Posts filed under ‘Fôringsstrategier’

Hvor mye kraftfôr kan kyrne tåle?

Av Erik

Det et brennaktuelt spørsmål for alle som har dårligere grovfôr i år enn vanlig, etter en meget vanskelig høstesesong. Svaret er naturlig nok ikke enkelt, og leder oss mot flere spørsmål vi må ta stilling til;

Hvorfor skal kua ete så mye kraftfôr, hun er jo en drøvtygger?

Gjæringa og omdanninga av fiberrikt materiale som skjer ved hjelp av mikroorganismene i vomma står for en stor del av energitilførselen hos kua. Allikevel er det slik at når grovfôrkvaliteten blir for dårlig dels på grunn av utsatt høstetid, men kanskje også dårlig gjæringskvalitet under ensileringa, reduseres kyrnes evne til å fordøye det fiberrike grovfôret. Det er dette vi i NorFôr betegner som grovfôrets fylleverdi. Seint slått gras har mer fiber med lavere fordøyelighet enn gras som er slått på et tidligere utviklingsstadium og vil oppta større plass. Ofte kan fiberandelen komme over 600 gram NDF per kilo tørrstoff (60 prosent av tørrstoffet) etter at skytinga har starta. I tillegg er kanskje en stor andel av fibrene totalt ufordøyelige (iNDF) selv for kua.

Hver ku har en gitt kapasitet til å ta opp fôr. Den vil variere med rase, oppstalling, størrelse, hold, alder, melkeytelse og hvilket laktasjonsstadium kua befinner seg i. Når grovfôret er av en slik karakter at det fyller opp ekstra mye av kuas totale opptakskapasitet og samtidig representerer en for kua begrenset næringsmengde, må vi nødvendigvis supplere med mer kraftfôr som har betydelig lavere fylleverdi, slik at vi kan supplere kua med den mengden næringsstoffer vi vil for at hun skal kunne melke som vi ønsker.

Vil ikke økt kraftfôrandel påvirke vommiljøet?

Vombelastningen er en viktig parameter i NorFôr som beskriver forholdet mellom lettløselige stivelse og sukkerforbindelser og mer tregt fordøyelige celleveggstoffer (NDF) som krever gjæring i vomma for at kua skal få nytte av energien. Enkelt forklart kan en si at vombelastningen angir kuas totale opptak av kraftfôrmidler i forhold til grovfôr.

Dersom vi må øke kraftfôrmengden for at kyrne skal kunne ta opp mer energi innenfor den opptakskapasiteten de har, økes vombelastningen ettersom andelen lettløselig sukker og stivelse stiger på bekostning av fiber.

Vi definerer vanligvis en kritisk grense for vombelastningen på 0,6. Sukker og stivelse utgjør da vanligvis om lag 30 prosent av totalrasjonen. Vomma og livet der vil nok i mange tilfeller bli påvirket lenge før vi når den kritiske grensen for vombelastningen, så pass på!

Hvor stor vombelastningen blir vil ikke bare avhenge av mengde kraftfôr. Kraftfôrmidlene er ulike både med tanke på energikonsentrasjon og innhold av sukker og stivelse. De ulike kraftfôrtypene har også stivelse som i større eller mindre grad lar seg bryte ned i vomma for på den måten å skåne vommiljøet litt ekstra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Får kua nok å tygge på?

Et annet mål på om hvor godt kua fungerer er den totale tyggetida. I NorFôr beregner vi tyggetida som summen av tiden kua bruker på å ete, tygge og drøvtygge en gitt rasjon. Mens kyrne bruker under 60 minutter på å tygge ett kilo tørrstoff av et grovfôr med under 100 gram iNDF, bruker de 80 min på grovfôr med 200 g iNDF pr kg tørrstoff. Til opplysning viser landsgjennomsnittet av innsendte surfôrprøver i år en beregnet tyggetid på rundt 75 minutter pr kg tørrstoff. Til sammenligning er beregnet tyggetid for kraftfôr 4 minutter pr kg tørrstoff.

Når vi optimerer en rasjon vil vi at den totale tyggetida aldri skal gå under 32 minutter pr kg tørrstoff. Med seint slått surfôr skal det mye til at beregnet tyggetid kommer under dette nivået, selv ved svært høye kraftfôrnivåer. Et annet spørsmål er om ekstremt høy kraftfôrandel kan påvirke den faktiske tyggetida.   

Management, har det noen betydning?

Alle beregninger og grenseverdier i NorFôr bygger på forsøksdata. En eller flere av forutsetningene vi beregner rasjoner ut i fra vil ofte svikte i praksis.

Er det appetittfôring med grovfôr, slik at vi sikrer at alle dyr får utnyttet sitt fulle opptakspotensiale?

Hvordan er holdet i besetningen, vi vet at feite kyr har begrenset evne til å ta opp fôr?

På hvilken måte skjer tildelingen av kraftfôr ? –  store porsjoner kan gjøre stor skade.

Vomma kan derimot fungere rimelig bra selv om vombelastningen er nokså høy, forutsatt at alle fôrskifter og endring av fôrstyrke skjer gradvis.

Hvordan få svar på disse spørsmålene?

