilt. Det beste er om man tar ut prøven med et prøvebor, og følgende anbefales for å få en mest mulig representativ prøve:

Surfôr fra rundball:

Ta ut 2-3 stikk i 2-3 rundballer. Det er en fordel om man tar ut prøven både øverst/nederst og ytterst/innerst i rundballen, fordi tørrstoffet kan variere på forskjellige steder i ballen. Bland prøven godt og ta ut 0,5-1 kg som pakkes i gjennomsiktig og tett plastpose.

Om man ikke har prøvebor kan man ta ut prøven over litt tid. Da tar man ut en liten prøve hver gang man åpner en ny rundballe. Prøvene fryses ned etter hvert, og sendes inn samlet når man har tatt prøve fra så mange baller som man ønsker.

Surfôr fra tårnsilo/plansilo:

Det bør tas ut 5-7 stikk med prøvebor forskjellige steder i siloen. Bland prøven godt og ta ut 0,5-1 kg som pakkes i gjennomsiktig og tett plastpose.

Om man ikke har tilgang på prøvebor, kan man ta ut prøve for hånd. Ta da en neve her og der rundt om i siloen, men pass på at det øverste laget er tatt bort først. Også her er det en fordel om man tar ut prøve over flere dager, evt før og etter uttak fra siloen.

Man bør ta ut minimum 1 prøve fra hver slått. Om slåtten er unnagjort i løpet av få dager, kan det holde med en samleprøve fra de ulike skiftene (om man legger i rundballer). Men om slåtten tar opptil flere uker, er det å anbefale at det tas ut en prøve fra det som ble først høstet og en prøve fra det som ble sist høstet. På det viset vet man i alle fall næringsinnholdet i det beste og det dårligste grovfôret. Om man har mange ulike skifter og velger å ta ut en blandingsprøve fra disse, evt om man tar ut en blandingsprøve av ulike slåtter, er det viktig at prøven fra de ulike skiftene/slåttene blir tatt ut med samme vektforhold som det som skal brukes ved fôring.  

Hvilken analyse bør man så velge?   

Som standardanalyse velger man «NIR – NorFôrpakke inkl FEm og opptaksindeks» (gjelder prøver som sendes til Eurofins). Denne gir oss de viktigste svarene i forhold til innholdet av tørrstoff, energi, protein, NDF (fiber), pH med mer, og i denne analysepakken får du også en indikasjon på hvordan gjæringa har gått. Dette er et minimum av parameter som vi trenger for å gjøre en vellykket fôrplanlegging.

Om man ønsker et mer nøyaktig svar på innholdet av gjæringsprodukter i surfôret, kan man også velge å få analysert for gjæringskvalitet. Da får man svar på om gjæringen har gått som ønsket, om man har unngått smørsyregjæring og hvor mye av proteinet som har blitt brutt ned i gjæringsprosessen. Gjæringskvaliteten i surfôret påvirker smakeligheten på fôret, og smakeligheten er viktig i forhold til fôropptaket. En gjæringsanalyse vil også kunne gi nyttig informasjon i forhold til om man har brukt riktig mengde/type ensileringsmiddel.

I tillegg har man analysepakker for mineraler og anion-kationbalanse, samt for hygienisk kvalitet på fôret. De førstnevnte er mest aktuell i besetninger med f.eks mye melkefeber eller andre sykdommer/problemer som kan relateres til mineralbalansen, mens den sistnevnte kan være aktuell om man har veldig tørt og/eller grovt fôr hvor muggdannelse lett kan forekomme. Hygieneanalysen kan også være nyttig i situasjoner hvor sporer i melka har vært eller kan komme til å bli en utfordring. 

Uttak og innsending – hvem, hva, hvor?

Grovfôrprøver kan man ta ut selv eller få en rådgiver til å gjøre dette for seg. Om rådgiveren tar ut prøven, vil han/hun også være behjelpelig med utfylling av bestillingsskjemaet som må følge med prøven, samt innsendingen.

Om man velger å ta ut prøven selv, kan man få poser, bestillingsskjema og konvolutter til innsending ved å henvende seg til rådgiveren sin eller direkte hos Eurofins (www.eurofins.no), evt. FKRA (www.fkra.no).  Og husk: Det viktigste er ikke hvem som gjør jobben, men at det blir gjort!

