Posts tagged ‘vommiljø’

Mjølkekyr og beiting

Av Åse

Etter eit vanskeleg fôrår i store delar av landet i fjor er det godt at grasveksten på nytt er i gang, og beitesesongen nærmar seg.  Enkelte stader er nok kyrne allereie ute.  Det er ein kunst å greie å styre tilgangen og kvaliteten på beitegraset til kvar tid, og fôringa har lett for å bli meir ustabil enn på innhausta fôr. På den andre sida gjev beitesesongen moglegheit for ekstra billig mjølkeproduksjon, samtidig som mjølkeprisen er vesentleg høgare om sommaren enn om vinteren i størstedelen av landet. Unntaket er prissone sør, der ei nokså flat innvegings-kurve blir premiert.

Beitegras på rett utviklingsstadium har høgt innhald av både energi og protein. Tidleg beiteslepp er viktig, start gjerne når graset er  6 til 10 cm høgt. Men avgrens beitetida til nokre timar om dagen og gje rikeleg med surfôr eller høy inne i tillegg dei fyrste dagane. Grasveksten aukar fort utover forsommaren. Da gjeld det å vera klar til å hauste evt. overskotsareal f.eks. i rundballar slik at kyrne slepp å eta gamalt beitegras. 

 

Ungt beitegras har relativt lågt fiberinnhald.  Derfor treng kyrne tilgang på «bufferfôring» med noko strukturrikt fôr i tillegg; det kan til dømes vera halm eller seint hausta rundball enten i fôrhekk ute eller inne på fôrbrettet når kyrne er inne til mjølking.  På denne måten unngår kyrne dårleg vommiljø, med laus avføring og dårleg fôrutnytting som resultat. 

Ei rekke faktorar spelar inn på kor mykje kraftfôr kyrne treng i beitetida, i tillegg til avdråtten.   Beitekvaliteten  og grastilgangen betyr sjølvsagt mykje.  I tillegg spelar vêret direkte inn på kor ivrige kyrne er til å beite.  I veldig varmt vêr og i regnvêr et dei mindre enn ellers.  Ved skiftebeiting er det mest og best gras den fyrste dagen på nytt skifte.  Kraftfôrmengde og tilgang på «bufferfôr» er avgjerande for å jevne ut for slike forhold. 

Substitusjonseffekten (kraftfôrets effekt på grovfôropptaket) er høgare på beite enn på konservert fôr.  Store kraftfôrmengder vil derfor setja ned beiteopptaket mykje.  Det er med andre ord litt av ein balansegang å styre kraftfôrmengda slik at kyrne mjølkar godt utan å dempe beitelysta for mykje med kraftföret.  Dersom kraftfôrtildelinga av praktiske grunnar berre skjer to gonger i døgnet i beitetida (ved mjølking), er det også begrensa kor store dagsrasjonar det er grunn til å gje, av omsyn til vommiljøet.

I beitetida er det viktigare enn nokon gong å lesa tankbillappen godt !  Fett-og protein-% , urea og frie fettsyrer er viktige signal om korleis fôringa fungerer.  Vi oppfordrar til å ta ein prat med fôringsrådgjevar for å planlegge beitesesongen og undervegs i sommar viss tankbillappen tilseieer behov for justering.

Advertisements

mai 13, 2012 at 12:15 pm 2 kommentarer

Mjølkekyr på beite gjev billig mjølkeproduksjon

Av Åse

Beite gjev i utgangspunktet den billegaste mjølkeproduksjonen vi kan få til. Det sparer mykje konserveringsmiddel og evt. plast, og maskin- og lager-kostnader.  Tala vil variere mykje mellom ulike geografiske område. Men grovt sett utgjer ofte syre og plast 20 – 30 øre/FEm , og slått, pressing og pakking 100 øre/FEm dersom vi lagar rundballar. Mange stader betyr også spart transport av fôr veldig mykje.