  1. 1.      Gjør beregninger, selv om det kan være krevende og ofte belemret med grad av usikkerhet er det langt bedre enn prøve og feile metoden!
  2. 2.      Gjennomfør jevnlige målinger av fôreffektiviteten, det hjelper for å få en pekepinn på om forutsetningene som er satt i beregningene stemmer med virkeligheten! 

Slik måler du fôreffektivitet

Vei opp alt fôret til melkekyrne i et eller flere døgn avhengig av hvor nøye du vil være. Ta ut en tørrstoffprøve av grovfôret for å kontrollere tørrstoffinnholdet eller bruk analyseresultat om du har.  Summer opp hvor mange kg tørrstoff fôr (alle fôrmidler) kyrne eter i døgnet. Del så på antallet melkende kyr, så finner du kyrnes gjennomsnittlige tørrstoffopptak.

Gjennomsnittlig melkemengde regnes ut ved å summere melkemengden som havner i tanken og melka som skilles ut til kalvemelk eller unormal melk og dele på antallet melkende kyr. For at det skal bli helt korrekt bør det regnes om til energikorrigert melk.

Fôreffektivitet =               Melkemengde (kg EKM pr ku) / Mengde fôr (kilo tørrstoff pr ku)

TTF stiller gjerne opp for å hjelpe til med å komme i gang med målinger av fôreffektivitet og tolkninger av resultatet. Resultatet av målingen gir samtidig et bedre grunnlag for videre beregninger av fôringsregime.

Se etter faresignalene

  • Dårlig drøvtygging/Gulpeballer foran i båsen/liggebåsen
  • Sløve kyr med dårlig vomfylling, se etter varseltrekanten oppe på kyrnes venstre flanke
  • Mye lange ufordøyde fiber og boblete konsistens på møkka
  • Fallende forhold mellom fett og protein i melka (individnivå)
  • Nedgang i fettprosenten i tankmelka
  • Høye ureaverdier i tankmelka

 

Lykke til med en krevende øvelse!

 Topp Team Fôring oppfordrer leserne om å dele egne erfaringer og gode råd med alle de som akkurat nå sliter med langt dårligere surfôr enn hva som var planlagt!    

 

oktober 24, 2011 at 7:06 pm 1 kommentar

Leverbyllar

Av Kari

Eg er nøkkelrådgjevar for ein buskap som har fått merknader på levra til ein stor del av oksane som er slakta, til tider mellom tredjedelen og halvparten av oksane. Det hender at dei får merknader på levra til vaksne kyr òg. Dette er ein stor lausdriftsfjøs der oksane går i bingar. Dei får relativt mykje kraftfôr, opp i 5,5 kg Favør 80 pr dag, litt rundballesurfôr og etterkvart innkjøpt ammoniakkbehandla halm då det er lite grovfôr på garden. I samband med at vi skulle  finne ut av grunnen til merknadane, kom vi inn på temaet leverbyllar.

 Sur vom vert òg kalla subklinisk vomacidose eller SARA ( sub acute ruminal acidosis ). Sur vom kjem av ubalanse i fôringa. Har ein mykje lettfordøyelege karbohydrat ( t.d. kraftfôr ) i fôrrasjonen i høve til strukturfôr, dett ph i vomma og ein får dårlegare fordøying av fiberdelen i grovfôret. Fôropptaket og fôreffektiviteten går ned.

I oktober 2010 hadde Ingunn eit innlegg her på bloggen som handla om sur vom. Der er det lenkjer til meir stoff om temaet.

 Har ein vomacidose fleire gongar og over lengre tid, kan ein få skade på vomslimhinna.  Dette kan føre til ein betennelsestilstand der bakteriar, endotoksin og andre bakterielle produkt kan passere til blodet og vidare via portåra til levra. Der vert det skadar og byllar. Når det gjeld ungdyr, er det ikkje alltid ein ser symptom på at dei har leverbyllane. I alvorlege tilfeller ser ein nedsett fôropptak og dårlegare fôreffektivitet.

I Danmark har ein buskapar der fôrseddelen hovudsakleg inneheld fôrmiddel med mykje karbohydrat og der er problemet med leverbyllar større enn i Norge.

I buskapen eg arbeider med har vi vurdert å gå over til eit kraftfôr med mindre vomnedbrytbar stivelse og i tillegg sjå på samansettinga av heile fôrrasjonen.

 Kva erfaringar har de produsentar med dette ? Har de merknader som gjeld levra på slakteoppgjeret ?

mai 24, 2011 at 6:20 pm Legg igjen en kommentar

Strukturrikt og energifattig fôr- hva skal man med det?