GROVFÔRANALYSE

Av Ingvild

Sommeren er på hell, og det er tid for å kartlegge kvalitet og mengde grovfôr for kommende innefôringssesong.Kvaliteten, både næringsmessig og hygienisk har betydning for opptaket. Uansett hvor god avlinga er, og hvor godt det ligger til rette for appetittfôring, er det først når fôrprøve foreligger at det gir mening å sette opp en detaljert fôrplan.

 

Hva skal det tas prøve av?

Som grunnregel bør det tas ut fôrprøve av hver slått.

Optimal sinkufôring som det er skrevet om andre steder på bloggen krever en helt annen grovfôrkvalitet enn til lakterende dyr. For å nå høye produksjonsmål er det nødvendig å ha oversikt over de ulike grovfôrkvalitetene som skal brukes i innefôringstida. Deretter kan det legges en plan for hva som skal brukes i ulike perioder av laktasjon/sintid, evt. til ulike grupperinger av dyr.

 Hvis slåtten er unnagjort på et par-tre dager vil ên prøve fra midt i slåtten gi godt nok svar, men ved en noe mer langvarig slått vil du med en prøve fra starten og en fra slutten av slåtten sikrer deg info om spredningen i kvalitet.

 Et alternativ ved svært mange ulike skifter, eller dersom flere kvaliteter eller slåtter skal fôres ut samtidig, er å lage en blandingsprøve med samme vektforhold som ved utfôring. Vi oppfordrer da til å skrive i merknadsfeltet på bestillingsskjemaet at dette er en miks av ulike slåtter og/eller kvaliteter.

 Husk allikevel at dersom du kun tar én eller få gjennomsnittsprøver av grovfôret, mister du muligheten til å lage en optimal fôrplan for de ulike grupperingene av dyr.

Analysetype

Med det nye analysebeviset til Eurofins får du en indikasjon på hvordan gjæringa har gått når du bestiller NIR Norfôrpakke. Gjæringsproduktene påvirker fôropptaket og går inn i beregningene ved oppsett av en fôrplan i OptiFôr. Er du ute etter en mer nøyaktig analyse av flere av gjæringsproduktene (inklusive smørsyre) f.eks for å få erfaring med mengde/type ensileringsmiddel kan du bestille gjæringskvalitet eller etanol og gjæringskvalitet i tillegg. Fikk du god fortørk på graset, men er redd for at grovt og tørt gras og for få lag med plast gav dårlig pakking og grobunn for mugg, kan du bestille hygienepakken. Den er også toppaktuell hvis du får høgt sporeinnhold i mjølka. Mineraler/anion-kationbalanse kan være aktuelle analyser i besetninger med mye melkefeber eller ved mistanke om andre tilstander som kan skyldes mineralmangel.

Bestillingsskjema og priser til Eurofins (bruk link), eller du kan ta kontakt med rådgiver.

Når skal fôrprøven tas?

Vanligvis sier man at surfôrmassen er ferdiggjæra 6 uker etter legging i silo. Gjæringa kan være tidligere ferdig i rundballer, og prøver kan tas fra 4-6 uker etter pakking, men dette avhenger noe av temperatur. Blir det kaldt etter at ballene er pakka, vil gjæringa gå seinere.Vent med å ta ut fôrprøve til du er sikker på at fôret er ferdiggjæra dersom du er spesielt ute etter gjæringsanalyse.

Representativ prøve

Fôrprøven skal være representativ for det partiet det blir tatt prøve av. Det betyr stikk i minst 2-3 rundballer fra hver kvalitet som skal analyseres, eller flere stikk i siloen før det blandes og sendes inn.Det finnes også et nytt fôrprøvebor på markedet som kan ta prøver inntil 6 meter ned i surfôrmassen, og vil dermed være et alternativ for silo der man ønsker et snitt av en større del av surfôrmassen.Noen av TINE-regionene har skaffet seg noen slike bor og kan være behjelpelig med prøveuttak og innsendig av prøver. De samarbeider da med Felleskjøpet Rogaland Agder (FKRA) om analysene fra BLGG (Nederland). Ta kontakt med rådgiver for nærmere informasjon om dette.