På den andre sida er det vanskeleg å få til jevn beitekvalitet og nok grastilgang til kvar tid. Fôringa har derfor lett for å bli meir ustabil, med dei svingningar som dette fører til i vommiljø og dermed produksjon. Sunt vommiljø er avhengig av nok struktur og balansert forhold mellom energi og protein tilgjengeleg for vommikrobene. Gjødselkonsistens og ureaverdi i tankmjølka er gode indikatorar på om dette går bra.  Ved vellykka beitedrift blir grovfôropptaket høgare enn på innefôring fordi ”haustinga” foregår på yngre og meir energirikt gras. Ei rask sortering av data frå EK-bruka i TINE Sør i 2009 viste dette:

Beitet’s andel av totalfôret til mjølkekyr FEm grovfôr/ku/dag Kg EKM / årsku
0 – 10 % (middel 7,0 %),  55 bruk 8,5 7570
10 – 15 % (middel 12,5 %),  92 bruk 8,7 7534
Over 15 % (middel 17,1 %),  69 bruk 9,1 7200

Både mengde og type av kraftfôr er viktig for resultata. Unødvendig mykje kraftfôr vil redusere beiteopptaket og gje blaut gjødsel.  Men for lite kraftfôr er like ille; da risikerer vi kanskje både låg protein-% i mjølka og høge frie fettsyrer som eit resultat av underfôring.  Kunsten er å bedømme mengde og kvalitet på beitegraset riktig og gje kraftôr ut frå det. Og i tillegg kanskje greie å justere litt opp på dagar med dårleg ”beitevêr”. I praksis nyttar det ikkje å ta fôranalyser av beitegraset til kvar tid, men vi kan setja opp fôrplaner i OptiFôr ut frå forventa standard-kvalitet på beitegraset.  Kraftfôrkurvene ved ulik beitekvalitet og avdrått i Harald Volden’s Buskap-artikkel  i nr. 4/2011 kan også vera til hjelp. 

Ungt beitegras er proteinrikt.  Men iallfall i fjellbygdene er det ei erfaring at protein-innhaldet i beitegras (også på gjødsla beiter) blir lågt frå rundt 1. august, og det kan vera nødvendig å skifte til kraftfôr med meir PBV på denne tida.

juni 29, 2011 at 7:49 pm Legg igjen en kommentar

Test av fullfôrmixer og innblanding av halm

Av Noralv

Den siste tiden har det på bloggen vært mye diskusjon omkring fordeler og ulemper ved ulike fullfôrløsninger og fullfôrvogner. Diskusjonene har gått på utfordringer knyttet til bruk av TMR og PMR. Et annet fokusområde har vært effekten av fysisk struktur i fôrrasjonen på fôropptak, mjølkeytelse og fôreffektivitet. Det finnes en rekke ulike mål på fôrrasjonens fysiske struktur. Vanligvis skiller vi mellom kjemisk og fysisk. NDF brukes som mål på kjemisk struktur og vanligvis settes det krav til både minimum og maksimumsnivåer i fôrrasjonen. Det skyldes at det er en sammenheng mellom innhold av NDF og fôropptaket og fôrrasjonens energikonsentrasjon. Fysisk struktur er knyttet til partikkelstørrelse og det har betydning både for tyggeaktivtet (viktig for buffring av vomma), fibermatta i vomma og fôrets passasjehastighet ut av vomma. I NorFor bruker vi tyggetid som et mål på fysisk struktur. Tyggetida er sammensatt av flere faktorer og er avhengig av partikkelstørrelse, NDF innhold og en hardhetsfaktor for NDF som beregnes ut fra innhold av ufordøyelig NDF (iNDF). Det betyr at to fôrmidler som har samme NDF, men forskjellig innhold av iNDF vil ha forskjellig tyggetid.

 På bloggen har flere argumentert for å blande halm inn i en fullfôrrasjon for å forbedre den fysiske strukturen og dermed vommiljøet. I tillegg har det vært argumentert for at måten halmen blir prosessert på i en fullfôrblander har betydning for den fysiske strukturen. Fra Keenan har det blitt argumentert med at deres blander gir et renere kutt av halmen mens f. eks skrueblandere gir en ”mosing”. Det finnes liten vitenskaplig dokumentasjon på hvordan prosessering påvirker den fysiske strukturen, vommiljøet og mjølkeytelsen. I april ble det publisert resultater (British Society of Animal Science Conference, Belfast) fra et forsøk gjennomført ved universitetet i Reading og her vil vi gjengi resultatene. Resultatene ble også kommentert i Farmers weekly i forrige uke. Hensikten med forsøket var å studere effekten av halminnblanding i TMR og å sammenligne to ulike fullfôrblandere, Keenan (horisontal padle/haspel blander) og en vertikal blander (Auger Mixer). Forsøket testet tre ulike fôrrasjoner: En kontrollrasjon (blandet med Keenan mixeren) som besto av 37 % maissurfôr, 18 % grassurfôr og 45 % kraftfôr, og to rasjoner som var tilsatt 4 % halm og blandet med de to fullfôrblanderne. De to blanderne ga forskjellig partikkelstørrelse på fôret, og gjennomsnitten ble målt til 12,2 (kontroll), 11,7 (Keenan med halm) og 14,2 (Auger mixeren) millimeter. Tabell 1 viser produksjonsresultatene fra forsøket.

