Forfatter arkiv

Redusér melkefeber med fôringa!

Av Jørn

Melkefeber er en meget kompleks sykdom som har flere ulike årsaksforhold. I 2009 ble 4,5 % av melkekyrne i Norge behandlet for sykdommen, og melkefeber utgjorde 11,0 % av alle behandlinger som ble utført dette året. Rundt 1900 besetninger i Norge har et betydelig problem med sykdommen som ikke kan tilskrives tilfeldigheter. Melkefeber (hypokalsemi) er en tilstand hvor dyret får et underskudd av mineralet kalsium (Ca) i kroppen. Kalsium er et livsviktig mineral som er essensielt for oppbygging av tenner og skjelett, overføring av nerveimpulser, muskelkontraksjoner, hjerteimpulser, koagulering av blod, aktivering og stabilisering av enzymer m.m. Samtidig er kalsium under meget streng regulering, og den minste endring av kalsium i plasma vil sette i gang prosesser umiddelbart for å balansere nivået igjen.

En ku blir utsatt for en stor påkjenning ved kalving, samtidig som at det settes i gang mange prosesser. Melkemengden øker raskt og medfører dermed et stort tap av kalsium for dyret. Siden råmelk inneholder mer kalsium enn ”fersk melk” vil en melkemengde på 10 kg råmelk gi et tap på 23 gram kalsium, og det er 9 ganger mer enn summen av kalsium i plasma! Dermed må dyret hente mer kalsium kjapt, og det gjøres ved å øke absorpsjon fra tarmen og mobilisere fra skjelettet. Problemet med dette er at prosessene som settes i gang er styrt av en rekke hormoner og enzymer, og i verste fall tar det opp til 7 dager før kua responderer helt og mobiliserer full fra skjelettet. Åttifem prosent av tilfellene av melkefeber kommer fra 2 dager før kalving til 7 dager etter kalving, blant annet på grunn av ”forsinkelsen” i disse prosessene. Risikoen øker ved økt antall kalvinger, særlig fra 4. kalving og oppover. Samtidig er feite kyr mest utsatt for å utvikle melkefeber.

Symptomene på klinisk melkefeber kan være dårlig appetitt, liten evne til å urinere og defekere (på grunn av stopp i/treg tarmperistaltikk), unormal liggestilling, kramper og nedsatt kroppstemperatur. Hvis dyret faller og/eller ikke klarer å reise seg, så er det stor sannsynlighet for at det kan omkomme hvis det ikke blir behandlet raskt.

Det er flere faktorer som kan påvirke omfanget av melkefeber, men ikke alle er like effektive og noen er ganske vanskelig å få til i praksis.

– Ved å oppnå en svak underfôring på kalsium i siste delen av sinperioden vil dyret starte prosessene med å mobilsere kalsium fra skjelettet og øke absorpsjonen fra tarm. Da vil disse prosessene være i full drift når kua kalver og den vil unngå for lav kalsiumforsyning. Dessverre er det slik at på norske grovfôrbaserte rasjoner er det svært vanskelig eller umulig å oppnå en slik underfôring av kalsium som gir en effektiv mobilisering fra skjelettet.

– Kation-anion differansen (KAD) vil også påvirke risikoen for å utvikle melkefeber. Her er det også vanskelig å finne en god tilnærming i praksis, fordi KAD burde være negativ de siste ukene før kalving, for så å øke etter kalving. En metaanalyse av mange forsøk (Lean et al. 2006) viste at hvis KAD økte fra -250mEq/kg TS til +250 mEq/kg TS, så økte risikoen for melkefeber med 110 %. En lav KAD bedrer forholdene for prosessene som skal mobilisere kalsium fra skjelett og tarm, og har derfor en betydelig påvirkning på sykdommen. Etter kalving og inn i laktasjonen burde KAD ligge mellom +250 og +450 mEq/kg TS.

– Innholdet av kalium i rasjonen påvirker også forekomsten av melkefeber. Det er både fordi at den bidrar til å øke KAD, men også fordi et økt innhold av kalium i rasjonen hindrer opptak av magnesium i vom. I motsetning til kalsium som blir tatt opp i tarmen, så blir både kalium og magnesium tatt opp i vomma. De konkurrerer om å bli tatt opp (antagonisme) og derfor vil et høyt innhold av kalium redusere opptaket til magnesium. Hvis konsentrasjonen av kalium er mellom 25 og 45 g/kg TS i totalrasjonen vil opptaket av magnesium i vom reduseres med 25 – 75 %.

