Fôring og helse

Av Kari Margrete

Som fôringsrådgjevar får eg ofte spørsmål om å lage ein plan for fôringa slik at ytinga aukar. Det eg etterkvart har lagt merke til, er at det då er viktig å sjekke ut korleis helsestatus er i buskapen først. Skal ein opp i høg avdrått, er dette vanskelegare å få til, og det er større risiko for at kua vert sjuk av andre ting, om ho i utgangspunktet feilar noko.

Vi har sett eksempel på kyr som får kroniske infeksjonar i juret med Streptococcus Dysgalactiae der ein får eit brått fall i yting. Om ein då prøver å gjere endringar i fôringa for å få opp att ytinga hjelper det lite når feil fôring ikkje er grunnen ! Speneprøver må til, og med denne bakterien kan ei behandling i laktasjonen vere nok til at ytinga aukar att.

Skal ein gå fleire saman og ha mange dyr i ei samdrift bør speneprøver av kyrne ved avsining og slakting/behandling av problemdyr gjerast på kvar enkelt fjøs i god tid FØR innflytting.

Å ha oversikt over kva slag bakteriar som fører til akutte og kroniske mastittar i buskapen og å jobbe systematisk for å ha god jurhelse er viktig for å lukkast med å fôre dyra til høg yting. Fjøsloggen på medlem.tine.no. er nyttig. Treng de meir hjelp, søk råd hjå veterinær og helserådgjevar.

Ein anna gjengangar er problemer med klauvene/beina. Dyr som har vondt reiser seg ikkje opp -og legg seg ikkje ned- meir enn naudsynt. Dette fører, i tillegg til plagene kua har, ofte til dårlegare opptak av fôr. Om det er lausdrift, går dei ikkje til fôrbrettet, kraftfôrautomaten eller eventuelt roboten ofte nok. Eg har fleire gongar sett dyr med liten målt aktivitet som eg går og sjekkar og som viser seg ha beinproblem.

Sjå etter om dyra har hasesår eller andre sår. Har dei det er sårbehandling viktig. Sår er reservoar for mastittbakteriar som Staphylococcus aureus og Streptococcus dysgalactiae.

Det å ta seg tid til å skjere klauver ofte nok, og å bruke tid på å observere og å sjå om nokon går /står dårleg –og gjere noko med det -er etter mitt syn god økonomi !

Hva kan årsutskriften fortelle oss om fôringen?

Av Ann Turi

Kukontrollen inneholder store mengder informasjon om den enkelte besetning, og der er mange resultater som kan linkes opp mot hvordan fôringen i bestningen fungerer.

Årsutskriften fra kukontrollen er et sammendrag av registreringene som blir gjort gjennom året, og vi skal her se litt på  hva denne kan fortelle oss om hvordan fôringen har fungert i året som gikk.

Kvotefylling, avdrått og melkekvalitet

Kg melk pr årsku – er denne som ønsket/forventet? Klarer du å fylle kvota? NRF-kua har et potensiale til å produsere 10.000 kg melk pr år (og kanskje ennå mer enn det), og om man gjennom avlsarbeidet har lagt til rette for at det genetiske potensialet i kua er til stede, er det først og fremst fôringen som styrer ytelsen. I KK får man også oppgitt ytelsen pr årsku som kg EKM (energikorrigert melk). Dette vil si at ytelsen i kg melk er korrigert ut i fra TS-innholdet i melka, og kg EKM bør i utgangspunktet være høgere enn kg melk. Lav EKM tyder på et TS-innhold i melka som ligger under normalområdet. (Man skal være oppmerksom på at stort fettavvik (forskjell i fett% mellom kukontrollprøvene og tankprøvene) gir feil i beregnigen av energikorrigert melk). TS-innholdet i melka får man oppgitt både under ”Avdrått i kontrollen” og under Meierileveranse”. Normalområdet er for fett 3,9-4,0 og for protein 3,2. Produksjonen av TS i melka er kompleks, men i grove trekk kan man si at det er grovfôret (innholdet og kvaliteten på NDF) som styrer produksjonen av melkefett, mens det er AAT- og energitilgangen som styrer produksjonen av melkeprotein.