Sammenlignet med kontrollen ga en innblanding av halm et lavere fôropptak, men forskjellen var statistisk sikker bare i forhold til vertikal mikseren. Keenan mixeren ga et høyere fôropptak enn Auger mixeren. Det høyere fôropptaket for kontrollen gjenspeilte seg i både raskere spisetid og spisehastighet. Mjølkeytelsen var lavest for Auger mixeren, mens en innblanding av halm i Keenan mixeren ga ingen positiv effekt på mjølkeytelsen i forhold til kontrollen. Produksjonen av energikorrigert mjølk ble beregnet til henholdsvis 38,5, 37,5 og 37,1 kg for kontrollen, Keenan og Auger, noe som en redusert mjølkeproduksjon på 2,6 og 3,6 % for de to halmrasjonene. Auger mixeren ga en høyere fettprosent i mjølka enn Keenan, mens protein innholdet i mjølka var høyest for kontrollen. Fôreffektivitetn for de tre rasjonene var 1,60, 1,60 og 1,65 kg EKM per kg tørrstoff for henholdsvis kontrollen, Keenan og Auger. Det ble ikke påvist noen endring i drøvtyggingsaktivitet eller vom pH ved å inkludere halm i rasjonen.

Tabell 1. Effekt av halminnblanding (kontroll mot de to blanderne) og fullfôrmixer (Keenan mot Auger) på fôropptak, vommiljø og mjøkeproduksjon

Konklusjonen fra dette forsøket var at innblanding av halm i en fullfôrrasjon ikke ga noen positiv effekt på mjølkeytelse og at dette kan tilskrives lavere opptak av næringsstoffer når fôret ble prosessert for å gi ulke partikkelstørrelse. En forklaring på at det ikke ble observert noen positiv effekt skyldes er at fôrrasjonen i utgangspuntet hadde tilstrekkelig med NDF. Dette forsøket demonstrerer derfor at man skal være forsiktig med å blande halm inn i en fullfôrrasjon dersom man i utgangspunktet har grovfôr med et tilstrekkelig NDF. Vi har tidligere argumentert for at inkludering av halm gir en rein ”fortynningseffekt” av rasjonen. Dette gjør at energiinnhold og proteinnivå må kompenseres med økt mengde konsentrerte fôrmidler. Det vil kunne øke rasjonskostnaden. Vi mener derfor at det er viktigst å vurdere den kjemiske effekten av NDF. Har du et grovfôr med mye NDF (og iNDF) så vil det være unødvendig å tilsette halm i rasjonen til mjølkekyr. Gjennom å ta hensyn til vombelastning og tyggetid ved optimering av rasjonene vil det være tilstrekkelige faktorer å vurdere med tanke på vommiljøet. Dette er også vist i et forsøk fra Nord-Irland (Ferris et al.) som bekrefter at det ikke har noen hensikt å blande inn små eller moderate mengder med ubehandla halm i en fôrrasjon. Vi vil senere komme tilbake med en omtale av dette forsøket. Dette er spesielt relevant for oss da grovforet som ble brukt i den undersøkelsen hadde både et tørrstoffinnhold og NDF innhold som er sammenlignbart med vårt grassurfôr.