Av Gayle

Våronna er i full gang mange steder, mens enkelte har vært ferdige ei stund. Noen uker fram i tid braker det løs igjen, da med 1. slåtten. Fokuset er stort på tidlig slått og energirikt fôr. Det er viktig å ha fokus på dette, men ikke alle dyra i fjøset har godt av det samme energirike fôret. Ei sinku og ei kalveferdig kvige vil lett ete seg for feite med fri tilgang på ”mjølkekufôr”. Fôrrasjonen til disse dyra bør inneholde strukturrikt og energifattig grovfôr (halm), dvs seint slått grovfôr med en energikonsentrasjon på 0,75-0,80 FEm/ kg TS. Det tilsvarer gras slått ca ei god uke etter skyting. Når aksene kan kjennes, men ikke sees, vil energiinnholdet tilsvare ca 0,90+ FEm. Dette er det grovfôret som passer best til mjølkekua, men vil få uheldige konsekvenser for sinkua. I et blogginnlegg i mars i år, skrev Ann Turi om sinkufôring. Der nevner hun alle de uheldige konsekvensene ved å fôre sinkua med for godt grovfôr (Feite kyr → melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining, redusert fruktbarhet). Mange produsenter bruker halm i rasjonen til sinku og eldre kviger, og det er et ypperlig fôrmiddel til denne gruppa. Dessverre er halm en mangelvare mange steder, så hvis du har planer om en tidlig slått i år, kan det være gunstig å la det stå igjen litt gras ei uke eller to ekstra. Da har du energifattig og strukturrikt grovfôr, som passer ypperlig til sinku og eldre kviger.

Husk mineraltilskudd til dyr som får lite/ingenting kraftfôr.

 – Jeg avslutter med Ann Turi sine ord: En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

mai 9, 2011 at 7:43 pm Legg igjen en kommentar

Strategifôring ga 80000 sparte kroner!

Foto. Norsk Landbruk 6/2011

Av Ingunn

Nyleg stod det ein reportasje i Norsk Landbruk (6/2011) frå Ulsrød gård som er drive økologisk med ei kvote på 400 000 liter. Mjølkeprodusent Torgeir Ulsrud (bildet, Foto: Norsk Landbruk 6/2011) fortel at han tidlegare ga kyrne tradisjonell fôring etter kor mykje kyrne mjølka, noko som vart justert gjennom tildeling av kraftfôrmengder. Kyr med høg avdrått fikk mykje kraftfôr medan kyr med låg avdrått fikk mindre kraftfôr. Ved å gå over til strategifôring, der ein fôrar alle kyrne likt mot ein ønska avdrått (8000 kg EKM hos Ulsrød), har Ulsrød spart kraftfôrkostnader på 80 000 kr på eit år!! Strategifôring inneber altså at ein på førehand definerar kva avdrått ein ønskar i besetningen, har analyse av grovfôret, og så bereknar TINE Optifor kva kraftfôrtype og -mengder som gir den mest økonomiske og ernæringsmessig optimale blandinga som passar til den ønska avdråtten og den grovfôrkvaliteten ein har. 

Torgeir Ulsrød fortel at han ikkje ville trudd at kyrne kunne mjølke 40 kg på 5 kg kraftfôr før han fikk eit par eksempel på det frå eigen besetning. Det er han nok ikkje åleine om!! Dette skuldast i stor grad at han har god kvalitet på grovfôret og at kyrne kompenserar for reduserte kraftfôrmengder med å ta opp meir grovfôr. Dei som ønskar å lese heile artikkelen frå Ulsrød gård finn den her.

Reportasjen frå Ulsrød gård viser at det kan vere mykje å hente økonomisk ved å gå over til strategifôring. Ein dårlegare grovfôrkvalitet vil sjølvsagt kreve noko meir kraftfôr enn i dette tilfelle, men dei fleste vil nok ha mykje å hente på å ta ei grovfôranalyse for å kunne velge eit kraftfôrslag gjennom Optifor som passar til grovfôret på eigen gard. Dette vil gjere at ein lettare når avdråttsmålet gjennom ernæringsmessig riktig fôring, reduserer kostnader til eit evt. dyrt kraftfôr, mulig reduserte kraftfôrmengder, reduserer evt. unødig utslepp av N gjennom urin/gjødsel og betrar helsestatusen hos kyrne.

Vi i TTF er veldig glad for at Ulsrød har lykkast så godt med fôringa. Dette viser at rådgivinga som blir gitt og verktøyet (TINE Optifôr) vi har er bra. Så er det opp til produsentane å våge å satse i litt andre baner enn dei tradisjonelle (fôre slik ein alltid har gjort) og sjå nytten i å betale litt for fôringsrådgjeving frå TINE :o).

mai 3, 2011 at 10:18 am Legg igjen en kommentar

Har du lite grovfôr og lave slaktetilvekster?

Prøv annen fôringsstrategi – det lønner seg.

Av Bozena

Nåværende innefôringssesong har skapt store utfordringer for mange storfeprodusenter rundt om i landet. Tilgangen på silo har vært begrenset og mange har justert opp karftfôrmengder for å redusere grovfôrunderskuddet. Det lønner seg å bruke mer kraftfôr, særlig når grovfôret er mangelvare. Men det finnes noen produsenter som mener at

Kraftfôret er dyrt og det er bedre økonomi å bruke lite kraftfôr per okse”.