– Magnesium er et essensielt mineral som er bestandel i enzymkomplekser som er med i prosessen for å mobilisere kalsium fra skjelettet. Dermed kan faktisk magnesium-mangel forårsake melkefeber. Hvis melkefeber er forårsaket av magnesium-mangel så er det viktig å merke seg at det er kun tilførsel av magnesium som vil hjelpe, økt tilførsel av kalsium i rasjonen vil ikke bedre tilstanden. Som nevnt ovenfor konkurrerer magnesium og kalium om å bli tatt opp i vom, men i tillegg vil mye NH3 (høy PBV) i vom gjøre forholdene verre. Derfor er det slik at ved beiteslipp er det en økt risiko for melkefeber og graskrampe (magnesium-mangel) fordi beitegras ofte inneholder høye mengder av kalium og har en høy PBV. Vær derfor oppmerksom på dyr som er nykalvet eller skal kalve rundt beiteslipp.

Dette er de viktigste årsaksforholdene til melkefeber, og det er ikke alt som det er like enkelt å ta hensyn til i praksis. Når det gjelder mineralblandinger som er laget for sinku, så er de ikke tilstrekkelig lave på KAD til at de kan redusere KAD i totalrasjonen så lavt som ønskelig (under -150 mEq/kg TS) for å forebygge melkefeber effektivt. TINE Rådgiving anbefaler å fokusere på fôringa til sinkyrne, både med hensyn på energi og mineraler. Sørg for at tørre dyr er i energibalanse og ikke legger på seg hold i tørrperioden. Bruk et mineraltilskudd som er rikt på magnesium og fattig på kalsium (Mg-rik eller sinkublanding som også er rik på magnesium). I problembesetninger burde det også benyttes Bovi-kalk, Ca-pasta eller andre preparater som retter opp kalsium-balansen i dyret kjapt. Hvis det er noen som er regelmessig plaget med melkefeber anbefales det sterkt å ta ut en mineralanalyse av grovfôret for å få kartlagt innholdet av kalium. Plantene har et luksusopptak, og vil ta opp mye mer enn de har behov for til vekst. Ved bruk av rikelige mengder husdyrgjødsel (over 4 tonn per daa) vil det vanligvis ikke være behov for tilskudd av kalium via fullgjødsel, da kan NS-gjødsel være tilstrekkelig. Veksten på plantene vil ikke hemmes mhp kalium før nivået går under 20 gram/kg TS, så det er ingen grunn til å ligge nærmere 30 gram og kanskje over det.

Kom gjerne med kommentarer hvis du er plaget med melkefeber uten å finne årsaken, eller kanskje har du gjort noen grep i din besetning i forhold til sykdommen som har hjulpet for deg?

Reklamer

november 8, 2010 at 11:25 am 8 kommentarer

Fôringsstrategier for melkerobot – del 2

Av Jørn

I forrige uke skrev jeg om hvordan vi vurderer og anbefaler fôringsstrategier for melkerobot, og hvordan vi gjør dette frem til 60 dager etter kalving. For de som ikke har lest del 1 anbefaler jeg at dere leser den før dere fortsetter med denne. Jeg vil nå beskrive våre anbefalinger for fôringsstrategier etter 60 dager og ut resten av laktasjonen.

60 – 120 dager: I begynnelsen av denne fasen vurderes det om kua presterer etter planlagt nivå, over planlagt eller under. Hvor mye kua melker på dette tidspunktet vil gi føringer for hvor kraftfôr den får videre i laktasjonen. Hvis kua fortsetter på den planlagte kurven så vil kraftfôrnivået være stort sett uendret, men om den nå underpresterer mye så kan det være rette anledningen til å redusere kraftfôret. Det kan være en vanskelig vurdering, fordi det er viktig å ta hensyn til om dyret er inseminert, om den viser brunst og hvordan holdet er osv. Slike ting kan være gode argument for å opprettholde kraftfôrnivået, men hvis den blir overfôret med flere kilo bør det være rom for å redusere noe uansett.