Oppsummering:

–      Ta ut prøve fra hver slått

–      Fortrinnsvis prøve fra ulike kvaliteter eller fra begynnelsen og slutten av      slåtten

–      Ved blandingsprøve:

• samme vektforhold som ved utfôring
• Merk bestillingsskjemaet med hva det er mix av

–      Bestill NIR Norfôrpakke til vanlige analyser

–      Gjæringskvalitet, hygienepakke, mineraler el.annet bestilles i tillegg  ved behov

–      Ta ut prøve fra 6 uker etter avsluttet silolegging

–      Eller fra (minst) 4 uker etter rundballepakking

–      Lag prøven representativ

Tilskot av organisk selen til mjølkekyr

Av Jørn

Mikromineralet selen (Se) har fleire viktige funksjonar i dyret. Se og antioksidanter har fått større fokus i dei siste åra. Det har vist seg at desse har positive eigenskapar i forhold til både helse og fruktbarheit.

Ein har gjennom fleire undersøkingar funne ein samanheng mellom låg Se-status og problem med blant anna fruktbarheit, mastitt og muskeldegenerasjon hos husdyr. Ein god Se-dekning kan difor ha store økonomiske gevinstar. Den anbefalte tilførselen av Se til mjølkekyr i NorFor er på 0,2 mg Se/kg TS. I vårt grovfôr er Se-innhaldet typisk på rundt 0,02 mg Se/kg TS. Behovet for Se vil kunne bli dekka dersom ei mjølkeku får over 45 % av totalt TS i form av kraftfôr (berekninger i Tine OptiFôr). Dette forutsett eit Se-innhald i kraftfôret på 0,4 mg Se/kg TS.

I kraftfôrblandingene som vi bruker til drøvtyggjarar i dag er det normalt tilsett mellom 0,35-0,46 mg uorganisk Se (oftast i form som natriumselenitt). Her i landet har ein kraftfôrleverandør no byrja å tilsette ein viss andel av Se som organisk Se i kraftfôret sitt. Ein veit at Se frå organiske kjelder har omtrent det doble av tilgjengelegheita i forhold til uorganisk Se. Det høge opptaket av organisk Se vart og observert under forsøk attende i 2005 i masteroppgåva til underteikna og John-Erik Bjørlo som gjekk på tildeling av gjærsopp gjødsla med Se i form av handelsproduktet SelPlex. I dette forsøket vart det totalt gjeve 0,3 mg Se/kg TS/dag fram til 25 dagar i perioda som varte i 28 dagar. Dette forsøket viste god respons på Se-status ved tildeling av Se både i vom og løype, men den største effekten hadde vi når vi fekk Se forbi vomma (sjå Figur 1). Den fyrste vertikale raude streken indikerer infusjonsstart med Se, den andre indikerer Se-infusjon og svovel (S)- tildeling for å sjekke om dette påverka Se-opptaket. Den siste raude streken er forsøkslutt.

Figur 1. Utvikling av Se i plasma for dei to forsøksledda.

 

Grunnen til at kyrne responderte betre på tildeling av Se i løype, kan vere på grunn av miljøet i vomma. Miljøet i vomma omgjer ein andel av uorganisk Se til ikkje-tilgjengeleg selenid. Dersom fôret inneheld mykje stivelse, auker produksjonen av flyktige feittsyrer i formagane og det kan redusere tilgjengelegheita av Se frå fôret. Fôret til mjølkekyr inneheld ofte meir stivelse enn fôret til kjøtfe, og kan moglegens forklare at mjølkekyr varierer meir i respons på tilført Se i fôret enn kjøtfe. Ein har i dag produkt på marknaden kor Se er vombeskytta og sannsynlegvis i større grad kan passere vomma utan større tap. Dette kan vere interessante produkt for effektivt å auke opptaket av tilgjengeleg Se. Figur 1 viser og at tilførsel av svovel har  ein negativ effekt på tilgjengligheita for Se.

