Fôringsstrategier for melkerobot – del 2

Av Jørn

I forrige uke skrev jeg om hvordan vi vurderer og anbefaler fôringsstrategier for melkerobot, og hvordan vi gjør dette frem til 60 dager etter kalving. For de som ikke har lest del 1 anbefaler jeg at dere leser den før dere fortsetter med denne. Jeg vil nå beskrive våre anbefalinger for fôringsstrategier etter 60 dager og ut resten av laktasjonen.

60 – 120 dager: I begynnelsen av denne fasen vurderes det om kua presterer etter planlagt nivå, over planlagt eller under. Hvor mye kua melker på dette tidspunktet vil gi føringer for hvor kraftfôr den får videre i laktasjonen. Hvis kua fortsetter på den planlagte kurven så vil kraftfôrnivået være stort sett uendret, men om den nå underpresterer mye så kan det være rette anledningen til å redusere kraftfôret. Det kan være en vanskelig vurdering, fordi det er viktig å ta hensyn til om dyret er inseminert, om den viser brunst og hvordan holdet er osv. Slike ting kan være gode argument for å opprettholde kraftfôrnivået, men hvis den blir overfôret med flere kilo bør det være rom for å redusere noe uansett.

Etter 120 dager vil en normal laktasjonskurve få en markant nedgang, og dermed er strategiene lagt opp slik at kraftfôret skal reduseres i takt med den planlagte avdråtten. Som prinsippskissen nedenfor viser så kan den siste delen av laktasjonen deles opp i flere faser. Ved å legge opp til ulike nedtrappingshastigheter i de forskjellige fasene kan det være en del kraftfôr å spare, men det er sterkt påvirket av ytelsesnivå og grovfôrkvalitet (evt fullfôrstyrke). Ved å legge opp til for eksempel tre faser etter dag 120, så viser beregninger utført av Topp Team Fôring at det i enkelte situasjoner kan spares inntil 140 kg kraftfôr fra dag 120 til dag 305 etter kalving (sammenlignet med en lineær nedtrapping fra dag 120 til 305). Gevinsten med å lage en slik inndeling gjelder når grovfôret har en høy eller svært høy fordøyelighet, eller når det benyttes fullfôr. Det er fordi at godt grovfôr (og fullfôr) har et større utbytteforhold med kraftfôr enn det grovfôr av middels eller dårlig kvalitet har. Nedtrappingshastigheten i de ulike fasene må vurderes ved hvert enkelt tilfelle, men anbefalingene til Topp Team Fôring er en reduksjon mellom 30 og 70 gram per dag. Det er for at dyrene skal få nok tid til å omstille vomma slik at grovfôropptaket øker i takt kraftfôrnedgangen og at melkeytelsen ikke skal bli påvirket utover en naturlig nedgang. En slik nedtrapping av kraftfôret som går i takt med reduksjonen i ytelse vil også bidra til å holde dyrene i energibalanse, og det vil i mange tilfeller resultere i en mindre andel feite kyr for de som har problemer med det.

Dyr som faller langt utenfor strategien (får en veldig lav eller høy ytelse), må nødvendigvis handteres mer manuelt for å unngå over eller under-fôring. For eksempel kan en nyoppstartet samdrift (hvor flere besetninger blandes) inneholde ganske stor variasjon i dyrematerialet, og det kan medføre ganske markante forskjeller i ytelse for dyrene. Etterhvert som strategifôring implementeres i besetningen vil ytelsesvariasjonen bli mindre, og det vil bli enklere å handtere besetningen som to eller flere grupper.

Etter hvert har det blitt programmert en del roboter etter denne tankegangen, og selv om noen er relativt ferske så tar vi gjerne imot tilbakemeldinger her på denne siden!

Fôringsstrategier for melkerobot – del 1

Av Jørn

Sammen med andre i Topp Team Fôring har jeg i over ett år jobbet med å utvikle fôringsstrategier som kan programmeres inn i de ulike programvarene for melkerobot. Temaet har vi beskrevet nærmere i en artikkel i BUSKAP nr 06/09, og der står det også mer om hvordan dette løses i de ulike programvarene. For de som ønsker mer info om teamet anbefales det å lese artiklene det er referert til. Vi får mye spørsmål ang. dette og derfor vil jeg ta opp temaet her på bloggen også.

Disse fôringsstrategiene kan selvfølgelig også brukes fullt ut i andre løsdriftssystemer og i tradisjonelle båsfjøs. Når man utarbeider en optimal fôringsstrategi for sin egen gård, så er det viktig å vurdere alle faktorene som spiller inn på produksjonsøkonomien. Vi anbefaler at du legger en økonomisk analyse til grunn for valg av avdråttsnivå i besetningen.

Etter at det optimale ytelsesnivået på gården er kartlagt deles besetningen opp i ulike ytelsesgrupper, det vil si at en planlegger avdråttsnivået for 1.kalvere, 2.kalvere og eldre kyr. Noen besetningsstyringssystemer opererer kun med 1.kalvere og eldre kyr, mens andre systemer kan inkludere 2.kalvere som egen gruppe ganske enkelt. For å lage en mest mulig nøyaktig og optimal fôringsstrategi anbefaler vi at man skiller ut 2.kalvere som en egen gruppe. Det er fordi 2.kalvere på en generell basis har litt lavere ytelse enn eldre kyr, samt at laktasjonskurven er litt flatere. Det vil gi en annen kraftfôrkurve gjennom laktasjonen (se Husdyrforsøksmøtet 2007).

Fôringsstrategiene bygger på det danske prinsippet hvor det fôres etter planlagt avdrått, og det vil si at disse strategiene er langsiktige. Man kan ikke forvente å se effekt på ytelse, fôrutnyttelse eller produksjonsøkonomi i løpet av noen uker bare ved å lage seg en slik strategi. I tillegg er det veldig viktig at det ligger en grovfôrprøve til grunn for beregningene, da vil man kunne finne et passende kraftfôr, kartlegge grovfôropptakskapasiteten og så planlegge fôringa lagt frem i tid.