I innlegget mitt vil jeg beskrive et konkret tilfelle jeg var borti for noen uker siden. Produsenten har for lite grovfôr i forhold til dyretallet. Kvoten har vokst og den skal leveres. Kutallet har gått opp og det er blitt flere kalver av den grunn. Men grovfôrarealet er uforandret. Ikke tale om å kutte ut oksekjøttproduksjon. Viktig å ha okseinntekter. Og det er greit. Det kunne ha gått bra med begge deler, både melkeku og okse. Norge trenger storfekjøtt. Men en kan ikke underfôre okse med grovfôr og gi han bare 2-2,5 kg kraftfôr. Resultater fra bruket er presentert i tabell 1.

Tab. 1. Produksjonsresultater i okseoppdrett på et bruk med for lite grovfôr og lavt kraftfôrforbruk (maks 2,5 kg per okse).

For å vise lønnsomheten i høyere kraftfôrforbruk på det konkrete bruket, har jeg benyttet TINE Optifôr – ungdyr.

  1. I utgangspunktet har jeg tatt slakteresultater fra år 2010, og beregnet fôrforbruket ut i fra slaktevekt på 261 kg ved 16 mnd. Brukt kraftfôr Favør 80, grovfôret er av middels fordøyelighet: NELp20- 6,26 MJ, NDF-560g, AATp20 – 79g, og PBV20 -38g /kgTS. Ved kraftfôrforbruket på ca 2-2,5 kg per okse, og med hensyn til oppnådd produksjonsresultat, måtte grovfôrtildelingen være på ca 80 % i forhold til appetitt. Utregningsresultater er presentert i tabell 2.
  2. Siden grovfôret har vært begrensende faktor på bruket over lengre tid, har jeg til sammenligning regnet på fôrbehovet ved samme slaktevekt, altså 261 kg, men framfôringstid på 12 mnd. Utregningsresultatet er presentert i tabell 3.

Tab. 2. Kraftfôr og grovfôrmengder ved slaktealder på 16 mnd og slaktevekt på 261 kg.

Tab. 3.  Kraftfôr og grovfôrmengder ved slaktealder på 12 mnd og slaktevekt på 261 kg

Oppsummering

Verktøyet TINE Optifôr-ungdyr beregner fôrrasjoner for dyr fom 100 kg levendevekt. Intensiv fôringsstrategi (her 261 kg på 12 mnd.) krever i utgangspunktet høyere tilvekster i melkeperioden enn ved en mer ekstensiv strategi (her 261 kg ved 16 mnd.). Fôrplaner i Tab. 2 og 3, viser at 100 kg i levendevekt bør være oppnådd ved alder 103 (ekstensiv) og 77 (intensiv) dager. Godt kalvefôring og stell er grunnleggende ved valg av kortere framfôringstid.

Sammenligning av fôrbehovet ved opplegget fra år 2010, slaktevekt 261 kg og slaktealder på 16 mnd, mot mer intensivt opplegg, slaktevekt på 261 kg ved 12 mnd, er oppsummert i tabell 4.

Tab.4. Grovfôr- og kraftfôrbehovet ved samme slaktevekt (261 kg), men oppnådd ved forskjellig alder.

Konklusjon

Kortere framfôring av okser lønner seg. Utregningene viser, at brukeren i den konkrete situasjonen, kan spare både silo og kraftfôr, og samtidig oppnå samme slaktevekt på okser han hadde i 2010.

april 8, 2011 at 1:08 pm 2 kommentarer

Sinkufôring – grunnlaget for neste laktasjon

Av Ann Turi

Hvordan vi fôrer og steller sinkyrne har betydning for både melkeytelse, helse og fruktbarhet i den påfølgende laktasjonen. Utfordringen i mange besetninger er at sinkyrne blir for feite, og dessverre er sinkufôringen ofte også et litt «glemt» kapittel.

Den optimale lengden på sintiden er 6-8 uker. En kortere sintid enn dette vil gi en negativ effekt på melkeytelsen i den påfølgende laktasjonen, mens forsøk viser at en lengre sinperiode (10 uker) kan gi en liten ytelsengevinst. Dette siste forutsetter selvsagt at kyrne ikke blir feite før de skal kalve, og det vil vel også være et spørsmålet om den ekstra ytelsen kan forsvare kostnaden med å la kyrne stå borte en lengre periode.

Hva ønsker vi så å oppnå med sintiden? Fôringen i sinperioden skal dekke næringsbehovet til vedlikehold, drektighet og jurutvikling. Sinperioden skal være med på å forberede juret, så vel som kua, på å produsere melk igjen, og det grunnlaget vi legger i sintiden vil påvirke fôropptak og ytelse i kommende laktasjon. Av den grunn vil sintida også påvirke fôreffektivitet og produksjonsøkonomi. Gjennom sinperioden ønsker vi å minimere risikoen for infeksjoner og stoffskiftesykdommer, samt å forbereder kua på god fruktbarhet etter kalving. For de fleste vil det i tillegg være et mål å optimalisre fôrkostnadene og arbeidsforbruket i denne perioden.

Sinperioden kan deles inn i 3 perioder; avsiningsperioden, forberedelsesperioden og overgangsperioden. Avsiningsperioden varer i ca 1 uke, og i denne perioden er det viktig å ivareta jurhelsen. Forberedelsesperioden varer i 4-5 uker, og her er det viktig å oppnå et stabilt fôropptak og riktig næringstilførsel. Den siste perioden, overgangsperioden, varer fra ca 2 uker før kalving til og med 3 uker etter kalving. I denne perioden skal kua (og vommikrobene) vennes til en ny fôrrasjon, og det er viktig å ta hensyn til at fôropptaket går ned, samtidig som næringsbehovet øker. 