mai 16, 2010 at 5:43 pm 9 kommentarer

Viktig med nok struktur

Av

Harald

Fra Jørn V er det nok en gang kommet noen interessante betraktninger. Temaet han setter fokus på denne gangen er behovet for struktur i forrasjonen, og hans kommentarer er knyttet til innlegget jeg skrev om helsæd. Temaene han berører er ulike mål for struktur og hva innholdet av ufordøyelig NDF (INDF) er i helsæd. Han tar også opp sammenhengen mellom lignin og INDF. Opp gjennom tidene er det brukt ulike mål for fôrrasjonens strukturverdi. Eksempel er fôrrasjonens innholdet av trevler, NDF, ADF (acid detergent fibre) og tyggetid. Hvilket begrep som benyttes rundt omkring er i stor grad bestemt av tradisjon og faglig oppfatning.  Struktur er viktig fordi det har sammenheng med både vommiljø og fôropptak. I et annet innlegg på bloggen har jeg vist hvordan Vombelastingen, som vi bruker i TINE OPtiFôr, påvirker fordøyelsen av NDF, og hvordan vi tar hensyn til dette begrepet ved optimering av fôrrasjoner. Fôrets fysiske strukturverdi er først og fremst knytet til hvordan det påvirker tyggeaktiviteten og dermed produksjonen av spytt. Det er igjen er avgjørende for bufringa av vomma og dermed for å oppretthode et godt vommiljø. Tyggeaktiviteten er først og fremst knytet til innholdet av fiber i fôret og i dagens fôrmiddelvurdering er ADF og NDF mye brukt som mål på innhold av fiber i fôret. NDF er den resten vi har igjen etter at en fôrprøve det er kokt i en såpeløsning som har en pH på 7 (nøytral). Derfor er den engelske betegnelsen for NDF Neutral Detergent Fibre (detergent = såpe) og på norsk kaller vi det nøytral løselig fiber. ADF står for acid detergent fiber og analystisk er det den resten man har igjen i fôret etter at det er kokt i en sur (acid) såpeløsning. I USA har man hatt lang tradisjon for å bruke ADF som et fibermål og det er sagt at en fôrrasjon bør ha et innhold på 18-22 % for å sikre nok struktur og et godt vommiljø. I Norge har vi hatt tradisjon for å bruke trevler som mål på innhold av fiber i fôret, selv om vi egentlig ikke har brukt det som mål for å angi et optimalt innhold av struktur i fôret. Vi har først og fremst brukt trevlene som et mål på tungtfordøyelige karbohydrater knyttet mot fôrets energiverdi. Ellers er det verdt å merke seg at i gras og grasprodukter er ADF og trevler tilnærmet det samme. NDF har vært mye brukt for å angi fôrets strukturverdi. Problemet er på samme måte som for ADF at det ikke blir riktig å bruke et bestemt innhold som mål en optimal verdi.  Forsøk har vist at strukturverdien til NDF også i stor grad er knyttet til det absolutte opptaket, dvs. hvor mange kg med NDF som ei ku spiser per dag. Det har nok sammenheng med at det er totalmengden med NDF som i stor grad bestemmer tyggeaktiviteten. I stedet for å sette et krav til NDF i % av fôrrasjonen er det derfor mer riktig å sette et krav til NDF per kg kroppsvekt. Forsøk har vist at et optimalt opptak av NDF i forhold til både energiopptak og vommiljø er i området 12,5 til 13,5 gram per kg kroppsvekt. Hvordan det påvirker kravet til NDF i fôrrasjonen uttrykt som g/kg TS ved ulike mjølkeytelser er vist i Figur 1. Når Fôropptaket ligger mellom de røde linjene er NDF opptaket mellom 12,5 og 13,5 g/kg kroppsvekt. Figuren viser at ved 40 kg mjølk bør NDF innholdet i fôrrasjonen være mellom 30 – 32 %, mens ved 20 kg mjølk er det optimale innholdet 40-43 %.  Ut fra disse vurderingene skal vi derfor være forsiktig med å si at NDF innholdet i fôrrasjonen skal ligge innenfor et bestemt intervall, for eksempel mellom 32-36 %. 