Fôringsstrategiene er utviklet for å oppnå høy fôrutnyttelse, maksimere opptak av grovfôr og optimalisere produksjonsøkonomien. Samtidig tar strategiene hensyn til at ei melkeku har ulike krav til energi, protein, struktur, mineraler og vitaminer i de forskjellige fasene av laktasjonen. Strategiene utnytter også mobiliseringsevnen til kua, og legger dermed opp til en viss underfôring av energi i begynnelsen av laktasjonen.

Prinsippskissen under viser hvordan kraftfôrtildelingen er tenkt gjennom laktasjonen. Den uthevede linjen er den planlagte kraftfôrtildelingen ut fra ønsket melkeytelse. I tillegg er det en høy-kurve som ligger 5 kg EKM over den planlagte linja i dagsytelse, og tilsvarende er det en lav-kurve som ligger 5 kg EKM under. Forskjellen mellom planlagt avdrått og den høye kurva er 1500 kg EKM over en 305-dagers laktasjon, og det vil si at disse strategiene med høy- og lavkurve tar hensyn til en ytelsesvariasjon på 3000 EKM innen hver dyregruppe (1.kalvere, 2.kalvere og eldre kyr). Strategiene er laget slik at laktasjonen deles opp i flere stadier for å ta hensyn til de ulike behovene melkekua har i de ulike fasene.

0 – 60 dager: Opptrappingsfasen. Optimal opptrappingshastighet vil variere fra produsent til produsent. Noen har gode erfaringer med å trappe opp både 0,7 og 1 kg per ku per dag opp til et gitt nivå, mens andre har en opptrappingshastighet på 0,5 kg per ku per dag som standard. Enkelte fullfôrbesetninger praktiserer også ned mot 0,3kg per ku per dag, fordi mye av energien tas opp på fôrbrettet. Opptrappingshastigheten vil ha betydning for når topp-punktet på laktasjonskurven blir nådd, og samtidig vil ytelsesnivået i et tidlig stadie av laktasjonen påvirke totalytelsen som oppnås. Derfor anbefaler vi å trappe opp kraftfôret etter kalving så raskt som mulig uten at det forårsaker problemer for dyrene, vær obs på at de tre første ukene etter kalving er en særlig kritisk fase fordi grovfôropptaket kan være ekstra lavt i denne perioden. Som prinsippskissa viser så legges det laveste kraftfôrnivået til den planlagte kurven i den første fasen. Grunnen til det er at de fleste dyrene som har en normal ytelsesutvikling vil nå toppen på laktasjonskurven 40-50 dager etter kalving, og dermed har vi lagt et “kontrollpunkt” på dag 60 for å vurdere om dyret burde få kraftfôrtildeling etter høy, planlagt eller lavnivå. De som melker mer enn den planlagte avdråtten vil få mer kraftfôr som tilsvarer 5 kg EKM mer (i praksis rundt 2 kg kraftfôr), mens de dyrene som melker under planlagt avdrått vil ikke få en lavere tildeling. Kraftfôrnivåene i denne perioden er beregnet slik at dyrene er i ca 95 % energibalanse, og det er for å utnytte kuas mobiliseringsevne i denne delen av laktasjonen.

 I neste uke vil jeg fortsette beskrivelsen av fôringsstrategiene fra 60 dager og ut resten av laktasjonen. Har du spørsmål og kommentarer så tar vi gjerne imot det!

Viktig med nok struktur

Av

Harald

Fra Jørn V er det nok en gang kommet noen interessante betraktninger. Temaet han setter fokus på denne gangen er behovet for struktur i forrasjonen, og hans kommentarer er knyttet til innlegget jeg skrev om helsæd. Temaene han berører er ulike mål for struktur og hva innholdet av ufordøyelig NDF (INDF) er i helsæd. Han tar også opp sammenhengen mellom lignin og INDF. Opp gjennom tidene er det brukt ulike mål for fôrrasjonens strukturverdi. Eksempel er fôrrasjonens innholdet av trevler, NDF, ADF (acid detergent fibre) og tyggetid. Hvilket begrep som benyttes rundt omkring er i stor grad bestemt av tradisjon og faglig oppfatning.  Struktur er viktig fordi det har sammenheng med både vommiljø og fôropptak. I et annet innlegg på bloggen har jeg vist hvordan Vombelastingen, som vi bruker i TINE OPtiFôr, påvirker fordøyelsen av NDF, og hvordan vi tar hensyn til dette begrepet ved optimering av fôrrasjoner. Fôrets fysiske strukturverdi er først og fremst knytet til hvordan det påvirker tyggeaktiviteten og dermed produksjonen av spytt. Det er igjen er avgjørende for bufringa av vomma og dermed for å oppretthode et godt vommiljø. Tyggeaktiviteten er først og fremst knytet til innholdet av fiber i fôret og i dagens fôrmiddelvurdering er ADF og NDF mye brukt som mål på innhold av fiber i fôret. NDF er den resten vi har igjen etter at en fôrprøve det er kokt i en såpeløsning som har en pH på 7 (nøytral). Derfor er den engelske betegnelsen for NDF Neutral Detergent Fibre (detergent = såpe) og på norsk kaller vi det nøytral løselig fiber. ADF står for acid detergent fiber og analystisk er det den resten man har igjen i fôret etter at det er kokt i en sur (acid) såpeløsning. I USA har man hatt lang tradisjon for å bruke ADF som et fibermål og det er sagt at en fôrrasjon bør ha et innhold på 18-22 % for å sikre nok struktur og et godt vommiljø. I Norge har vi hatt tradisjon for å bruke trevler som mål på innhold av fiber i fôret, selv om vi egentlig ikke har brukt det som mål for å angi et optimalt innhold av struktur i fôret. Vi har først og fremst brukt trevlene som et mål på tungtfordøyelige karbohydrater knyttet mot fôrets energiverdi. Ellers er det verdt å merke seg at i gras og grasprodukter er ADF og trevler tilnærmet det samme. NDF har vært mye brukt for å angi fôrets strukturverdi. Problemet er på samme måte som for ADF at det ikke blir riktig å bruke et bestemt innhold som mål en optimal verdi.  Forsøk har vist at strukturverdien til NDF også i stor grad er knyttet til det absolutte opptaket, dvs. hvor mange kg med NDF som ei ku spiser per dag. Det har nok sammenheng med at det er totalmengden med NDF som i stor grad bestemmer tyggeaktiviteten. I stedet for å sette et krav til NDF i % av fôrrasjonen er det derfor mer riktig å sette et krav til NDF per kg kroppsvekt. Forsøk har vist at et optimalt opptak av NDF i forhold til både energiopptak og vommiljø er i området 12,5 til 13,5 gram per kg kroppsvekt. Hvordan det påvirker kravet til NDF i fôrrasjonen uttrykt som g/kg TS ved ulike mjølkeytelser er vist i Figur 1. Når Fôropptaket ligger mellom de røde linjene er NDF opptaket mellom 12,5 og 13,5 g/kg kroppsvekt. Figuren viser at ved 40 kg mjølk bør NDF innholdet i fôrrasjonen være mellom 30 – 32 %, mens ved 20 kg mjølk er det optimale innholdet 40-43 %.  Ut fra disse vurderingene skal vi derfor være forsiktig med å si at NDF innholdet i fôrrasjonen skal ligge innenfor et bestemt intervall, for eksempel mellom 32-36 %. 