Den fôringsstrategien man velger i sintiden bør gi et stabilt fôropptak tilpasset kyrnes energibehov, og man bør unngå overfôring og økning av hold for kyr med holdpoeng over 3,5. Magre kyr (holdpoeng under 3 ved sining) bør legge på seg slik at de ligger på rundt 3,5 i hold ved kalving. Sinkyr har evne til å ta opp langt mer fôr enn det de har behov for, og ved fri tilgang på godt grovfôr vil dette lett gi en overfôringssituasjon. Fôrstyrken bør derfor reguleres med grovfôr med lav energikonsentrasjon, dvs seint slått grovfôr eller halm som gir mye struktur og lite energi (mindre enn 5,3 MJ/kg TS, tilsvarende ca 0,75 FEm/kg TS). Kyr som blir for feite vil akkumulere fett i leveren, noe som gjør at leverfunksjonen blir dårligere. Feite kyr vil også ha en økt risiko for helseproblemer (melkefeber, ketose, tilbakeholdt etterbyrd, løpedreining) og på grunn av redusert fôropptak vil de også være i større fare for stort holdtap etter kalving med bl.a redusert fruktbarhet som konsekvens. Riktig mineralsammensetning er også viktig i fôrrasjonen til sinkyr, og det er speielt kalium, magnesium og selen man bør ha fokus på.

Hvordan skal man så få til en god sinkufôring i praksis? Sinkyrne krever et grovfôr med et lavere energiinnhold enn de kyrne som står i produksjon, og det vil derfor kreve at man har tilgang på grovfôr med ulike kvaliteter (energiinnhold). Grovfôrhånderingen vil nok også være avgjørende for mange, og det bør være enkelt å bruke ulike grovfôrkvaliteter samtidig for at dette skal bli gjennomført i praksis. Man må også ha mulighet og vilje til å gruppere dyrene. De fleste nye fjøsene bygges med egen sinkuavdeling, og på båsfjøs har man mulighet for å flytte dyr slik at man kan samle sinkyrne f.eks ved ene enden av fôrbrettet. Den største utfordringen blir nok i de løsdriftsfjøsene hvor man ikke har mulighet for å ta sinkyrne ut av melkekuavdelingen.

Så en liten oppsummering til slutt:

  • Fôring og stell av sinkyrne har betydning for melkeytelse, helse og fruktbarhet i påfølgende laktasjon 
  • Streb etter å holde et konstant hold på kyrne i sinperioden. Kyr som er feite ved kalving er mer utsatt for helse- og fruktbarhetsproblemer 
  • Grovfôr med lite energi og mye fiber er viktig for å styre/ha kontroll på fôropptaket i sintiden
  • Gi mineraltilskudd
  • En god sinkufôring kan gi noen praktiske utfordringer, men man må først og fremst ha vilje til å gjøre endringer for å lykkes.

mars 23, 2011 at 8:29 pm Legg igjen en kommentar

PMR til kyrne = TMR til oksane ?

Av Åse

PMR = partiell mixed ration = ”fullfôr” med bruk av tilleggskraftfôr attåt. 

TMR = total mixed ration = fullfôr som einaste fôr til dyra.

Dei som har investert i ein fullfôrmiksar vil som regel bruke fullfôr både til kyrne og ungdyra.  Og viss buskapen ikkje er veldig stor skal helst same blandinga brukast både til kyrne og til oksane.

Eg har satt opp nokre kuPMR-miksar som også skal brukast til oksane, men er alltid usikker på korleis dei vil fungere i praksis. Og spørsmåla nedanfor skulle eg gjerne hatt synspunkt på frå bønder med praktisk erfaring på dette !

  • Kor sterk bør ku-miksen vera for å passe til oksane også ?
  • Er det nødvendig å gje tilleggskraftfôr til dei yngste oksane ?
  • Kva tilvekst oppnår døkk med fullfôr til oksane i høve til ved tradisjonell separat tildeling av dei same fôrmidla ?
  • Blir klassifisering og fett-trekk betre, uendra eller verre ?

Her kjem eit eksempel for å illustrere problemstillinga:

Ut frå vilkåra i det aktuelle kufjøset og ynskja avdrått velger eg å lage ein PMR til 23 kg EKM. PMR’n ser slik ut:

Blandeoppskrifta er tilpassa 4 rundballar â 700 kg pr. miks.

Bonden ynskjer at oksane skal bli 300 kg slaktevekt på maks 16 månader, dvs. ein slaktetilvekst på 575 g/dag i middel. Oksens vekstkurve er forventa å sjå slik ut (iflg TINE Produksjonskontroll):

Så set eg opp fôrplan til den ynskja oksen på to måtar:

  1. Med alle fôrmidla tildelt enkeltvis.
  2. Med PMR’n + tilgang på meir Elite 90 og mineralblanding om nødvendig. 

I båe tilfella rekna tilnærma appetittfôring av surfôr eller miks (ca.96 %).