Kviger og sinkyr i Norge har generelt lågt innhald av Se i blodet, mens kyr i laktasjon har normalt eit høgare innhald. I ein norsk feltstudie frå 1992 var det gjennomsnittlege Se-nivået hos norske kyr på 0,16 μg Se/g fullblod. Variasjonen var imidlertid stor frå 0,05 til 0,27 μg Se/g fullblod. Tabell 1 viser ei oversikt over Se-nivå hos kviger og sinkyr fra 245 besetninger fra ulike fylker i Noreg teke i 2005. Her verker biletet noko annleis enn det ein såg i 1992. Vi ser av tabellen at det kun er Hedmark og Rogaland som har maksverdiar som er over det anbefalte nivået på 0,10 μg Se/g fullblod 

Tabell 1 Selenkonsentrasjon i fullblod, gjennomsnitt med standardavvik av besetningsprøver frå kviger og sinkyr i forskjellige fylker i Noreg (Kommisrud et al., 2005).

Ein kan imidlertid få opp Se-status hos lakterande og sinkyr som går på lite kraftfôr med å tildele mineralblandingar. Den andre måten å få inn organisk Se i dyret på er gjennom plantemateriale. Her har forsøk vist god effekt med Se-berika gjødsel (som Fullgjødsel 21-3-8 med Se) på blodverdiar hos kviger. Eg vel å ikkje skrive meir om dette no, men dette er kompliserte prosessar som er avhengig av jordsmonn, pH i jord, antagonistar og andre forhold som påverker innhaldet av Sei plantemateriale. Her fins det og mykje stoff!Ta kontakt med TTF ved spørsmål kring dette!

Fôrplaner til kviger med ulik grovfôrkvalitet og økologisk grovfôr

Av Hege

I brosjyren ”Godt kvigeoppdrett”, valgte vi å lage en standard fôrplan, med tilhørende korrigeringer i forhold til ulik tilvekst i beiteperioden. Jeg har fått tilbakemeldinger fra brukere som ønsker tilsvarende tabeller, men med litt ulik grovfôrkvalitet. Her er et oppsett med 3 ulike kvaliteter, samt en snittprøve fra økologisk 1. slått. Grovfôr 2 er brukt i kvigebrosjyren.

I alle planene anbefales mineraltilskudd til dyr som ikke får kraftfôr. . I tillegg bør alle dyr ha fri tilgang på salt. Mineralinnholdet i grovfôret vil variere, så her er det ingen fasit på hvor mye en bør gi.

Grovfôr 1: Ved appetittfôring vil dyra ha høgere energiinntak enn behovsnormen fra 9 mnd (markert med grønn skrift). Vi må likevel inn med kraftfôr i rasjonen for å dekke minimumsbehovet på protein. Dyra vil bli feite om ikke grovfôrmengden reduseres, eller byttes ut med f.eks halm.

Grovfôr 2: Det samme som standardplana i kvigebrosjyren.

Grovfôr 3: Grovfôret har lav energikonsentrasjon. Det vil være behov for kraftfôr helt fram til dyret er 2 år.

Eksempel økologiske fôrplaner:

Økologisk 1. slått og innkjøpt kraftfôr .  Natura Drøv 17 er det ’allround’-kraftfôret som vanligvis passer med både 1. og 2. slått. I denne beregninga var råproteinandelen i grovfôret på 12,7%, og i kombinasjon med Natura Drøv 17 dekkes proteinbehovet. Dersom proteininnholdet i grovfôret er lavere kan det bli underdekning på protein. Debio-kravet om 60% grovfôrandel for dyr over 6 måneder tilfredstilles.

Økologisk 1. slått og eget korn.

Eget korn dekker ikke proteinbehovet alene, og det må suppleres med proteintilskudd fram til dyret er 7-8 måneder. De yngste dyra får dessuten litt lite kalsium (Ca) ved bruk av eget korn. Korn har generelt lavt kalsiuminnhold i forhold til fosfor (P). 

Når dyra blir eldre enn 15 mnd og kun trenger grovfôr, vil fosfor (P) være minimumsfaktoren, da økologisk grovfôr som regel har høgt kalsiuminnhold (Ca) i forhold til fosfor (P), – altså motsatt som i korn. Natura Minovit Drøv fra Felleskjøpets vil passe godt som supplement i en grovfôrbasert plan da fosforinnholdet i mineralblandinga er høgt, men er ikke like gunstig i planer med eget korn.