Etter 120 dager vil en normal laktasjonskurve få en markant nedgang, og dermed er strategiene lagt opp slik at kraftfôret skal reduseres i takt med den planlagte avdråtten. Som prinsippskissen nedenfor viser så kan den siste delen av laktasjonen deles opp i flere faser. Ved å legge opp til ulike nedtrappingshastigheter i de forskjellige fasene kan det være en del kraftfôr å spare, men det er sterkt påvirket av ytelsesnivå og grovfôrkvalitet (evt fullfôrstyrke). Ved å legge opp til for eksempel tre faser etter dag 120, så viser beregninger utført av Topp Team Fôring at det i enkelte situasjoner kan spares inntil 140 kg kraftfôr fra dag 120 til dag 305 etter kalving (sammenlignet med en lineær nedtrapping fra dag 120 til 305). Gevinsten med å lage en slik inndeling gjelder når grovfôret har en høy eller svært høy fordøyelighet, eller når det benyttes fullfôr. Det er fordi at godt grovfôr (og fullfôr) har et større utbytteforhold med kraftfôr enn det grovfôr av middels eller dårlig kvalitet har. Nedtrappingshastigheten i de ulike fasene må vurderes ved hvert enkelt tilfelle, men anbefalingene til Topp Team Fôring er en reduksjon mellom 30 og 70 gram per dag. Det er for at dyrene skal få nok tid til å omstille vomma slik at grovfôropptaket øker i takt kraftfôrnedgangen og at melkeytelsen ikke skal bli påvirket utover en naturlig nedgang. En slik nedtrapping av kraftfôret som går i takt med reduksjonen i ytelse vil også bidra til å holde dyrene i energibalanse, og det vil i mange tilfeller resultere i en mindre andel feite kyr for de som har problemer med det.

Dyr som faller langt utenfor strategien (får en veldig lav eller høy ytelse), må nødvendigvis handteres mer manuelt for å unngå over eller under-fôring. For eksempel kan en nyoppstartet samdrift (hvor flere besetninger blandes) inneholde ganske stor variasjon i dyrematerialet, og det kan medføre ganske markante forskjeller i ytelse for dyrene. Etterhvert som strategifôring implementeres i besetningen vil ytelsesvariasjonen bli mindre, og det vil bli enklere å handtere besetningen som to eller flere grupper.

Etter hvert har det blitt programmert en del roboter etter denne tankegangen, og selv om noen er relativt ferske så tar vi gjerne imot tilbakemeldinger her på denne siden!

februar 9, 2010 at 11:24 am Legg igjen en kommentar

Fôringsstrategier for melkerobot – del 1

Av Jørn

Sammen med andre i Topp Team Fôring har jeg i over ett år jobbet med å utvikle fôringsstrategier som kan programmeres inn i de ulike programvarene for melkerobot. Temaet har vi beskrevet nærmere i en artikkel i BUSKAP nr 06/09, og der står det også mer om hvordan dette løses i de ulike programvarene. For de som ønsker mer info om teamet anbefales det å lese artiklene det er referert til. Vi får mye spørsmål ang. dette og derfor vil jeg ta opp temaet her på bloggen også.

Disse fôringsstrategiene kan selvfølgelig også brukes fullt ut i andre løsdriftssystemer og i tradisjonelle båsfjøs. Når man utarbeider en optimal fôringsstrategi for sin egen gård, så er det viktig å vurdere alle faktorene som spiller inn på produksjonsøkonomien. Vi anbefaler at du legger en økonomisk analyse til grunn for valg av avdråttsnivå i besetningen.

Etter at det optimale ytelsesnivået på gården er kartlagt deles besetningen opp i ulike ytelsesgrupper, det vil si at en planlegger avdråttsnivået for 1.kalvere, 2.kalvere og eldre kyr. Noen besetningsstyringssystemer opererer kun med 1.kalvere og eldre kyr, mens andre systemer kan inkludere 2.kalvere som egen gruppe ganske enkelt. For å lage en mest mulig nøyaktig og optimal fôringsstrategi anbefaler vi at man skiller ut 2.kalvere som en egen gruppe. Det er fordi 2.kalvere på en generell basis har litt lavere ytelse enn eldre kyr, samt at laktasjonskurven er litt flatere. Det vil gi en annen kraftfôrkurve gjennom laktasjonen (se Husdyrforsøksmøtet 2007).