Tabell 1: Berekna fôrforbruk og kostnad frå oksen er 100 kg levandevekt og fram til slakting ved 587 kg levandevekt (300 kg slaktevekt).

* Salt og mineralnæring går som kraftfôr her.

Oksane skal altså i teorien greie seg med mindre kraftfôr med separat tildeling av alle fôrmidla enn når vi brukar fullfôr, som i eksemplet har kraftfôr-andel på 24,9 % av tørrstoffet. Ved bruk av fullfôr gjev ikkje miksen nok energi til unge oksar, og OptiFôr Ungdyr reknar at det er behov for tilleggskraftfôr fram til ca. 12 månaders alder.  Dei siste månadane er derimot kraftfôrandelen høgare enn oksen treng.

I eksemplet er det forutsatt at bonden faktisk gjev tilleggskraftfôr slik OptiFôr bereknar behovet fram til oksane er rundt 12 månader gamal, og rasjonen blir da 240 kr dyrare pr. okse ved bruk av miks enn med separate fôrmiddel. Av praktiske grunnar vil vi sjølvsagt gjerne avslutte tilleggskraftfôret lenge før, og håpe at oksane kompenserer godt nok med å vera ekstra ”glupske” på miksen. La oss tenkje at oksane får 1,5 kg tilleggskraftfôr på fôrbrettet til dei er ½ år gamle, men da er det slutt… Vil dei greie å bli 300 kg slaktevekt på 16 månader da også?  I så fall aukar ikkje fôrkostnaden ved bruk av fullfôr slik reknestykket i tabell 1 viser likevel… 

Sannsynlegvis er det fullfôrmiksar på over 200 mjølkebuskapar i Tine nå. Nokre brukar den berre til å blande ulike grovfôrkvalitetar, og tilset ikkje kraftfôr.  Blant resten tippar eg at dei aller fleste brukar mjølkeku-miksen til oksane også.  I så fall sit mange bønder med mykje praktisk erfaring om korleis dette best skal gjerast. Håpar mange vil dele  erfaringane sine via bloggen – sjå dei fire spørsmåla mine i starten !

mars 15, 2011 at 7:37 pm 2 kommentarer

Er det riktig å bruke ”toppkraftfôrene” og er de gode nok?

Av Noralv

Vi er alle enige i at vomma er selve motoren i kua. Omkring 70 % av energien og proteinet som kua har disponibelt til vedlikehold og produksjon stammer fra vomnedbrutte næringsstoffer. For å få vomma til å fungere er det behov for ulike næringstoffer. Proteiner som hovedsakelig er ”byggesteiner” samt karbohydrater som energikilder.

I ulike fagblader og tidsskrifter så nevnes oftest de protein- og energirike blandingene. Men er disse gode nok for å utnytte vomma?

Etter min mening er det få av dere som skal bruke disse blandingene. Jeg velger videre i innlegget å fokusere på det som er svært sentralt for å få vomma til å fungere. Foruten at det stilles krav til et gitt innhold av fiber (NDF) for å ha god vommotorikk er det viktig å tilføre nok stivelse. Stivelse er en svært viktig energikilde for mikrobepopulasjonen. Ulike råvarer har som de fleste kjenner til ulike egenskaper. Dette ble beskrevet av Anita Stevnebø i et blogginnlegg i fjor. I kraftfôr der det benyttes durra og mais har en mye av det en kaller resistent. I for eksempel hvete, havre og bygg vil ca 90 % av stivelsen bli brutt ned i vom.

Store mengder med stivelse (mye kraftfôr), hurtig nedbryting og få tildelinger kan gi kritisk lav pH og en lav fiberfordøyelighet (NDF) og økt risiko for bl.a. vomacidose (sur vom), ketose og klauvproblemer.

Men er det optimalt å ha kraftfôr med høyt innhold av råvarer som mais og/eller durra når en snakker om kraftfôrmengder under 14 kg?

Min påstand er at dette som oftest er dårlig utnyttelse av vomma. Det tilføres for lite lett nedbrytbar stivelse. Dette resulterer i at mye av tilgjengelige ”byggesteiner” går til spille. Det vil gi en lavere mikrobiel effektivitet og lavere mengde AAT disponibelt for melkeproduksjon.

I TINE Optifôr har vi mulighet til å se på flere ”ledd” av næringsstoffomsetning i kua. Effektiv nedbrytingsgrad stivelse (hvor stor andel som blir brutt ned i vomma. Uttrykt i prosent), og total mengde tilført stivelse (gram pr. dag) er to av disse. Flere av oss rådgivere i Topp Team Fôring bruker disse og flere andre parametre i tillegg til ”standardene” i optimering av rasjonene. I et regneeksempel, optimert for ca 40 kg EKM, hvor en bruker 11 kg tørrstoffopptak av ”toppkraftfôrene” og med 12,7 kg tørrstoffopptak av surfôr (NEL20 og PBV20 er henholdsvis 6,30 og 45) finner en stor variasjon både mellom og innen leverandør. Effektiv nedbrytingsgrad av stivelse varierer fra ca 72 prosent til 87 prosent. Mengde tilført stivelse varierer fra ca 3 500 gram pr. dag til 4 300 gram pr. dag. Optimeringsresultatene er presentert i tabell 1.