Figur 1. Anbefalt nivå for NDF i fôrrasjonen ved ulik mjølkeytelse

            I sin kommentar antyder Jørn at det er en sammenheng mellom INDF og lignin, og han spør også om iNDF innholdet i helsæd. For å ta det siste først så er INDF innholdet i helsæd helt avhengig av andelen halm. Som Jørn sier så er innholdet av NDF forholdsvis lavt og det skyldes at ved økt utviklingsstadium øker stivelsesinnholdet mer enn NDF innholdet og NDF kan derfor være forholdsvis lavt (400-450 g/kg TS ). INDF innholdet uttrykt per kg NDF øker imidlertid raskt med økt utviklingsstadium og innholdet av INDF ligger ved anbefalt høstetidspunkt mellom 180 og 250 g/kg NDF. Det er den viktigste årsaken til at næringsholdet i helsæd faller med økt utviklingsstadium. Et økt innhold av INDF skyldes et økt innhold av lignin. Det er sik at et økt innhold av lignin er den viktigste årsaken til økning i INDF.  I sitt doktorgradsarbeid fant Hege Nordheim (Nordheim et al., 2009) en klar sammenheng mellom lignin og innholdet av INDF i timotei (Figur 2). Innhodet av lignin forklarte hele 86 % av variasjonen av INDF. Når innholdet av lignin økte med ett gram per kg NDF økte innholdet av iNDF med 5,7 gram. Hun sammenlignet også med det amerikanske formiddelvurderingssystemet CNCPS. I systemet brukes lignin for å beregne INDF og en økning på ett gram lignin gir et økt innhold av INDF på 2,4 g per kg NDF. Altså vesentlig mindre enn hva som ble observert i norsk gras. Noe av det forklares ut fra forskjellig metoder for å bestemme INDF, men den viktigste forklaringen er at det er andre typer grovfôr som ligger bak beregningene i det amerikanske systemet. Denne sammenligningen viser at på tvers av grovfôrsalg skal vi være forsiktig med å trekke for klare sammenhenger lignin og INDF, og at det derfor er vanskelig å bruke lignin som et generelt mål på struktur og ufordøyelig fiber i fôrrasjonen.

Figur 2. Sammenehng mellom lignin og innholdet av INDF i gras. Fra Nordheim et al. 2009

Ved siden av et mål på fordøyeligheten av NDF er INDF interessant som mål på fôrets strukturverdi. Det er fordi INDF påvirker tyggetiden til fôret og dermed spyttproduksjonen. Generelt er det slik at ved et høyere innholdt av INDF kreves det mer tid for å tygge en viss mengde med NDF. Det betyr at ved samme innhold av NDF i grovfôr vil kyrne bruke mer tid på tygging på det grovfôret som har det høyeste innholdet av INDF. I NorFor og dermed i TINE OptiFôr bruker vi tyggetid som et mål på fysisk strukturverdi. Vi bruker også Vombelastningen, men det er et mål på hvordan vommiljøet påvirker fordøyeligheten av NDF, mens tyggetiden er et mål på forrasjonens fysiske struktur. Årsaken til at vi i NorFor har valgt å bruke tyggetid som strukturmål i stedet for NDF eller ADF er at tyggetiden inneholder flere ulike strukturelementer. I NorFor beregnes tyggetiden i grovfôr ut fra fôrets innholdt av både NDF og iNDF. Det betyr at vi får tatt hensyn til begge effektene i ett strukturmål. I tillegg tar tyggetiden hensyn til fôrets partikkelstørrelse (snittelengde) som også har betydning for struktureffekten. Et finsnitta fôr (10-20 mm) har lavere tyggetid enn et grovfôr som har en snittelengde på 50-60 mm. I NorFor har vi en nedre grense for innhold av tyggetid i fôrrasjonen og det er 32 minutter per kg TS. Figur 3 viser hvordan innhold av INDF påvirker tyggetida i grassurfôr med et NDF innhold på 450, 500 og 550 g/kg TS. Figuren viser at tyggetida øker med økt innhold av INDF. I dette innlegget har jeg prøvd å gi noen svar på Jørn sine betraktninger.

Figur 3. Sammenehng mellom INDF og tyggetid

Vommiljø og grovfôrets struktur er et vanskelig tema, men det er helt avgjørende for at vomma skal fungere. Det er vanskelig å gi noen generelle råd. Derfor er det viktig at det blir gjort vurderinger i hvert enkelt tilfelle og det er årsaken til at vi i Topp Team Fôring anbefaler individuelle fôrplaner istedenfor at man kun fôrer etter generelle anbefalinger. Spesielt viktig er det at man har grovfôranalyser å legge til grunn når man skal optimere fôringa, ikke minst i forhold til å få til et godt vommiljø.