Sinkufôring – grunnlaget for neste laktasjon

Av Ann Turi

Hvordan vi fôrer og steller sinkyrne har betydning for både melkeytelse, helse og fruktbarhet i den påfølgende laktasjonen. Utfordringen i mange besetninger er at sinkyrne blir for feite, og dessverre er sinkufôringen ofte også et litt «glemt» kapittel.

Den optimale lengden på sintiden er 6-8 uker. En kortere sintid enn dette vil gi en negativ effekt på melkeytelsen i den påfølgende laktasjonen, mens forsøk viser at en lengre sinperiode (10 uker) kan gi en liten ytelsengevinst. Dette siste forutsetter selvsagt at kyrne ikke blir feite før de skal kalve, og det vil vel også være et spørsmålet om den ekstra ytelsen kan forsvare kostnaden med å la kyrne stå borte en lengre periode.

Hva ønsker vi så å oppnå med sintiden? Fôringen i sinperioden skal dekke næringsbehovet til vedlikehold, drektighet og jurutvikling. Sinperioden skal være med på å forberede juret, så vel som kua, på å produsere melk igjen, og det grunnlaget vi legger i sintiden vil påvirke fôropptak og ytelse i kommende laktasjon. Av den grunn vil sintida også påvirke fôreffektivitet og produksjonsøkonomi. Gjennom sinperioden ønsker vi å minimere risikoen for infeksjoner og stoffskiftesykdommer, samt å forbereder kua på god fruktbarhet etter kalving. For de fleste vil det i tillegg være et mål å optimalisre fôrkostnadene og arbeidsforbruket i denne perioden.

Sinperioden kan deles inn i 3 perioder; avsiningsperioden, forberedelsesperioden og overgangsperioden. Avsiningsperioden varer i ca 1 uke, og i denne perioden er det viktig å ivareta jurhelsen. Forberedelsesperioden varer i 4-5 uker, og her er det viktig å oppnå et stabilt fôropptak og riktig næringstilførsel. Den siste perioden, overgangsperioden, varer fra ca 2 uker før kalving til og med 3 uker etter kalving. I denne perioden skal kua (og vommikrobene) vennes til en ny fôrrasjon, og det er viktig å ta hensyn til at fôropptaket går ned, samtidig som næringsbehovet øker. 

Den fôringsstrategien man velger i sintiden bør gi et stabilt fôropptak tilpasset kyrnes energibehov, og man bør unngå overfôring og økning av hold for kyr med holdpoeng over 3,5. Magre kyr (holdpoeng under 3 ved sining) bør legge på seg slik at de ligger på rundt 3,5 i hold ved kalving. Sinkyr har evne til å ta opp langt mer fôr enn det de har behov for, og ved fri tilgang på godt grovfôr vil dette lett gi en overfôringssituasjon. Fôrstyrken bør derfor reguleres med grovfôr med lav energikonsentrasjon, dvs seint slått grovfôr eller halm som gir mye struktur og lite energi (mindre enn 5,3 MJ/kg TS, tilsvarende ca 0,75 FEm/kg TS). Kyr som blir for feite vil akkumulere fett i leveren, noe som gjør at leverfunksjonen blir dårligere. Feite kyr vil også ha en økt risiko for helseproblemer (melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining) og på grunn av redusert fôropptak vil de også være i større fare for stort holdtap etter kalving med bl.a redusert fruktbarhet som konsekvens. Riktig mineralsammensetning er også viktig i fôrrasjonen til sinkyr, og det er speielt kalium, magnesium og selen man bør ha fokus på.

Hvordan skal man så få til en god sinkufôring i praksis? Sinkyrne krever et grovfôr med et lavere energiinnhold enn de kyrne som står i produksjon, og det vil derfor kreve at man har tilgang på grovfôr med ulike kvaliteter (energiinnhold). Grovfôrhånderingen vil nok også være avgjørende for mange, og det bør være enkelt å bruke ulike grovfôrkvaliteter samtidig for at dette skal bli gjennomført i praksis. Man må også ha mulighet og vilje til å gruppere dyrene. De fleste nye fjøsene bygges med egen sinkuavdeling, og på båsfjøs har man mulighet for å flytte dyr slik at man kan samle sinkyrne f.eks ved ene enden av fôrbrettet. Den største utfordringen blir nok i de løsdriftsfjøsene hvor man ikke har mulighet for å ta sinkyrne ut av melkekuavdelingen.