Tabell 1: Stivelsesopptak (gram pr. dag), effektiv nedbrytingsgrad stivelse (prosent) og vombelastning. Optimert med 11 kg tørrstoff kraftfôr og 12,7 kg TS av surfôr. Det er sammenlignet to ulike produksjonssteder innen leverandør

Jeg mener det er alt for stort fokus på å bruke importerte råvarer! Selv ser jeg at flere av de melkeprodusentene jeg følger opp, lykkes ved å bruke de ”billigste” sortene, de som ligger i mellomsjiktet eller en kombinasjon av bunn- og toppsortiment. Det skal mye til for å få for stor vombelastning. Jeg er bekymret for at den kan bli for lav hos en del av dere. Spesielt langt ute i laktasjonen og ved lave kraftfôrmengder. Det er viktig å se på råvaresammensetning av kraftfôret. Det er da mulig å ”simulere” hvor gode disse vil være. Det forklarer nok hvorfor noen kraftfôr gir bedre respons enn andre. Det er mange måter å få kraftfôrseddelen til å vise ønsket AAT, PBV og FEm, men hva er mest gunstig?

januar 11, 2011 at 12:46 pm 13 kommentarer

Er du flink til å utnytte muligheter som ligger i godt grovfôr?

Av Bozena

Kraftfôrforbruket har ligget på 35 kg pr 100 kg EKM siste 12 mnd. Du ser det hver gang du åpner konvolutten med en ny periodeutskrift. Du vil ha det ned. Grovfôrprøva blir tatt og du får vite at siloen er god. Både energi- og proteininnholdet er du fornøyd med. Strukturmengde er derimot i det laveste laget. Har jeg slått for tidlig?, tenker du.  Hva gjør du da? Våger du å ta ned kraftfôret, eller kjører du videre etter det samme prinsippet, som du har gjort år etter år: Kraftfôr utgjør en tredje del av melkemengde. Denne regelen lever fortsatt i en del norske fjøs.

Det finnes mange produsenter, som viser for lite hensyn til fôrkvaliteten når de tildeler kraftfôret til melkeku. Sammenligning av to forskjellige grovfôrblandinger (Tab.1), benyttet i to besetninger med like avdråttsmålsetninger gir muligheter til store kraftfôrbesparelser hos den ene vs den andre. Og det er viktig både økonomisk og ernæringsmessig å justere kraftfôrmengder i forhold til innholdet i grovfôret. Men mange glemmer den lønnsomme jobben.

Optifôr-verktøyet gir m.a. mulighet til å finne ut kraftfôrbehovet til bestemt melkemengde når næringsinnholdet i grovfôret er kjent. Alle KK-medlemmer har tilgang til programmet og kan ved noen tasteklikk finne ut kraftfôrmengder tilpasset eget grovfôr (eller overlatte jobben til sin rådgiver). Det gir økonomisk gevinst å utnytte kuas evne til ta opp grovfôret og produsere mest mulig melk på det. Appetitten på grovfôret er bestemt av dets smaklighet og næringssammensetning, tildelingsrutiner samt det mest viktige – gitt kraftfôrmengde.

Utregningen i Tabell 2 er utført ut i fra følgende forutsetninger: Ei eldre ku med 640 kg, 140 dager ut i laktasjonen.

Tabell 1. Grovfôrblandinger fra to besetninger brukt i beregninger.

Tabell 2. Beregna kraftfôrbehov ved ulikt grovfôr.

Tabell 2

Utregningen er gjort for to konkrete besetninger med samme produksjonsmål når det gjelder avdrått, altså over 9.000 kg. Men besetningen med godt grovfôr har som mål å produsere kvoten på 25 kyr og ved lavt kraftfôrforbruk. Det gjør dem ekstra fokusert på grovfôrproduksjon, og det gir økonomisk gevinst, se tabell 2. Kraftfôrutregninger baserer på 105 % appetittfôring med grovfôr, og det er disse mengder som brukes i praksis etter overgang på produksjonstabell.

Utenlandske undersøkelser (Nederland og Danmark) viser at mange besetninger lider av subklinisk acidose. Vomma fungerer ikke optimalt og ytelsen går ned. Hva ser vi i Norge? I mange besetninger er kraftfôrforbruket per 100 kg EKM mye over 30 FEm, mens avdråtten ligger på rundt eller under 7500 kg melk. Mange av disse har godt og mye grovfôr. Men store kraftfôrmengder reduserer både avdrått og økonomisk gevinst. Det kan tyde på at sur vom fenomenet finnes i mange norske fjøs. Data i tabell 3 viser store inntjeningsmuligheter i en del norske besetninger på fôringssiden.

Tabell 3. Kraftfôrnivå fra en besetning med melkekvote på 415 tonn.

