Posts tagged ‘mjølkeytelse’

Sinperiode og neste laktasjon

Av Bozena

Kyr og grindTidligere forskning har nesten entydig konkludert med at sinperioder under 60 dager fører til store produksjonstap i neste laktasjon.  TTF- anbefalinger er en sinperiode på 7-8 uker (les Sinkubrosjyra). I praksis har vi en del variasjoner mellom besetninger når det gjelder lengde av sinperiode, og ikke minst mellom kyr innen samme besetning.  Det finnes mange grunner til det. Det kan være bevisst planlegging i forhold til valgt opplegg med konsentrert kalving, beitesesong, eller kvotetilpasning at vi velger å sine kyrne tidligere enn 7-8 uker før kalving. Men det kan også være pga dårlig fruktbarhet, fôring, helse eller driftsledelse at melka uteblir alt for tidlig i laktasjonen og kyrne må avsines.  Kyr inseminert 4-5 måneder ut i laktasjonen eller senere, får forlenget laktasjon og dermed større sannsynlighet for lang sinperiode.  Noen av disse kyrne produserer såpass mye i senlaktasjon at det ikke vil være et økonomisk tap for produsenten. Men kyr med lav ytelse vil få forlenget sinperiode da de produserer så lite at det er lite hensiktsmessig å melke dem. Det er nesten umulig å styre med kuas hold når melkemengden har gått under 20 kg og det er fortsatt noen måneder til kalvingsdato. En må velge mellom noen få melkeliter per dag og overfeit ku (om kua står videre på melkekufôring), eller tidlig avsining og sinkurasjon for å unngå fedme.

Hva velger du i en situasjon når kua melker under 20 liter, går i løsdrift og har 3-4 måneder til kalving? Det enkleste er kanskje å sende kua til slakt. Men om du har flere kyr i samme situasjon og samtidig stort behov for melk. Hva gjør du da? En sinperiode på 70-90 dager er et alternativ, og har du godt fungerende sinkuavdeling, så unngår du fete kyr. Men hvordan påvirker det avdråtten i neste laktasjon?

O. Aas og A.M. Kjeldsen har analysert data fra danske KK-besetninger fra perioden 2009-2011 med hovedfokus på betydningen av sinperiodenslengde på ytelse og helse. De analyserte 2.kalvskyr som ei gruppe og eldre kyr som ei annen. I tillegg så de på forskjeller mellom kuraser: RDM, DH og Jersey.

Oppsummering av resultater:

1. Stor spredning i sinperiodens lengde.

Det er registrert stor variasjon i sinperiodens lengde. Helt fra noen få dager til over 130 dager. Snittet var på 52-53 dager.

2. Melkeytelsen første 100 dager i laktasjonen var påvirket av sinperiodens lengde og melkemengden ved avsining.

Korte sinperioder reduserte betydelig dagsavdrått de første 100 dager av neste laktasjon. Forlenging av sinperiode ut over 6-7 uker hadde liten eller ingen betydning på ytelse. Sinperioder på over 10 uker hadde negativ virkning på ytelse. Bare høyest ytende kyr responderte positivt på forlenging av sinperiode utover 6-7 uker. Høy dagsavdrått ved avsining ga høy melkeproduksjon første 100 dager etter kalving, Figur 1 og 2.

3. Proteinprosenten i neste laktasjon var redusert med økende sinperiodelengde.

Høyest proteinprosent var registrert ved korte sinperioder. Fettprosenten var påvirket i veldig liten grad.

4. Det var færre mastittilfeller med lengre sinperiode.

5. Lengre sinperiode ga større risiko for ketose. Men kyr med høy melkemengde ved avsining hadde mindre ketose enn de med lav melkemengde. En kan tenke at årsaken til det ligger i holdet.

Konklusjon fra Danmark:

Sinperiode på 6-7 uker er optimal, men det er ikke stor ulempe hverken med 5 eller 8 uker.  Det er ingen fordeler med lange sinperioder.

Hva er dine erfaringer med sinperiodens lengde?

Per i dag foreligger det ikke en liknende oppsummering for NRF-kyr, så jeg vil gjerne be om lesernes kommentarer. Hva er optimal sintid for NRF-kyr? Er det 40, 50 eller 60 dager?