Figur 1. Anbefalt nivå for NDF i fôrrasjonen ved ulik mjølkeytelse

            I sin kommentar antyder Jørn at det er en sammenheng mellom INDF og lignin, og han spør også om iNDF innholdet i helsæd. For å ta det siste først så er INDF innholdet i helsæd helt avhengig av andelen halm. Som Jørn sier så er innholdet av NDF forholdsvis lavt og det skyldes at ved økt utviklingsstadium øker stivelsesinnholdet mer enn NDF innholdet og NDF kan derfor være forholdsvis lavt (400-450 g/kg TS ). INDF innholdet uttrykt per kg NDF øker imidlertid raskt med økt utviklingsstadium og innholdet av INDF ligger ved anbefalt høstetidspunkt mellom 180 og 250 g/kg NDF. Det er den viktigste årsaken til at næringsholdet i helsæd faller med økt utviklingsstadium. Et økt innhold av INDF skyldes et økt innhold av lignin. Det er sik at et økt innhold av lignin er den viktigste årsaken til økning i INDF.  I sitt doktorgradsarbeid fant Hege Nordheim (Nordheim et al., 2009) en klar sammenheng mellom lignin og innholdet av INDF i timotei (Figur 2). Innhodet av lignin forklarte hele 86 % av variasjonen av INDF. Når innholdet av lignin økte med ett gram per kg NDF økte innholdet av iNDF med 5,7 gram. Hun sammenlignet også med det amerikanske formiddelvurderingssystemet CNCPS. I systemet brukes lignin for å beregne INDF og en økning på ett gram lignin gir et økt innhold av INDF på 2,4 g per kg NDF. Altså vesentlig mindre enn hva som ble observert i norsk gras. Noe av det forklares ut fra forskjellig metoder for å bestemme INDF, men den viktigste forklaringen er at det er andre typer grovfôr som ligger bak beregningene i det amerikanske systemet. Denne sammenligningen viser at på tvers av grovfôrsalg skal vi være forsiktig med å trekke for klare sammenhenger lignin og INDF, og at det derfor er vanskelig å bruke lignin som et generelt mål på struktur og ufordøyelig fiber i fôrrasjonen.

Figur 2. Sammenehng mellom lignin og innholdet av INDF i gras. Fra Nordheim et al. 2009

Ved siden av et mål på fordøyeligheten av NDF er INDF interessant som mål på fôrets strukturverdi. Det er fordi INDF påvirker tyggetiden til fôret og dermed spyttproduksjonen. Generelt er det slik at ved et høyere innholdt av INDF kreves det mer tid for å tygge en viss mengde med NDF. Det betyr at ved samme innhold av NDF i grovfôr vil kyrne bruke mer tid på tygging på det grovfôret som har det høyeste innholdet av INDF. I NorFor og dermed i TINE OptiFôr bruker vi tyggetid som et mål på fysisk strukturverdi. Vi bruker også Vombelastningen, men det er et mål på hvordan vommiljøet påvirker fordøyeligheten av NDF, mens tyggetiden er et mål på forrasjonens fysiske struktur. Årsaken til at vi i NorFor har valgt å bruke tyggetid som strukturmål i stedet for NDF eller ADF er at tyggetiden inneholder flere ulike strukturelementer. I NorFor beregnes tyggetiden i grovfôr ut fra fôrets innholdt av både NDF og iNDF. Det betyr at vi får tatt hensyn til begge effektene i ett strukturmål. I tillegg tar tyggetiden hensyn til fôrets partikkelstørrelse (snittelengde) som også har betydning for struktureffekten. Et finsnitta fôr (10-20 mm) har lavere tyggetid enn et grovfôr som har en snittelengde på 50-60 mm. I NorFor har vi en nedre grense for innhold av tyggetid i fôrrasjonen og det er 32 minutter per kg TS. Figur 3 viser hvordan innhold av INDF påvirker tyggetida i grassurfôr med et NDF innhold på 450, 500 og 550 g/kg TS. Figuren viser at tyggetida øker med økt innhold av INDF. I dette innlegget har jeg prøvd å gi noen svar på Jørn sine betraktninger.

Figur 3. Sammenehng mellom INDF og tyggetid

Vommiljø og grovfôrets struktur er et vanskelig tema, men det er helt avgjørende for at vomma skal fungere. Det er vanskelig å gi noen generelle råd. Derfor er det viktig at det blir gjort vurderinger i hvert enkelt tilfelle og det er årsaken til at vi i Topp Team Fôring anbefaler individuelle fôrplaner istedenfor at man kun fôrer etter generelle anbefalinger. Spesielt viktig er det at man har grovfôranalyser å legge til grunn når man skal optimere fôringa, ikke minst i forhold til å få til et godt vommiljø.