Fjøs med AMS har flere muligheter til å følge opp kraftfôrforbruket pr kg EKM, og der er det muligheter for daglig oppfølging av kraftfôrstrategien. Men det produseres fortsatt mye melk på bås og for mange av disse produsentene er periodeutskriften den eneste rapporten som forteller om kraftfôrforbruket.

desember 14, 2010 at 12:23 am 2 kommentarer

Har feittklasse på slakta kyr betydning for mjølkeavdråtten?

Av Ingunn

I helga har eg sitte å skrive manus til innlegg på Husdyrforsøksmøtet som skal vere 14. og 15. februar. Fristen er 1.desember, så med 5 stk så er det berre å stå på for å få dei ferdig. Det eine innlegget er om korleis feittklasse hos slakta kyr påverkar mjølkeavdråtten. Feittklassen seier noko om hold på kyrne ved slakting, og holdet er jo viktig for både avdrått og helse….. Med opplysningar om holdet på kyrne kan ein betre berekne behovet for vedlikehold og tilvekst gjennom laktasjonen, og ein kan få eit betre uttrykk for effektiviteten i mjølkeproduksjonen. I dag blir kg EKM per kg opptak av tørrstoff (eller per energienhet) mykje brukt som mål for effektivitet. Men sidan mobilisering og avleiring har mykje å sei for effektiviteten vil det vere ein stor forbetring å få eit uttrykk der dette kan inkluderast.

Holdet på kyrne varierar mykje mellom besetningar, og kroppsvekta aleine seier lite om holdet. I dag er det ikkje obligatorisk å holdvurdere i kukontrollen, og derfor manglar mange besetningar opplysningar om holdet på kyrne. Derfor ser vi etter andre måtar å vurdere holdet på, og her kjem feittklasse frå slakta kyr inn som eit alternativ. I dag nyttar vi slaktevekter for å finne kroppsvektene til kyrne i besetningane og på same måte ønskar vi å finne ut om vi kan bruke opplysningar om feittklasse til å kunne sei noko om holdet. I første omgang har vi derfor sett på om feittklasse kan relaterast til mjølkeavdråtten kyrne hadde før dei blei slakta. Kyr som er slakta eit stykkje ut i laktasjonen (200 til 365 dagar etter kalving) og som har hatt ein periode med mjølking før dei blei slakta er brukt til å lage mjølkekurver. For å redusere antal kurver så er feittklassane på same talnivå slått saman og representerer klassane ”feittfri” (-1,1,+1), ”tynt feittlag” (-2,2,+2), ”normalt feittlag” (-3,3,+3), ”rikeleg feittlag” (-4,4,+4) og ”store feittmengder” (-5,5,+5).  

Figur 1 viser modellering av mjølkekurver for 3.laktasjonskyr for kvar av dei 5 feittklassifiseringane. Kurvene viser at kyr klassifisert som ”feittfrie” har ei flatare mjølkekurve enn kyr frå dei andre feittklassane, dvs. at dei ikkje kom like høgt i toppavdrått og at nedgangen etter toppen er mindre. Kurvene viser at til feitare kyrne er til høgare i avdrått ligg dei, men forskjellen i avdrått er størst etter at toppen er nådd 4-7 veker etter kalving. Frå toppavdrått og utover i laktasjonen viser kurvene at til meir feitt kyrne har på kroppen til raskare fell avdåtten. Kyr i 2., 4. og >=5.laktasjon hadde tilsvarande kurver som 3.laktasjonskyrne, altså til feitare kyrne er til meir toppa er laktasjonskurvene. For kyr i 1.laktasjon hadde feittklassifiseringa liten betydning for mjølkekurvene.

Figur 1. Mjølkekurver for ulike feittklassar.

Figur 2 viser berekna 305-dagars avdrått for 3.laktasjonskyr med ulike feittklassifisering. Kyr med numerisk høgast 305-dagars avdrått er kyr klassifisert med ”tynt feittlag” (-2,2,+2). Kyr i feittklassane nærmast desse (”feittfrie” og ”normalt feittlag”) har ikkje nemneverdig  lågare avdrått, men 305-dagars avdråtten synk jamnt til feitare kyrne er. For kyr med rikeleg feittlag (+/- 4) og kyr med store feittmengder (+/- 5) er avdråtten redusert med respektive 5,2 og 8,9 %. Tendensane var lik for kyr frå 2.laktasjon og høgare laktasjonar som for 3.laktasjonskyrne presentert her. Det ein skal vere litt oppmerksom på med desse kurvene er at feittmengda desse kyrne har ved slakting sannsynlegvis er lågare enn dei hadde ved kalving, at dei ikkje har nådd tilbake til holdet ved kalving. Det kan vere årsak til at kyr med «tynt feittlag» kjem numerisk best ut. Sannsynlegvis hadde dei eit hold som var nærmare «normalt feittlag» ved kalving.

Figur 2. Berekna 305-dagars avdrått for kyr i ulike feittklassar.

Desse berekningane viser kor viktig holdet er for mjølkeavdråtten. Så håpar eg de synes det var interessant å få nokre tal som viser det, og at vi kan få nytte av feittklassane til å lage gode berekningar for behov og effektivitet.

november 28, 2010 at 7:30 pm Legg igjen en kommentar

Eldre innlegg Nyere innlegg


Arkiv