Så en liten oppsummering til slutt:

• Fôring og stell av sinkyrne har betydning for melkeytelse, helse og fruktbarhet i påfølgende laktasjon 
• Streb etter å holde et konstant hold på kyrne i sinperioden. Kyr som er feite ved kalving er mer utsatt for helse- og fruktbarhetsproblemer 
• Grovfôr med lite energi og mye fiber er viktig for å styre/ha kontroll på fôropptaket i sintiden
• Gi mineraltilskudd
• En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

Effektiv sinlegging

Av Harald

Jeg blir til stadighet spurt om hva som er en effektiv metode for å avsine kyr. En rask og effektiv sinlegging er viktig for å spare arbeid, sikre god jurhelse og unngå stress hos kyrne. For en tid tilbake satt jeg i en bedømmelseskomite for en svensk doktoravhandling (M. Odensten, 2006) hvor temaet var ulike fôringsstrategier ved sinlegging. Målsettingen var å få til en avsining i løpet av fem dager også hos kyr som mjølket godt over 20 kg. For å få kyrne til å slutte å mjølke er det viktig å få til en rask nedtrapping av næringstilførselen, samtidig som man må unngå stress hos kyrne.  I denne undersøkelsen ble det testet ut to fôringsstrategier: 1) appetittfôring med halm og 2) et tilskudd av surfôr (ca 4 kg tørrstoff; 16 kg ved et tørrstoffinnhold på 25 % og 10 kg ved en tørrstoffprosent på 40) + appetittfôring med halm.

Viktige resultater og praktiske tiltak:

• Viktig å forlenge mjølkingsintervallet til mer enn 40 timer. Første mjølking på dag 3 deretter på dag 5. På dette laktasjonsstadiet skjer det en effektiv tilbakedannelse av juret dersom det blir stående mjølk i juret
• Gi tilskudd av litt surfôr (3-4 kg tørrstoff) og appetittfôring med ubehandla halm. Bare halmfôring fører til litt for rask nedgang i energitilførselen og kyrne vil begynne å mobilisere for mye energi. Spesielt er det førstekalvskyrne som kan få problemer. For de som ikke har tilgang på halm er det viktig å gi surfôr med en lav energikonsentrasjon (< 0,75 FEm per kg TS) eller prøve å gi begrensa mengder med grovfôr, men det har vist seg å gi en høy stressreaksjon hos kyrne. Viktig at kyrne får tilgang på mineraler. Anbefalt mengde er 200 gram av en mineralblanding.
• Kyrne bør flyttes til en annen avdeling før man starter avsininga. Bytte av miljø påskynder avsininga, sannsynligvis fordi det øker stressnivået og det i seg selv reduserer mjølkeytelsen. Å flytte kua ut av mjølkeavdelingen er også positivt da det viser seg å forhindre at hun begynner å gi ned når de andre kyrne skal mjølkes.

Avsiningsstrategien omtalt ovenfor gjelder når man har et frist jur. Basert på kukontrolldata viste det samme doktorgradsarbeidet at det var en klar sammenheng mellom celletallet ved siste mjølkeregistrering og risikoen for mastitt både i forbindelse med sinleggingen og ved begynnelsen av neste laktasjon. Kyr som hadde mer enn 200 000 i celletall hadde dobbelt så høy risiko for å få mastitt i sintiden og i begynnelsen av neste laktasjon enn kyr som hadde lavere celletall. Det er derfor viktig å få ned celletallet før man begynner avsiningen.

En økt fokus på høyere ytelse de siste årene kan gi en del utfordringer i forbindelse med sinlegging. Høy ytelse (>20 kg) ved avsining kan øke risikoen for mastitt og stoffskiftesykdommer ved neste laktasjon. Dersom man bevist satser på en høyere ytelse kan en interessant strategi derfor være å satse på et lengre kalvingsintervall. Spesielt hos kviger som har en flatere laktasjonskurve enn voksne kyr kan det være en interessant løsning. For de som vil lese mer om fôring i sinperioden henvises det til en artikkel i Buskap nr 1 2009. Vi vil gjerne høre hvilken erfaring du har med ulike prosedyrer for avsining.