Data frå kukontrollen 2009

Av Ingunn

 

No er statistikkane frå kukontrollen for 2009 klare. Den viser at det er produsert 136 kg meir mjølk (132 kg EKM) i 2009 enn året før (Figur 1). Fett% har auka litt, protein% er relativt stabil (litt ned) og laktose% har gått litt ned (Figur 2). Fôreiningar totalt har også auka noko (Figur 1), men statistikkane viser at FEm kraftfôr per 100 kg EKM er den samme som året før (28,3). Det kan tyde på at det er ein større andel grovfôr i rasjonen, og at den ekstra mjølkemengda i stor grad er produsert på ekstra grovfôr. Ein liten numerisk nedgang i laktose% og auke i feitt% kan også indikere dette.

 

Figur1.

 

Figur2.

Helsæd – interessant grovfôr til mjølkeku?

Av Harald

Jeg blir rett som det er spurt om alternative eller supplerende grovfôrslag til grassurfôr. Grovfôrets næringsverdi er i hovedsak bestemt av fordøyeligheten hvor fordøyelsesegenskapene til NDF betyr mest. Derfor er det viktig at når supplerende grovfôrsalg vurderes så bør de ha minst like høy fordøyelighet som grassurfôret. Hvilke alternativer har vi så? Et alternativ er helsæd av korn, først og fremst av bygg og hvete. I flere land er det økt interesse for å bruke det som et supplement til grassurfôr, spesielt i områder hvor det ikke er mulig å dyrke mais på grunn av for kort vekstsesong. Hvorfor er helsæd interessant? En årsak er det dyrkingsmessige som ledd i et vekstskifte og en bedre utnyttelse av husdyrgjødsla i et grovfôrbasert produksjonssystem. Fôringsmessig er det interessant fordi det kan tilføre næringsstoffer som utfyller grassurfôret. Vommikrobene trenger tilførsel av både lettfordøyelige (sukker og stivelse) og tungtfordøyelige karbohydrater (NDF) for å oppnå en høy fordøyelse av fôret. Fersk gras har vanligvis et høyt innhold av sukker (10 -25 % av tørrstoffet; ofte kalt vannløselige karbohydrater), men i forbindelse med ensilering blir en stor andel omdannet til mjølkesyre som vi er helt avhengig av for å få en lagringsstabil masse. Mjølkesyre har samelignet med sukker lavere energiverdi for vommikrobene og det er derfor viktig å tilføre lettfordøyelige karbohydrater for å stimulere mikrobeaktiviteten i vomma. Ved siden av korn til modning er grovfôr som inneholder stivelse et interessant supplement. Surfôr av mais er aktuelt bare noe få steder, mens helsæd av hvete og bygg er aktuelt mange steder i landet. Utfordringen med helsæd som fôr er å få til den riktige balansen mellom stivelse og NDF (korn/halm forholdet). For tidlig høsting gir lite stivelse mens for sen høstig gir et høyt innhold av NDF og dermed en lavere fordøyelighet. En stor utfordring er derfor å finne/treffe det riktige høstetidspunktet. Det generelle bildet fra en rekke forsøk er at helsæd gir et lavere grovfôropptak og mindre mjølk dersom man ikke oppnår samme fordøyeligheten som i graset eller at næringsstoffer i helsæden ikke utfyller næringsstoffene i graset. Fôringsmessig er derfor helsæd mest interessant sammen med tidlig høsta gras med lavt NDF innhold og høyt proteininnhold. Helsæd i blanding med en slik graskvalitet vil gi en fôrrasjonen mer struktur (bedre vommiljø) og en bedre proteinutnyttelse ved at overskuddsprotein i graset (PBV) blir fanget opp av et overskudd av lettfordøyelig stivelse i helsæden. Det vil gi mer mikrobeprotein og dermed en høyere AAT tilførsel.

Basert på to finske forsøksserier (Jaakkola et al, 2001) med bygghelsæd vil jeg vise hvordan høstetidspunkt og blandingsforhold påvirker grovfôropptaket og mjølkeytelse. Tabell 1 viser hvordan utviklingsstadium (høstetidspunkt) påvirker den kjemiske sammensettingen i helsæden.

Tabell. Effekt av utviklingsstadium (høstetidspunkt) på kjemisk sammensetting av bygghelsæd (BH)

	BH1	BH2	BH3
Dager fra såing til høsting	69	76	82
Dager fra skyting	14	21	27
Tørrstoff, g/kg	318	391	441
Råprotein, g/kg TS	99	93	95
NDF, g/kg TS	434	406	417
Stivelse, g/kg TS	187	270	278
Vannløselige karbohydrater	44	40	96
Mjølkesyre, g/kg TS	46	41	29
Avlingsmengde, kg TS/daa	540	670	680

 

Innholdet av stivelse er tydelig påvirket av høstetidspunktet, og ved en høsting 21 dager etter skyting er NDF og stivelsesinnholdet på samme nivå som vi finner i norsk maissurfôr. Grassurfôret (GS) som ble brukt i dette forsøket var av middels kvalitet og hadde et NDF innhold på 502 g/kg TS. I de forsøksleddene hvor det ble brukt en blanding av gras og helsæd var blandingsforholdet 60:40. Tabell 2 viser produksjonsresultatene fra forsøket.

Tabell 2. Effekt av grassurfôr (GS) og bygghelsæd (BH) på opptaket av grovfôr og produksjonsresultater

	GS	BH2	GS + BH1	GS+BH2	GS+BH3
Kraftfôr, kg/d	10,8	10,5	10,8	10,4	10,5
Grovfôr, kg TS/d	10,7	10,5	11,9	12,0	12,2
Mjølk, kg/dag	27,6	27,5	29,3	28,7	28,9
EKM, kg/dag	28,3	28,2	30,4	30,2	29,6
Protein, g/kg	32,5	33,7	33,5	34,1	33,6
Fett, g/kg	42,8	41,7	42,6	43,6	41,7
Urea, mM/l	3,5	4,0	3,5	3,5	3,7
Fordøyelighet, %
Organisk stoff	69,9	68,2	69,5	69,1	69,1
NDF	58,1	41,9	54,1	53,1	54,0
Vektendering, g/dag	280	-200	370	220	500