Bozena jan13_1

 Figur 1. Betydning av sinperiodenslengde for ytelse av EKM de første 100 dager i laktasjonen (Aas,O. 2012)

Bozena jan13_2

Figur 2. Ytelse de første 100 dager etter kalving avhengig av sinperiodens lengde og ytelsen ved avsining (eldre Dansk Holstein) (Aas,O. 2012)

januar 20, 2013 at 8:30 pm 19 kommentarer

Opptrapping av kraftfôr og form på laktasjonskurven etter 90 dager.

Av Geir Henning

Dette blogginnlegget bygger videre på artikkelen som ble presentert i marsutgaven av Buskap . Artikkelen i Buskap handlet om å manipulere formen på laktasjonskurven ved å teste ut ulike opptrappingshastighteter av kraftfôr etter kalving og frem til 90 dager. Hensikten med å teste ut forskjellige opptrappingshastigheter var å undersøke hvilken innvirkning hastighetene hadde på mjølkeytelsen, form på laktasjonskruven, hold, helse og fruktbarhet. Opptrappinghastigheten av kraftfôr var satt til 0,3, 0,5, 0,7 og 1,0 kg økning pr dag. Videre beskrivelse av forsøksopplegget står mer detaljert i artikkelen.

 I forsøket bidro 25 besetninger med resultater frem til 90 dager etter kalving. Underveis i forsøksperioden oppstod det en interesse for å finne ut hvordan formen på laktasjonskurven ville bli gjennom hele laktasjonen.

Om lag halvparten av forsøksbesetningene fortsatte forsøket utover de første 90 dagene av laktasjonen og bidro med registreringer for hele laktasjonen. Det er data fra disse gårdene som har blitt analysert og er presentert i figurene under.

 

    Figur 1 viser at førstekalvskyr har bedre ytelse ved lav opptrapping enn ved høy opptrapping. Dette gjenspeiler også tilbakemeldingene om at førstekalvskyrne hadde større utfordringer med å ta opp kraftfôret ved rask opptrapping.

Figur 2 og 3 viser overaskende liten forskjell mellom opptrappingshastighetene og formen på laktasjonskurvene.

På bakgrunn av statistiske modeller viser resultatene at det ikke er noen signifikante forskjeller mellom laktasjonskurveparametere for de ulike opptrappingsgruppene. Grafene viser noen tendenser, men disse er ikke store nok til at resultatene er statistisk sikre.

Resultatene fra forsøket var noe uventet. Vi hadde forventet at høyere opptrappingshastighet av kraftfôr ville gi en rask økning av mjølkeytelse. Hovedårsaken til at dette ikke ble resultatet av undersøkelsen kan muligens ha sammenheng med utvalget av besetninger brukt i feltforsøket. Besetningene hadde generelt høy ytelse og gårdbrukere med over middels interesse for fôring. Variasjonen i driftsopplegget mellom gårdene var ikke så stor.

Overgangsfôring kan være en utslagsgivende faktor når det gjelder formen på laktasjonskurven i den påfølgende laktasjonsperioden. Dette ble ikke undersøkt i forsøket da alle besetningene fulgte anbefalt fôringsstrategi i overgangsperioden. Anbefalingen ble hentet fra nettsiden til TINE Rådgiving og Medlem.

En annen mulig faktor som kan tenkes å påvirke laktasjonskurveformen er fôringsstrategien i sintidsperioden før laktasjonen. Denne ble ikke styrt eller registrert under forsøket og resultatene sier dermed ikke noe om dette.

Strategier for fôring i sintiden og overgangsperioden er aktuelle tema for framtidig forskning på laktasjonskurveform.

Vil til slutt benytte muligheten til å takke alle besetningene som har bidratt med viktige registreringer.

april 18, 2012 at 7:29 pm 1 kommentar

Følg med på urea i tankmjølka

Av Ingunn

Urea i mjølk gikk ned i gjennomsnittsverdi frå 5,7 i 2007 til 5,1 i 2009 (leverandørmjølk). TINE anbefalar at urea både i tankprøver og kukontrollprøver bør ligge mellom 3 og 6 mmol/l. Gjennomsnittsverdien ligg dermed godt innanfor anbefalt nivå, men med ein viss skjevheit i fordelinga. Figuren under viser korleis prøver av tankmjølk frå 2009 fordeler seg på ulike ureanivå. Der ser vi at det er ca 20% av prøvene som ligg over 6 mmol/l, medan berre 2,5% av prøvene ligg under 3. Det kostar pengar å sløse med proteinet, dessutan skal ein tenke miljø i desse tider. Derfor er det viktig å holde ureanivået nede på eit akseptabelt nivå. Det har vore mykje diskusjon om kor uheldig det er å komme over 6 mmol/l med tanke på redusert fruktbarheit. I litteraturen så er det registrert problem med fruktbarheit når urea kjem opp på ca. 7 mmol/l. Vi i TINE skulle ha kontrollert og revurdert anbefalte ureaverdiar på norske data, men dette er ein stor jobb og foreløpig forheld vi oss til vårt gamle anbefalte nivå (3-6 mmol).