Fôringsstrategiene bygger på det danske prinsippet hvor det fôres etter planlagt avdrått, og det vil si at disse strategiene er langsiktige. Man kan ikke forvente å se effekt på ytelse, fôrutnyttelse eller produksjonsøkonomi i løpet av noen uker bare ved å lage seg en slik strategi. I tillegg er det veldig viktig at det ligger en grovfôrprøve til grunn for beregningene, da vil man kunne finne et passende kraftfôr, kartlegge grovfôropptakskapasiteten og så planlegge fôringa lagt frem i tid.

Fôringsstrategiene er utviklet for å oppnå høy fôrutnyttelse, maksimere opptak av grovfôr og optimalisere produksjonsøkonomien. Samtidig tar strategiene hensyn til at ei melkeku har ulike krav til energi, protein, struktur, mineraler og vitaminer i de forskjellige fasene av laktasjonen. Strategiene utnytter også mobiliseringsevnen til kua, og legger dermed opp til en viss underfôring av energi i begynnelsen av laktasjonen.

Prinsippskissen under viser hvordan kraftfôrtildelingen er tenkt gjennom laktasjonen. Den uthevede linjen er den planlagte kraftfôrtildelingen ut fra ønsket melkeytelse. I tillegg er det en høy-kurve som ligger 5 kg EKM over den planlagte linja i dagsytelse, og tilsvarende er det en lav-kurve som ligger 5 kg EKM under. Forskjellen mellom planlagt avdrått og den høye kurva er 1500 kg EKM over en 305-dagers laktasjon, og det vil si at disse strategiene med høy- og lavkurve tar hensyn til en ytelsesvariasjon på 3000 EKM innen hver dyregruppe (1.kalvere, 2.kalvere og eldre kyr). Strategiene er laget slik at laktasjonen deles opp i flere stadier for å ta hensyn til de ulike behovene melkekua har i de ulike fasene.

0 – 60 dager: Opptrappingsfasen. Optimal opptrappingshastighet vil variere fra produsent til produsent. Noen har gode erfaringer med å trappe opp både 0,7 og 1 kg per ku per dag opp til et gitt nivå, mens andre har en opptrappingshastighet på 0,5 kg per ku per dag som standard. Enkelte fullfôrbesetninger praktiserer også ned mot 0,3kg per ku per dag, fordi mye av energien tas opp på fôrbrettet. Opptrappingshastigheten vil ha betydning for når topp-punktet på laktasjonskurven blir nådd, og samtidig vil ytelsesnivået i et tidlig stadie av laktasjonen påvirke totalytelsen som oppnås. Derfor anbefaler vi å trappe opp kraftfôret etter kalving så raskt som mulig uten at det forårsaker problemer for dyrene, vær obs på at de tre første ukene etter kalving er en særlig kritisk fase fordi grovfôropptaket kan være ekstra lavt i denne perioden. Som prinsippskissa viser så legges det laveste kraftfôrnivået til den planlagte kurven i den første fasen. Grunnen til det er at de fleste dyrene som har en normal ytelsesutvikling vil nå toppen på laktasjonskurven 40-50 dager etter kalving, og dermed har vi lagt et «kontrollpunkt» på dag 60 for å vurdere om dyret burde få kraftfôrtildeling etter høy, planlagt eller lavnivå. De som melker mer enn den planlagte avdråtten vil få mer kraftfôr som tilsvarer 5 kg EKM mer (i praksis rundt 2 kg kraftfôr), mens de dyrene som melker under planlagt avdrått vil ikke få en lavere tildeling. Kraftfôrnivåene i denne perioden er beregnet slik at dyrene er i ca 95 % energibalanse, og det er for å utnytte kuas mobiliseringsevne i denne delen av laktasjonen.

 I neste uke vil jeg fortsette beskrivelsen av fôringsstrategiene fra 60 dager og ut resten av laktasjonen. Har du spørsmål og kommentarer så tar vi gjerne imot det!

februar 4, 2010 at 7:53 pm 2 kommentarer


Arkiv