februar 1, 2010 at 11:46 am 5 kommentarer

Stivelse i bygg

Av Anita

Stivelse er den lettest tilgjengelige energikilden i kraftfôret, og en stor andel av stivelsen i kraftfôret til mjølkeku kommer fra bygg. Bygg er et robust kornslag, og godt tilpasset det norske klimaet og dyrkingsforholdene her. Nylig avsluttet jeg doktorgradsarbeidet mitt ved UMB, der vi ønsket å finne ut om forskjeller i oppbyggingen av stivelse kan ha innvirkning på hvordan den blir nedbrutt i vom og i tarm (les mer..). Det overordnede spørsmålet var om vi, gjennom å velge byggsorter tilpasset næringsbehovet hos dyra, kan øke innslaget av norsk bygg i kraftfôret.

Siden stivelsen i bygg er lettfordøyelig, kan store mengder, som tidligere diskutert her på bloggen, virke negativt inn på vommiljøet og fiberfordøyelsen. En viss andel av bypass-stivelse kan virke positivt på mjølkeytelsen og proteinprosenten.

Stivelse er bygget opp av amylose og amylopektin, som er kjeder av glukose. Mens amylose hovedsakelig er rettkjeda, har amylopektin en forgreina struktur. Innholdet av amylose i bygg varierer fra 0-46%, og ligger normalt på ca 25%. Amylose har vist seg å kunne lage komplekser med fett, og høyt innhold av amylose har vært forbundet med lavere nedbrytningsgrad av stivelse. Stivelse er organisert som runde korn med varierende størrelse, og er pakket i mer eller mindre tette nettverk. Små stivelseskorn er forventet å bli raskere brutt ned enn store på grunn av den store overflaten i forhold til volum. Rundt stivelseskornene kan det være en kappe av protein, og styrken på denne er avgjørende for hvor tilgjengelig stivelsen er for fordøyelse. Eksempelvis har mais en sterk proteinkappe i forhold til bygg, noe som er medvirkende til den relativt høye andelen av bypass-stivelse fra mais sammenliknet med bygg.

I dette arbeidet ble nedbrytningshastigheten av stivelse i bygg undersøkt i laboratorieforsøk (in vitro), etterfulgt av et fôringsforsøk med mjølkekyr. Byggsortene varierte i stivelsesstruktur, og vi ville undersøke betydningen av 1) Amyloseinnhold, 2) Amylose-lipid-kompleks, 3) Fordeling av små og store stivelseskorn.

Resultatene avdekket små forskjeller in vitro: Bygg med høyest konsentrasjon av amylose, viste lavest nedbrytningshastighet. Når vi undersøkte isolert stivelse fra de samme sortene, fant vi ikke tilsvarende forskjeller. Vi fant heller ikke effekt av stivelseskornstørrelse. Når vi undersøkte isolert NDF, fant vi derimot de samme forskjellene som vi så med malt bygg. Kan det være forhold ved fiberfraksjonen som har større betydning enn stivelseskvaliteten?

De små forskjellene som ble funnet in vitro, var ikke av praktisk betydning verken når det gjaldt vomfordøyelse eller mjølkeytelse i mjølkekuforsøket. Heller ikke vommiljøet ble påvirket av byggsort. Derimot så vi at mais hadde lavere vomfordøyelighet av stivelse og høyere andel bypass-stivelse enn bygg, noe som var forventet. Det var likevel ingen effekt av dette på ytelsen i dette forsøket, men vom-pH var lavere med mais enn bygg i rasjonen.

Utifra våre forsøk ser det altså ikke ut til å være hensiktsmessig å selektere for stivelsesstruktur ved valg av bygg i kraftfôr til mjølkekyr.

Hvordan er deres erfaringer med bygg? Hvor store mengder går dere inn med i rasjonen – og hvordan virker det inn på vommiljø og yting?

januar 13, 2010 at 9:39 pm 3 kommentarer

Unngå sur vom!