 Sammenlignet med bare grassurfôr ga en blanding av gras + helsæd et grovfôropptak som i gjennomsnitt var 1,3 kg tørrstoff høyere, men forskjellen var ikke statistisk sikker. Heller ikke forskjellene i mjølkeytelse og kjemisk sammensetting var statistisk sikre selv om forskjellen i EKM var 1,7 kg/dag. Derimot var det i gjennomsnitt en større vektøkning hos kyrne som fikk en blanding av de to grovfôrsalgene. Sammen med mjølkeresultatene viser vektendringene at energiopptaket var noe høyere for blandingsrasjonene og grassurfôr en i rasjonen hvor helsæd ble brukt alene. Dette forsøket viser samme resultatet som mange andre forsøksserier at det kan være lite å hente ved å bruke helsæd av korn dersom man har et grassurfôr som har et NDF innhold høyere enn 500 g/kg TS. Derimot er det observert positive effekter når NDF innholdet i graset er under 500 g/kg TS. Det kan skyldes at helsæden da gir en positiv effekt på strukturen i rasjonen. Dette forsøket viser at er viktig å holde oppe fordøyeligheten av organisk stoff og samtidig unngå for mye ufordøyelig NDF. Ut fra en vurdering av avlingsmengde og stivelsesinnhold bør helsæden høstes ca 3 uker etter begynnende skyting. Andre forsøk har vist at blandingsforholdet mellom gras og helsæd bør ligge på ca 70:30. Gras og helsæd bør fôres sammen i en blanding og ikke hver for seg. Samtidig er det viktig at helsæden snittes til en kuttelengde på 3-4 cm for å sikre et høyt opptak.

Et interessant alternativ til forsøket beskrevet ovenfor er å høste helsæden ved en høyere stubbehøyde (eksempel 10 cm under akset). Da vil innholdet av stivelse øke betraktelig samtidig som innholdet av NDF går ned. Det vil gi et fôr med en vesentlig høyere fordøyelighet. Bruker man samtidig en tidlig byggsort og dekkvekst av gras kan det gi en interessant gjenvekst som kan passe utmerket som fôr til sinkyr og eldre kviger. 

 Hvis noen av leserne av bloggen har egne erfaringer med bruk av helsæd vil vi gjerne høre om dem.

Kation-anion differansen i fôret. Virkning på syre-base forholdene i kroppen

Av Harald

I et tidligere innlegg har jeg fokusert på sammenhengene mellom fôring og fruktbarhet. Jørn og Tomas har i sine kommentarer til innlegget tatt opp betydningen av mineraler. Årsaken er at kroppens mineralbalanse har stor betydning for pH i blodet og dette har igjen blitt satt i sammenheng med forhold som mjølkefeber, tilbakeholdt etterbyrd og fruktbarhet. Tomas har i sin kommentar en interessant betrakting i forholdt til fruktbarhetsproblemer når han beskriver at kyrne viser tydelig brunst, men at det ser ut til at egget enten ikke blir befruktet eller fester seg. Det kan ha sammenheng med pH i børen, noe Jørn også er inne på når han omtaler mineralene kalium og natrium. Surgjørende fôrrasjoner har vist seg å være effektive for å forebygge mjølkefeber og da disse rasjonene reduserer pH i blodet og dermed påvirker flere sentrale hormoner som regulerer kroppens kalsiumomsetting. Nyere forsøk har vist at det er en sammenheng mellom pH i blodet og pH i ulike sekreter i børen og at det kan han sammenheng med fruktbarheten.

Kroppens syre-base regulering

            Blodets pH er bestemt av kroppens syre-base regulering og pH måles som konsentrasjonen av H⁺ ioner i kroppsvæskene. Vann er den viktigste bestanddelen i kroppsvæskene, hvor blodet igjen er en av de dominerende. I alle vannløsninger og i kroppen som helhet er det krav til elektronøytralitet. Det vil si at det er like mange positive som negative ladninger til stede. I rent vann er antall H⁺ (syre) og OH^- (base) like stort (likevekt). Når vi tilfører elektrolytter til vann, for eksempel mineraler, påvirkes likevekten for vannet avhengig av differansen mellom antallet positive (kationer) eller negative (anioner) ioner som dannes. En løsning av et salt som f.eks. natriumklorid (koksalt; NaCL) vil ikke påvirke pH i løsningen fordi det gir opphav til nøyaktig like mange positive (Na⁺) og negative ioner (CL^-). Tilsetter vi imidlertid et salt bestående av natrium og eddiksyre som kalles natruimacetat (NaAcetat) vil det bli dannet flere Na⁺ ioner enn negative acetat ioner fordi ikke alle acetationene løser (dissosierer) seg til negative ioner, men heller binder til seg noen H⁺ ioner som finnes i vannet. H⁺ ionene kan komme fra vann og det fører til at det dannes et overskudd av OH^- ioner noe som fører til at pH i løsningen øker (blir basisk). Sammenlignet med saltsyre (HCl) er eddiksyre en svak syre og både i fôret og i forbindelse med vomgjæringa dannes det mange svake syrer (eddiksyre, propionsyre, smørsyre. Kationer og anioner som dissosierer (løses) fullstendig kalles sterke ioner, og et eksempel på et sterkt anion er kloridionet i HCl som dissosierer fullstendig i H⁺ og Cl^-.

            I blod er pH vanligvis 7,4. Syrebalansen i kroppen og dermed også i blodet reguleres av to organer, nemlig lungene og nyrene. Lungene er viktig for opptak av oksygen og fjening av karbondioksid (CO₂), mens nyrene er viktig i forbindelse med utskillelsen av salter (ioner) i urinen. I forbindelse med omsettingen av næringsstoffer i kroppens celler dannes det store mengder CO₂ som kroppen må kvitte seg med via lungene. Men før CO₂ kan utåndes gjennom lungene må den transporteres til lungene via blodet. Denne transporten skjer i de røde blodlegemene ved at CO₂ reagerer med vann (H₂O) og danner kullsyre (H₂CO₃). I de røde blodlegemene er det følgene likevekt:

            H₂O + C0₂   <—->   H₂CO3  <—->   H⁺ + HCO3^-

Når vi puster ut CO₂ vil reaksjonen i ligningen over gå mot venstre. Det betyr at H⁺ ionene reagerer med HCO3^- og til slutt omdannes til CO₂. Det gjør at blodet blir mindre surt ved at det blir færre H⁺ ioner i blodet. Dersom det skjer en økt konsentrasjon av H⁺ ioner i blodet vil det kompenseres ved at vi øker pusten og dermed slipper ut mer CO₂. Dermed vil reaksjonen i ligningen ovenfor igjen gå mot venstre. Nyrene regulerer innholdet av syrer og baser i kroppen ved å skille ut en urin som er sur (pH < 7,4) når kroppen er utsatt for en syrebelastning og en basisk urin (pH > 7,4) når det er et overskudd av OH^- ioner i kroppen.