Melka analyseres også for andre verdier som kan fortelle oss noe om fôringen, og da spesielet urea og frie fettsyrer. Urea kan brukes som et mål på om fôringa er riktig balansert med hensyn til energi- og proteinforsyningen, og ureaverdier i området mellom 3 og 6 mmol/l regnes som normale. Verdier under 3 kan tyde på at fôrrasjonen har negativ PBV (dvs lite nedbrytbart protein i vom), mens verdier over 6 kan tyde på at fôrrasjonen inneholder unødvendig mye protein, for lite energi eller en kombinasjon av disse to. Både lavere og høgere ureaverdier enn det som er anbefalt normalområde, kan ha negativ innvirkning på produksjon, fruktbarhet og helse. Frie fettsyrer (FFS) i melk er et indirekte mål på om melka har besk/harsk smak. Elitemelksgrensa for FFS er på 1,1 (fra 1.mai 2010 vil denne grensa være 0,9). Det er flere forhold som kan påvirke FFS, men underfôring med energi er antakeligvis den viktigste årsaken til høge frie fettsyrer.

Helse og fruktbarhet

Ketose og melkefeber er to produksjonssykdommer som er direkte relatert til fôringen. Ketose er en stoffskiftelidelse hos melkeku som skyldes sterk nedbryting av fett og lavt innhold av glukose i blodet i første delen av laktasjonen. Kuas hold ved kalving (feite dyr er mer utsatt) og passe rask opptrapping av fôringen etter kalving er de to viktigste faktorene i forhold til forebygging av ketose. Melkefeber opptrer først og fremst i tiden rundt kalving, og er en stoffskiftelidelse som kommer av at kalsiumkonsentrasjonen i blodet blir for lav. Også for melkefeber vil riktig hold være en viktig faktor i forhold til forebygging. I tillegg er fôringen i sinperioden avgjørende, og da spesielt balansering av mineraler i fôrrasjonen (kation/anion-balansen og tilgangen på magnesium).

Fruktbarhet og fôring er relatert til hverandre, og ved å se på ant omløp (ikke omløps-prosent), måneder mellom kalvingene, FS-tallet og behandlinger for brunstproblemer kan vi se om det er problemer med fruktbarheten i besetningen. Ved å se på fruktbarhetsproblemene opp mot resultatene for bl.a FFS, urea, ytelse, helsestatus og hold på dyrene kan vi avgjøre om problemet er fôringsbetinget.

Under fruktbarhet får vi også oppgitt alder ved første kalving, noe som kan gi oss en pekepinn på kvigeoppdrettet i besetningen (høg innkalvingsalder kan tyde på lav tilvekst). For mer info om kvigefôring og tilvekst på kviger henviser jeg til tidligere blogg av Hege Overein.

Slakteresultat

Slakteresultatene gir oss grunnlag for å vurdere resultatene i okseoppdrettet, og også for oksene er fôringen en av de viktigste faktorene for å lykkes. Både tilvekst/slaktevekt og fettklassifiseringen forteller oss om fôringen har fungert ut i fra de målene som er satt.

Men slakteresultatene kan også fortelle oss noe om fôringen av kyr og kviger. Fettklassifiseringe på kyr som er slakta kan gi oss informasjon om det generelle holdet i besetningen, og om det er slaktet kviger kan disse resultatene gi oss en indikasjon på kvigefôringen (forutsetter at de kvigene som er slakta er representativ for resten av kvigeoppdrettet). 

Fôring

Det er en egen bolke på årsutskriften som omhandler fôring, og flere produsenter (og rådgivere) er nok vant til å bruke FEm kr.fôr pr 100 kg EKM som et mål på fôringen i besetningen. Det man skal være oppmerksom på, er at dette er et tall som baserer seg på den beregna kg EKM pr årsku og de kraftfôrmengdene som registreres inn sammen med melkeveiingen. Som tidligere nevnt, så vil kg EKM være feil om der er et fettavvik mellom KK-prøvene og tankprøven. I tillegg kan mengden kraftfôr som rapporteres inn i KK være feil på grunn av f.eks manglende kalibrering av tildelingsutstyr for kraftfôr (evt manuell tildeling med tilhørende ”trynefakor”) eller ved at det rapporteres i kg kr.fôr og det er forskjell mellom kg og FEm (1 kg kraftfôr inneholder mer eller mindre enn 1 FEm. Dette er noe som vi nå kan ta hensyn til ved innrapportering). Begge disse forholdene vil utgjøre en usikkerhet i forhold til forbruket av kraftfôr pr 100 kg EKM. For å se på effektiviteten i fôringen, vil jeg heller anbefale at det beregnes en fôreffektivitet med bakgrunn i det faktiske fôrfôrbruket og ytelsen i besetningen.

Kort oppsummert så er fôringen en viktig faktor for de fleste forholdene i melkeproduksjonen, og en balansert og tilpasset fôring er derfor avgjørende for å oppnå gode resultater og dermed også god økonomi.