Av Harald

Å unngå at pH i vomma blir for lav er en forutseting for å oppnå en høy fordøyelse av fôret og en høy fôrutnyttelse. I vomma finnes det to hovedklasser av bakterier, de cellulolytiske og de amylolytiske. De cellulolytiske har spesialisert seg på å fordøye NDF og de er ømfintlige for lav pH i vomma (pH under 6,0). De amylolytiske bakteriene fordøyer sukker og stivelse, og de er i stand til å overleve selv om pH i vomma blir lav (5,5 – 5,8). En høy andel av sukker og stivelse i fôrrasjonen øker risikoen for en lav pH. Spesielt er det kritisk i begynnelsen av laktasjonen da grovfôropptaket i denne perioden (0-50 dager) er lavt. Det kan føre til at vi fremprovoserer et dårlig vommiljø, spesielt i perioden hvor vi trapper opp kraftfôret etter kalving. Vanligvis er ikke grovfôropptaket på topp før etter 10-12 uker og frem til denne perioden er vommiljøet spesielt kritisk. Vi kan derfor fôre oss inn i et uføre som det er vanskelig å reparere på grunn av et permanent lavere grovfôropptak.  

I NorFor bruker vi uttrykket vombelasting for å kontrollere og å sikre at vi har en fôrrasjon som ikke gir et dårlig vommiljø. Vombelastingen beregnes ut fra forholdet mellom mengden av stivelse + sukker som er blitt fordøyd i vomma og opptaket av NDF. Enkelt sagt er det forholdet mellom lett fordøyelige og tungt fordøyelige karbohydrater i fôrrasjonen. Vombelastingen setter vi også krav til når vi skal optimere en fôrrasjon i TINE OptiFôr og vanligvis setter vi en øvre grenseverdi på 0,6.

            I Danmark har de nylig avsluttet et stort forskningsprosjekt hvor de har sett på ulike stivelseskilder til mjølkeku, og hvordan de gjennom ulike behandlingsmetoder kan påvirke fordøyelsen av stivelse. Mogens Larsen, en av forskerne på prosjektet, har med utgangspunkt i data fra prosjektet sett på sammenhengen mellom beregna vombelasting etter NorFor og nedbrytingshastigheten for NDF i fôrrasjoner bestående av grovfôr og ulike stivelseskilder (Figur 1). Figuren viser med unntak av ett fôrmiddel (havre) en god sammenheng mellom vombelastingen og vomfordøyelsen av NDF.

Figur 1. Sammenheng mellom fôrrasjonens vombelasting og nedbrytingshastigheten av NDF. Etter Mogens Larsen. Aarhus Universitetet. Det Jordbrugsvidenskablige fakultetet

Hvordan vombelastingen påvirker fordøyelsen av NDF tar NorFor hensyn til når den beregner fôrrasjonens næringsverdi, og figuren bekrefter hvor viktig det er å ta hensyn til vommiljøet når man skal balansere/optimere en fôrrasjon. Samme forsøksserie viste også en god sammenheng mellom vombelastingen og pH i vomma. Når vombelastingen øker fra 0,2 til 0,6 betyr det at nedbrytingshastigheten for NDF reduseres med nesten 20 %. Omregnet til energi i grovfôr betyr det at energiverdien reduseres med ca 0,44 MJ/kg TS (0,06 FEm per kg TS). Ved et grovfôropptak på 10 kg tørrstoff betyr det et energitap tilsvarende 1,3 kg mjølk. I tillegg kommer effekten av et redusert grovfôropptak som fort tilsvarer et energitap på 3-4 kg mjølk. Dette regneksemplet viser hvor viktig det er å ta hensyn til vommiljøet når vi planlegger fôringa. Det er derfor viktig å velge riktig kraftfôrblanding i forholdt til grovfôrkvalitet og planlagt kraftfôrmengde. Et annet viktig tiltak for å å forebygge et dårlig vommiljø er å gi kraftfôret på flere fôringer. Man bør unngå å gi mer enn 3 kg kraftfôr per fôring og det bør være minst 2,5-3 timer mellom hver tildeling. Kraftfôrblandingene som finnes i dagens marked har til dels stor variasjon i vombelasting. Beregninger vi har gjort viser at når kraftfôrmengden kommer over 10 -11 kg i begynnelsen av laktasjonen bør man velge kraftfôrblandinger som har en lav vombelasting. Dersom du er usikker på hvilken kraftfôrblanding du skal velge og hvor mye kraftfôr du skal gi, ta kontakt en av TINEs fagrådgivere på fôring eller med en av medlemmene i Topp Team Fôring.

desember 16, 2009 at 11:07 pm 9 kommentarer


Arkiv