Konsentrasjonen av CO₂ og ulike næringsstoffer i blodet er sterkt regulert gjennom ulike mekanismer, bla ved hjelp av ulike hormoner som styrer opptaket av næringsstoffer i vev og organer. Det betyr at det først og fremst er differansen mellom sterke kationer og anioner i fôret som har betydning for pH i blod og urin. Denne ionedifferansen som ofte kalles cation-anion difference (CAD) beregnes fra fôrrasjonens innhold (g/kg TS) av Na, kalium(K), Cl og svovel (S). I NorFor og TINE OptiFôr bruker vi følgende ligning:

  CAD=((K/39,1)+Na/23,9))-((Cl/35,5)+(S/16))

CAD i fôret utrykkes i milliekvivalenter (mEkv) per kg tørrstoff. Årsaken til at disse fire elementene er så dominerende for syre-base balansen er et de finnes i relativt høye konsentrasjoner i våre vanligste fôrmidler. Spesielt gjelder det K som vi finner høye konsentrasjoner og store variasjoner av i gras (10 – 40 g/kg tørrstoff). I tillegger har disse mineralelementene en høy tilgjengelighet i fôret og suges raskt opp i blodet. Undersøkelser har vist at det er innholdet av K som varierer mest i gras og spesielt i situasjoner hvor det er gode kaliumreserver i jorda og der hvor det benyttes mye husdyrgjødel på eng kan vi finne et høyt innhold. Et problem er at gras kan ta opp mer K enn det som trengs til planteveksten. Når innholdet av K i gras overstiger 20-24 g/kg tørrstoff er det vanskelig å forebygge mjølkefeber ved å prøve å kompensere med økt innhold av anioner (Cl og S) i fôrrasjonen. En viktig gjødselstrategi for å forebygge mjølkefeber er derfor å unngå høye K verdier i grovfôret.

CAD i fôr og pH i blod og urin

Hvis CAD verdien i en fôrrasjon er i nærheten av 0 vil pH i urin være omlag som pH i blod nemlig 7,4. Fôrrasjoner til drøvtyggere, som vanligvis har en høy andel grovfôr, har vanligvis et overskudd av K og Na enn Cl og S. Kroppen vil imidlertid hele tiden prøve å oppnå en elektronnøytralitet og siden det er høyere opptak av kationer enn anioner fra fôret betyr det at det må være andre anioner i kroppen, og det er blant annet HCO₃^- som dannes i forbindelse med omsettingen av ulike næringsstoffer i kroppen. Gjennom urin vil kroppen skille ut et overskuddet av K⁺ og Na⁺ med HCO₃^- og dermed opprettholde en nøytral pH i blodet, mens pH i urinen blir basisk. Normal pH i urin hos ei lakterende mjølkeku er derfor i intervallet 7,8 til 8,2. En effektiv metode for å forebygge mjølkefeber er å gi ekstra tilskudd av anion salter i sinperioden. Aktuelle salter er magnesiumklorid eller magnesiumsulfat. I en sinkurasjon bør CAD verdien være minus 150 til minus 100 mEkv. Hos lakterende kyr er den optimale CAD verdien pluss 250-400 mEkv. Et problem med anionsaltene er at de har dårlig smaklighet og opptaket kan derfor bli for dårlig for at det kan ha en forebyggende effekt på mjølkefeber. Et annen mulighet er å gi tilskudd av saltsyre (HCl) på fôret. For tiden driver vi utprøving med dette og ulike mineralsalter. For å kontrollere om ekstra tilskudd av anioner har gitt en god forebyggende virkning på mjølkefeber kan man måle pH i urin den siste uka før forventet kalving. Målet er å oppnå en pH i urin mellom 6,2 og 6.8. Hvis pH kommer under 6.0 er det en risiko for forsurning av kroppen og det må unngås. For de som av erfaring vet at de har kyr i risikosonen for mjølkefeber anbefaler jeg at de får målt pH i urin 1-2 uker før kalving for å sjekke sinkurasjonen.

I dette innlegget har jeg prøvd å gi et svar på spørsmålet fra Jørn, men som dere skjønner er det et vanskelig tema. Vanskelige spørsmål krever ofte vanskelige svar. Dette temaet er også en av årsakene til at jeg anbefalte Tomas å gi ekstra tilskudd av ei magnesiumrik mineralblanding for å prøve å senke pH i børen. De testene han har gjort viser en pH på 7,7. Det tyder på at han har fått en virkning og at han bør prøve denne strategien videre til neste insemineringsrunde. Dersom leserne av bloggen synes dette temaet er interessant kan jeg gjerne skrive et senere innlegg hvor temaet er forebygging av mjølkefeber og tilbakeholdt etterbyrd.

Stivelse i bygg

Av Anita

Stivelse er den lettest tilgjengelige energikilden i kraftfôret, og en stor andel av stivelsen i kraftfôret til mjølkeku kommer fra bygg. Bygg er et robust kornslag, og godt tilpasset det norske klimaet og dyrkingsforholdene her. Nylig avsluttet jeg doktorgradsarbeidet mitt ved UMB, der vi ønsket å finne ut om forskjeller i oppbyggingen av stivelse kan ha innvirkning på hvordan den blir nedbrutt i vom og i tarm (les mer..). Det overordnede spørsmålet var om vi, gjennom å velge byggsorter tilpasset næringsbehovet hos dyra, kan øke innslaget av norsk bygg i kraftfôret.