Urea er først og fremst eit mål på utnyttelsen av protein, men den er i sterk grad påverka av energiforsyninga. Eg vil ikkje gå meir inn på teorien rundt urea i dette innlegget, men gi ei kort anbefaling om korleis ureaverdiane kan tolkast og justerast for å komme innanfor normal-området. For dei som er interessert så finst det mykje stoff om urea på nettet (søk t.d. i Google). Innholdet i den gamle ureabrosjyra finn du her. Ein skal også vere obs på at det er ein del forhold som vil ha betydning for tolking av urea i tankmjølk, t.d. om det er konsentrert eller spredd kalving og fôringsrutiner. Er det spredd kalving vil enkeltkyr kunne avvike mykje frå ei tankanalyse, men ei tankprøve vil gi nyttig informasjon om fôrrasjonen generelt er balansert når kurne får det same fôret.

Låge urea-verdiar

Lågare enn 3 mmol/l tyder på at kyrne har underskot på protein, men det kan også vere generell svak fôring. Viss kyrne mjølkar bra, protein % er god, og det elles ikkje er problem med helse og fruktbarheit, indikerar låge urea-verdiar at det er bra synkronisering mellom energi og protein, og at utnyttelsen av proteinet i rasjonen er god. Det er då ikkje nødvendig å endre på dette. Er nemnte faktorar ikkje gode bør ein auke PBV, og eventuelt vurdere å auke fôrnivået.

Høge urea-verdiar

Høgare enn 6 tyder på at proteinet vert dårleg utnytta. Det kan som skuldast fleire forhold som både overfôring med protein, underfôring på energi eller begge deler.

  • Viss kyrne mjølkar bra og protein % er bra men urea er høg (<6 mmol/l) indikerar dette at det er muligheit for å spare pengar og redusere N-tap, og mulig å oppnå ein helse/fruktbarheitsgevinst ved å redusere urea-nivået. Redusere den totale proteinforsyninga, med særleg vekt på PBV. Pass på at AAT-forsyninga er dekt. Slike endringar bør gjerast forsiktig, og ein bør følgje godt med på avdråtten, protein % og ureanivået. I fôringssituasjonar med høgt fôrnivå og gjerne god grovfôrkvalitet med relativt lågt fiber (NDF) innhald, kan det vere aktuelt å gi betefiber (roesnitter). Betefiber inneheld mindre protein og mykje celleveggstoff som blir langsomt brote ned i vomma, og har dermed positiv virkning på vom-miljøet. Samtidig har betefiber høg fordøyelegheit og derfor relativt høg fôrverdi. Det kan også vere aktuelt med betefiber som tilskudd til høgtytande kyr på godt beite med lite fiber (NDF lågare enn 42-45%).  
  • Viss kyrne ikkje mjølkar bra og protein % eventuelt er låg, tyder dette på at det er for mykje nedbrytbart protein i fôret og at vom-mikrobane ikkje er istand til å utnytte det. Vurder å redusere PBV. I slike tilfelle kan det vere nødvendig å gi meir raskt nedbrytbare karbohydrat, evt. auke mengda av ikkje-nedbrytbart protein i fôret eller begge deler. Meir raskt nedbrytbare karbohydrat får ein då lettast ved å auke kraftfôrmengda. Mykje NH3 i vomma gir ein høg omdanning til urea, og dette er ein er ein energikrevande prosess og vil derfor forsterke ein eventuell situasjon med energimangel.

Ein skal vere obs på at urea-verdiane kan ligge innanfor normal-området, men at ein likevel har underskot på næringsstoff, problem med protein%, fruktbarheit, osv. Det er derfor viktig å ta fôranalyser og bruke TINE Optifôr for å balansere fôringa på ein best muleg måte.

august 20, 2010 at 9:25 am Legg igjen en kommentar


Arkiv