Siden stivelsen i bygg er lettfordøyelig, kan store mengder, som tidligere diskutert her på bloggen, virke negativt inn på vommiljøet og fiberfordøyelsen. En viss andel av bypass-stivelse kan virke positivt på mjølkeytelsen og proteinprosenten.

Stivelse er bygget opp av amylose og amylopektin, som er kjeder av glukose. Mens amylose hovedsakelig er rettkjeda, har amylopektin en forgreina struktur. Innholdet av amylose i bygg varierer fra 0-46%, og ligger normalt på ca 25%. Amylose har vist seg å kunne lage komplekser med fett, og høyt innhold av amylose har vært forbundet med lavere nedbrytningsgrad av stivelse. Stivelse er organisert som runde korn med varierende størrelse, og er pakket i mer eller mindre tette nettverk. Små stivelseskorn er forventet å bli raskere brutt ned enn store på grunn av den store overflaten i forhold til volum. Rundt stivelseskornene kan det være en kappe av protein, og styrken på denne er avgjørende for hvor tilgjengelig stivelsen er for fordøyelse. Eksempelvis har mais en sterk proteinkappe i forhold til bygg, noe som er medvirkende til den relativt høye andelen av bypass-stivelse fra mais sammenliknet med bygg.

I dette arbeidet ble nedbrytningshastigheten av stivelse i bygg undersøkt i laboratorieforsøk (in vitro), etterfulgt av et fôringsforsøk med mjølkekyr. Byggsortene varierte i stivelsesstruktur, og vi ville undersøke betydningen av 1) Amyloseinnhold, 2) Amylose-lipid-kompleks, 3) Fordeling av små og store stivelseskorn.

Resultatene avdekket små forskjeller in vitro: Bygg med høyest konsentrasjon av amylose, viste lavest nedbrytningshastighet. Når vi undersøkte isolert stivelse fra de samme sortene, fant vi ikke tilsvarende forskjeller. Vi fant heller ikke effekt av stivelseskornstørrelse. Når vi undersøkte isolert NDF, fant vi derimot de samme forskjellene som vi så med malt bygg. Kan det være forhold ved fiberfraksjonen som har større betydning enn stivelseskvaliteten?

De små forskjellene som ble funnet in vitro, var ikke av praktisk betydning verken når det gjaldt vomfordøyelse eller mjølkeytelse i mjølkekuforsøket. Heller ikke vommiljøet ble påvirket av byggsort. Derimot så vi at mais hadde lavere vomfordøyelighet av stivelse og høyere andel bypass-stivelse enn bygg, noe som var forventet. Det var likevel ingen effekt av dette på ytelsen i dette forsøket, men vom-pH var lavere med mais enn bygg i rasjonen.

Utifra våre forsøk ser det altså ikke ut til å være hensiktsmessig å selektere for stivelsesstruktur ved valg av bygg i kraftfôr til mjølkekyr.

Hvordan er deres erfaringer med bygg? Hvor store mengder går dere inn med i rasjonen – og hvordan virker det inn på vommiljø og yting?

Sanne og usanne avdråtts- og kraftfôr-tal i Kukontrollen

Av Åse

Omlag ein femtedel av alle buskapar har eit avvik på meir enn 0,5 prosent-einingar mellom fett-% i Kukontrollen og fett-% i tankmjølka. I alle desse buskapane er avdråttstala i kg EKM (EKM = energikorrigert mjølk) og kraftfôrforbruket målt i FEm/kg EKM heilt feil.

Korleis dette påverkar det berekna kraftfôrforbruket er vist i tabellen nedanfor. I tankmjølka er fett-% 4,0 %, protein-% 3,3 % laktose-% 4,7 % i alle eksempla. Men i eksempel nr. 2 og 3 er det feil fettprøve-uttak, slik at fett-% i kukontrollen viser 4,5 og 5,0. Tabellen viser at buskap nr. 2 og 3 får berekna høgare EKM-avdrått og lågare kraftfôrforbruk enn buskap nr. 1, men det er berre “takka vera” feil prøveuttak !

Eksempel	Fett% KK	Kg mjølk	Kg EKM	FEm kraftfôr / årsku	FEm kraftfôr /100 kg EKM
Nr. 1	4,0 %	7000	7008	2200	31,4
Nr. 2	4,5 %	7000	7435	2200	29,6
Nr. 3	5,0 %	7000	7862	2200	28,0

 

Kva må til for å få riktige “fettprøver” ?

1. Ta ut både av kvelds- og morgon-mjølka
2. Blande mjølka i målerøyret nøye (tømme over i mugge, og så over i begeret til kua).

TINE har laga instruks for “vanleg” uttak: http://medlem.tine.no/trm/tp/binary?id=4770, og ein spesiell instruks for mjølkemåling og prøveuttak med AMS: http://medlem.tine.no/trm/tp/binary?id=4771.

Kvifor kan mjølkeprognosa bli feil ved feil prøveuttak ?

Prognoseverktøyet på http//medlem.tine.no brukar planlagt 305-dagars EKM-avdrått som ein viktig forutsetning. Programmet foreslår å setja planlagt 305-dagars EKM-avdrått lik buskapens historiske 305-dagars EKM-avdrått dei siste 12 månadane. Dersom denne er feil på grunn av feil fettprøver, må planlagt 305-dagars EKM-avdrått korrigerast både for 1.kalvskyr, 2.kalvskyr og eldre kyr. Ellers reknar mjølkeprognosa seg fram til meir mjølk enn det som er realistisk dersom KK-prøvene har for høg fettprosent, og motsatt ved for låg fettprosent. Kanskje du tenkjer at feilen ikkje er så stor at det gjer noko ?

I ein artikkel i Buskap (nr 7, 2009) er det vist eit eksempel som fortel noko anna. Det ligg hjelpetekst i mjølkeprognose-verktøyet om kor mykje avdråttstala må skrivast ned eller opp ved fett-avvik for å stemme med den reelle avdråtten i buskapen. Men det er betre å ta riktige “fettprøver” enn å måtte drive med dette!.

Kva har feil fettprøver med fôrplanlegginga å gjera?

Viss fôrplanen skal setjast opp etter Planlagt avdrått i OptiFôr Ku kan feil fettprøver få konsekvensar. I skjermbildet Buskap vist nedanfor får vi opp informasjon om 305-dagars laktasjonsavdrått siste 12 månader, og i tillegg er det redigerbar plass for å setja inn andre verdiar under planlagt avdrått. I den aktuelle buskapen viste KK-prøvene nesten 1,0 % for høg fett-%, og det betyr at avdråttstala for siste 12 mnd. er skikkeleg misvisande – ca. 800 kg EKM for høge.

Å lage fôrplan basert på planlagt avdrått som her (1.kalv 6300 , 2.kalv 7500 og eldre 8200 kg EKM) vil iallfall bety å forvente ein dugeleg avdråttsauke på eitt år !

Nå startar snart eit nytt kontrollår. Eg vil derfor oppfordre dei som har store avvik på fett-% i KK i høve til i tankmjølka, til å finne årsaken og i neste omgang endre uttaks-rutinene. Det gjev pålitelege tal på periode- og års-utskrifter, meir treffsikker mjølkeprognose og betre OptiFôr-planer for dei som velger “planlagt avdrått ” der.

Fôring og fruktbarhet

Av Harald

Godt nytt år til alle lesere av bloggen!

Fra Tomas har jeg fått et viktig spørsmål omkring fôring og fruktbarhet som jeg veldig gjerne kommenterer. I Buskap nr 1 i 2009 skrev jeg om dette temaet, men jeg gjentar gjerne noen av hovedpunktene her. Det er først og fremst to fôringsmessige forhold som er satt i sammenheng med dårlig fruktbarhet. Det er sterk energimobilisering i første del av laktasjonen og en fôrrasjon med høy PBV. Sannsynligvis er det en kombinasjon av disse to faktorene som gir den største negative effekten. En høy PBV og samtidig en god energiforsyning behøver derfor ikke gi en negativ effekt på fruktbarheten. Dårligere fruktbarhet er observert når urea i mjølk kommer over 7,3-7,5 mmol/L. Av andre fôringsrelaterte faktorer som har vist seg å ha betydning er god glukoseforsyning viktig. En forbedra glukoseforskyning i begynnelsen av laktasjonen kan man oppnå ved å velge kraftfôrblandinger som har stivelseskilder som er motstandsdyktig mot nedbryting i vomma. Slike stivelseskilder er først og fremst mais og durra. Kraftfôrblandinger med en høy andel av disse råvarene har også en lavere vombelastning (se et tidligere innlegg på bloggen om sur vom) og vil derfor indirekte være gunstig for å sikre en bedre energiforsyning i begynnelsen av laktasjonen ved å forebygge sur vom. For de som ønsker høy ytelse og som samtidig har erfaringer med dårligere fruktbarhet hos kyrne vil jeg ha valgt en energirik kraftfôrblanding med en lav vombelastning. Studer derfor innleggsedlene for innhold av råvarer i kraftfôrblandingene. Beregninger som jeg tidligere har gjort viser til dels store forskjeller mellom kraftfôrblandingene i vombelastning. Ved siden av riktig kraftfôrblanding er det viktig å tilpasse kraftfôrnivået til grovfôrkvaliteten og ønska ytelsesnivå. Det er godt dokumentert at et høyt holdpoeng (>4) ved kalving fører til et høyt holdtap i påfølgende laktasjon, og at det fører til en dårligere fruktbarhet. For å unngå et høyt holdtap bør holdet ved kalving ikke overstige 3,5 poeng. Deretter er det viktig å velge riktig fôringsstrategi i første del av laktasjonen som ikke gir for stort holdtap. I praksis betyr det at holdtapet de første 6-7 ukene ikke bør overstige 0,5 poeng. I TINE OptiFôr legges det opp til en fôringsstrategi med styrt energimobilisering de første 80 dagene av laktasjonen (Figur 1).

Figur 1. Styring av energibalansen i første del av laktasjonen i TINE OptiFôr

Denne strategien innebærer en moderat underfôring for å unngå for stort holdtap (om lag 7 % underfôring på dag 20). Eksempelvis vil en fôring etter standard laktasjonskurve og en avdrått på 8500 gi et holdtapet de første 80 dagene på 0,35 poeng. Ved en avdrått på 10 000 kg blir det beregnede holdtapet 0,4 poeng. Det betyr at TINE OptiFôr legger opp til en fôringsstrategi i første del av laktasjonen som forebygger for høyt holdtap i den kritiske perioden frem til inseminering. Effekten av AAT på fruktbarheten er uklar. Det er imidlertid godt dokumentert at en høy AAT tilførsel stimulerer mjølkeytelsen i begynnelsen i laktasjonen ved at det stimulerer mobiliseringen av fett og dermed reduserer holdtapet (Figur 2). For å unngå for stort holdtap er det derfor viktig at man kombinerer en høy energi og AAT tilførsel dersom man ønsker økt avdrått og samtidig redusere risikoen for fruktbarhetsproblemer.  

Figur 2. Effekt av fôrrasjonens energi (Netto-Energi Laktasjon per kg tørrstoff) og AAT innhold på holdendringen de første 10 ukene av laktasjonen (Etter Schei et al., 2005)

 Et annet interessant tema i forhold til fôring og fruktbarhet er opptrappingshastigheten på kraftfôret de første dagene av laktasjonen. Som jeg har nevnt tidligere har vi nettopp gjennomført et større feltforsøk hvor dette er tema. For tiden pågår oppgjør av dette forsøket og vi vil presentere resultater fra forsøket så snart de er klare.

En riktig God Jul!

På vegne av Topp Team Fôring vil jeg ønske dere alle en riktig god jul. For oss som driver med rådgiving og forskning på kufôring er det inspirerende å arbeide sammen med dyktige mjølkeprodusenter. Gjennom et godt samarbeid skal vi gjøre norsk mjølkeproduksjon enda bedre! Etter at vi startet bloggen har vi hatt over 1000 besøkende hver uke og det synes vi er en bra start. Så får vi bare håpe at vi også i 2010 får til noen gode diskusjoner. Har dere faglige spørsmål som dere vil ha belyst er det bare å kaste seg ut i diskusjonen. Husk at sammen blir vi gode! Mvh Harald